Ola Nordmann, hvorfor skal du alltid på tur?

Nordmenn har et merkelig forhold til natur - ytterst nødvendig, iboende og identitetsskapende. Ivar Frønes, professor på Instiutt for sosiologi- og samfunnsgeografi sa en gang; nordmenn, til forskjell fra andre landsmenn, tar bena fatt og løper utendørs så snart solen titter fram fra åskammen. Skulle omstendighetene tilsi at Ola Nordmann ikke besitter muligheten for å stille seg opp med ansiktet mot sollysets vitaliserende kraft, blir han tynget av samvittighetens kvaler. “Det er sol, og her sitter jeg på kontoret, det er dritt”.
Vi har alle hørt det, følt det og gjort det. Nordmenn vandrer etter all sannsynlighet høyt på listen over vandrere, eller snarere, turgåere. Vi elsker å gå tur, kveldstur, helgetur, familietur, ribbetur, venninnetur, treningstur, hverdagstur. Vi fostrer barna opp til å bli glad i naturen, nest etter morsmelka. Spesielt tur - er helt nødvendig. Selv er jeg besatt, tidvis til det forstyrrende, alltid på leting, alltid i tilfredsstillelse over hva et blikk mot en råtten bjørk kan tilføre av endorfiner. Kulturelt betinget, ville Frønes sagt. Selv tror jeg vi må lete dypere, og trekke andre variabler inn i helheten rundt den råtne bjørka.

En lørdag morgen i april stopper jeg den gamle rustne Polo'en, arvegods etter bestemor som på tross av at den aldri har smakt asfalt såvidt henger sammen. “Faen, så vakkert, da”. En furu står alene i en liten innsjø. Blikket mitt er alltid på utkikk etter endeløse veier, et ensomt tre, en mektig åskam, et jorde uten ende. Et blikk mot opplevelsen av tidløshet i en tid hvor intensivitet råder. Illusoriske endeløse veier, et brudd med det travle. Det er en illusjon, jeg vet det - veiene er ikke endeløse. Men for meg, i øyeblikket, er de alle endeløse. De er motstandsdyktige i sin motstand mot det hektiske. Et øyeblikk mental stillhet. Om du er på utkikk finner du dem overalt. Midt i byen, en hovedgate, en sidegate, utenfor byen, en sti, en park, et skogsområde, på bygda - overalt. Mental stillhet. Meditasjon av sekunders varighet. En tur ut av Oslo resulterte i opplevelsen av å finne ukens aztekergull. Et jorde, et tre og en vei. Her står jeg, midt på veien, og beundret ensomheten. Hvem hadde trodd at man kunne beundre ensomhet. At et slitent tre i ytterst dårlig forfatning skulle mane frem en opplevelse av lykke. Så ambivalent. Så riktig. Mine øyeblikk i kontakt med naturen er ikke planlagt, de er i kontinuitet. Alltid tilstedeværende, sjeldent teatralsk, alltid dramatisk. Jeg skulle hatt et kamera plassert i skjøten mellom panna og hårfestet, i et forsøk på å bevare min intenst kortvarige kontakt med naturen.

Jeg har tenkt litt på dette. Hvorfor løper vi mot skogen i helgene, hvorfor stiller vi oss opp som de mest disiplinerte soldater med nesetippen i retning solen ikledd en overbærende frykt for å gå glipp av en eneste ultrafiolett- stråle? Ola Nordmann, hvorfor går du så jævla mye tur?

Hverdagen er intens, fylt opp av krav, smurt inn i behov og som softisen selv – toppet med drømmer. Den tidligere primitive jakt på rovdyr er erstattet av en like basal jakt på det perfekte. Selvrealisering trumfer. Utdanning er veien, karriere belønningen. Parallelt henger det ett barn fra hver arm. Hus, hjem og hobby. Venner, ferie og trening. Alltid i relasjon til plikter og forventninger. Det ene delmålet erstattes av det andre. Den virkelige endeløse tilstand, avløst ved døden alene. Naturen blir brått uerstattelig - uavhengig av kontaktens formaliteter. I møte mellom mennesket og naturen oppstår et rom hvor tiden går saktere. Presset avtar. Jakten på det enestående liv, fasadens livslange oppussingsprosjekt – det kan vente. Jeg vet hvor min besettelse er befestet. Jeg vet hvorfor jeg søker jeg deg, endeløse vei. I realiteten er du aldri endeløs. Skulle jeg ønske du var endeløs? Symboliserer du evigheten? Søket er forankret i øyeblikkets tidløshet, ikke evighetens klør. Nødvendigheten av et avbrekk fra levd liv. Klokken har stoppet, tiden står på vent. Lignende fortellinger florerer. En venninne tilbringer noen uker av året på en seter i Røros, en annen på en hytte innerst i Dividalen, en kompis drar på jakt, en annen på fisketur. Pauser er ikke ensbetydende med flukt, avbrekk ikke ensbetydende med å rømme. Mine øyeblikk er korte og hyppige. Jeg tror vi gjør det alle sammen, noen mer enn andre. Vi har alle ulike strategier. Mange av oss søker mot naturen. Ola Nordmann, derfor går du så jævla mye tur.

Det var helt stille, ikke et menneske å se. Tidlig en morgen gjennom Vigelandsparken på vei til noen trivielle begivenheter. Det var kaldt og en av de få dagene vi hadde i vinter som bar med seg bitende kulde. Frosten krøp inn under klærne og klorte seg fast i skjelettet. Byens mest kjente parkområde var fullstendig forlatt. Ikke en terrier med tilhørende eier, ingen turister som hadde tvunget seg ut for å ta bilder av Monolitten, ingen joggere marinert i sunnhetstukteriet. Jeg hvisker til meg selv som om noen kunne høre meg. “Herregud, så sinnsykt stor parken egentlig er”. Den ellers så folkefulle parken ble brått mektigere enn noen gang tidligere. Tåken lå lett langt der framme, i enden av nok en endeløs vei. Et øyeblikk var plikter og krav fraværende. Kulden fantes ikke lengre. Tiden beveget seg saktere. “Faen, så jævlig vakkert”. Jeg er lykkelig. Livet er ikke så verst, allikevel.

Naturen garanterer meg disse øyeblikkene. Den svikter aldri. Jeg kan alltid stole på deg, råtne bjørk. Jeg finner deg, overalt.