Hva kaller du dette - et tre eller ei rogn?

- Hei, hva heter du?
Det er gjennom sånne spørsmål vi mennesker blir kjent med hverandre. Det er dypt menneskelig å sette navn på ting vi omgir oss med. I vår kultur har vi for eksempel navn som skiller den ene typen brunt sukkervann fra den andre.
Det går selvsagt an å gå på tur, få seg litt trim og beundre den fine utsikten. Men den som ikke vet navnet på noen dyr eller planter vi møter der ute, har veldig dårlige forutsetninger for å bli kjent med og glad i naturen. Artsnavn er nøkkelen til forståelse.

Som aktiv i Naturvernforbundet i Kristiansand har jeg i mange ulike sammenhenger tatt barn og voksne med ut på tur. Jeg møter mange som kan betydelig mer om dyrespor, mosearter eller sommerfuglbestemmelse enn det jeg gjør. Men jeg møter også mange mennesker som er så godt som blanke i når det gjelder artskunnskap. På en tur med 30 biologielever i første klasse på videregående, samt to lærere, var det ingen som klarte å si riktig navn på de lange skuddene som spredte seg utover enga (det var osp).
Grunnskolen har blitt flinkere til å ta med barnetrinnet ut på tur. Mange steder har de yngste elevene en fast turdag i uka. Ofte handler disse turdagene mest om gym og sosial trening. Det er ikke nødvendig å gjøre hele turen om til naturfagundervisning, men det er heller ikke vanskelig å gi alle barn (og voksne) helt grunnleggende artskjennskap. Jeg pleier å begynne med gran og furu.

Furet, værbitt
Furua er ikke kravstor, den vokser høyt til fjells og ut i skjærgården. De lavere greinene på furua faller av etter hvert, store furutrær har derfor rank stamme med krone øverst. Barken er furet, værbitt nederst på stammen, lenger oppe er den rødoransje og skinner i sola. Det er derfor ikke vanskelig å kjenne igjen furutrær på lang avstand.
Hvis vi går nærmere, så kan vi se at furua har lange nåler som sitter koblet sammen to og to. Bit i ei nål, så kjenner du en deilig furunålsduft. Furunålene er viktig vintermat for både elg og storfugl. Furua bruker lang tid på å sette frø. Hele prosessen tar tre år, og derfor kan vi se tre generasjoner kongler på en og samme furukvist. Tidlig om våren kommer de små anleggene til nye kongler, da er de omtrent så store som ei ert. Konglene fra i fjor er fortsatt lukka, de trenger en ny sommer på å modne frøene. De gamle sprikende konglene som slapp frøene i høst ligger stort sett strødd på bakken, men en og annen etternøler sitter fortsatt fast i baret.

Det er ikke uvanlig at furutrær blir 300 år gamle, og enkelte trær har blitt opp mot 800 år her i landet. Furuveden er svært motstandsdyktig mot råte. Furu var derfor det foretrukne materialet til husbygging i gamle dager. Stavkirkene våre er bygget av furu.
I nødsår var almebark den beste erstatningen for mel. Men den som livberget flest av forfedrene og formødrene våre var furua, ganske enkelt fordi det vokser furu nesten overalt. Det innerste av furubarken ble tørket og malt til mel som kunne brukes til flatbrød.

Eg er grana, mørk og stur
Grana, derimot, er en ganske annen historie. Grana beholder de nederste kvistene på, og granas nåler sitter også lengre på enn furunålene. Grana ser derfor ut omtrent som en mørkegrønn spiss trekant når du ser den på avstand. Granskogen kan være ganske mørk og dyster, og i tett granskog er det lite annet som kan vokse.
På nært hold ser du at granas korte nåler sitter enkeltvis på kvisten. Grana setter ikke kongler før den er ganske stor, og grankonglene vokser høyt oppe i treet. Når det er kongleår kan de nye, røde konglene stå som tente lys i granbaret. Etter hvert blir de brune og henger ned. Grankonglene bruker bare ett år på å utvikle seg. De slipper frøene og faller ned i løpet av vinteren.
Grana vokser fort på god jord, og men da råtner den også fort. Granveden er lett. Før plastalderen ble gran mye brukt til emner der vekta burde være lav. Fiskeren Markus (i boka «Kilden» av Gabriel Scott) brukte granved til dobber for hummerteinene. Tresko og øsekar er andre gode eksempler på bruk av gran.
I motsetning til furua som ga barkebrød i nødsår, er grana en velsett gjest på dagens mest innovative restauranter. Det er de nye granskuddene som brukes i moderne matlaging. Om våren skyter det tette, lubne og intenst lysegrønne skudd i granbaret. Jeg bruker dem som krydder til tryta (abbor), for våren er også tid for trytefiske. Andre lager seg granskuddolje eller granskudd-rundstykker.

Artskunnskap er grunnlaget
Med gran og furu som utgangspunkt er det ikke vanskelig å lære seg noen flere treslag. Den som kan 15 treslag kan sette navn på alle de vanligste trærne i Norge. Dermed er også terskelen senket for å lære seg andre artsnavn, enten interessen går i retning av fugletitting, sopptur eller orkidéjakt.
Artskunnskap er også nøkkelen til mye annet. Det går ikke an å forstå evolusjon og biologi hvis man ikke kan noen artsnavn. Det går heller ikke an å forstå Tor Jonssons dikt:

Eg er grana, mørk og stur
Du er bjørka, du er brur,
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Artskunnskapen kan brukes i alt fra gym til matlaging. Begynn gjerne med granskudd-te: Ta litt granbar i termosen med varmt vann, la trekke i ti minutter.
Moderne mennesker utsettes for så mye reklame at vi blir eksperter på merkevaregjenkjennelse, heile gjengen. Som motvekt kan det være fint å lære seg noen artsnavn. Og hvis du allerede kan mange artsnavn – så lær bort noen til folk du kjenner. Det er stor fare for at noen av dem er natur-analfabeter.