Naturporno

Jeg så et rådyr i dag. Jeg hadde vært ute med søppelet, og ville teste en teori jeg har. Jeg gikk ned mot hogstfeltet for å se om jeg ville møte noen dyr som jeg kunne ta bilde av. Jeg hadde ikke kameraet med meg. Da ser jeg alltid dyr. Det er teorien min. Jeg har en livlig fantasi. Jeg ser røtter formet som elger, og hører lyder av dyr som forflytter seg over tørre kvister hele tiden. Innimellom møter jeg elg, rådyr, rev eller en trane eller to. For ikke å snakke om ulven jeg så den mørke sommerkvelden i 2013.
Jeg gikk ned mot hogstfeltet. Og der, 50 meter fra meg, bak hønsehuset, sto et rådyr og kikket på meg. Det var et stille møte slik møter med ville dyr ofte er. Begge sto som frosset, vi målte hverandre opp og ned. Jeg var så nær at jeg kunne se de vakre, mørke øynene, den svarte snuten, den gylne pelsen og de små hornene. Hei, sa jeg veldig stille. Jeg har det med å hilse på de dyrene jeg møter. Det føles riktig. Jeg rakk også å tenke på hvordan jeg ville løftet kameraet med telelinsa sakte opp, og rolig og stille knipset i vei. Hvis jeg hadde hatt med kameraet. Hadde det skremt dyret? Hadde jeg rukket å få et godt bilde? Hadde jeg fått med meg hele opplevelsen av å se rådyret springe elegant videre ned på flaten, for så å stoppe, kikke på meg igjen, og rope et varsel så høyt at jeg ble helt satt ut? Hadde jeg fått med meg den kritthvite stumpen som danset nedover skråningen og inn i den tettere skogen der nede? Eller hadde jeg knipset bilder og senere irritert meg over at ingen av dem var gode nok til å formidle min egen opplevelse?

Tidligere i vår deltok jeg på Norsk Naturfotofestival i Ski. Jeg hadde jobbet lenge i forkant med promotering av festivalen og omtaler av fotografene, og hadde gledet meg helt sykt til denne helgen i mars. Første kvelden med foredrag var overveldende. Islandske Ragnar Axelssons univers og persongalleri blåste meg av stolen, og ut i en verden av is og vulkaner. Hans fotografier hadde et snev av gamle dager, og utstrålte en dyp respekt for mennesker som lever av naturens skatter. Den finske fotografen Heikki Willamo viste oss en mer stillferdig og ettertenksom verden hvor små dyr som grevling, ekorn og mår hadde tatt over menneskenes forlatte eiendommer.
Lørdagen var ikke dårligere, med Audun Rikardsen, Sandra Bartocha og Christian Ziegler som de mest framtredende foredragsholderne. Det var dager med massive inntrykk og nye vennskap som ble knyttet. Da søndagen kom og de siste fotografene skulle på podiet, kjente jeg et snev av melankoli. Ikke bare fordi jeg hadde drukket for mye vin natten før, men også fordi jeg visste at nå var det over for denne gang. Det ville bli et tomrom etter å ha jobbet med festivalen de siste månedene. Hjertet mitt utvidet seg så mye at det nesten eksploderte av gleden over å møte så mange engasjerte folk som er minst like interessert i foto, naturvern, dyr og fremmede kulturer som meg. Men jeg merket også en annen krypende følelse. Eller mer en betraktning og et ord som jobbet seg fram i bevisstheten min for å forsøke å beskrive denne følelsen.

Naturfotopornografi. Hva synes du om det?
Ordet kom som en reaksjon på og en beskrivelse av noe som bygget seg opp gjennom hele helgen. Det var så mange drøye inntrykk som ikke helt korresponderte med min egen virkelighet. Jeg tenkte at nå er det ikke lenger nok med et godt nordlysbilde. Det har vi jo sett så mange ganger. Vi er så godt vant at du må strekke deg mye lenger for å gjøre inntrykk. En av fotografene hadde laget et bilde hvor hun hadde fått med både nordlys og lyset fra et vulkanutbrudd i samme bilde. Ganske spektakulært, men hva var meningen bak? Og scener fra Lofoten? Det har vi også sett. Men hvis de hvitkledde toppene pares med hoppende hval og en spektakulær fullmåne som svømmer i nordlys, så skiller det seg kanskje ut fra mengden.
Jeg er sikker på at fotografens opplevelse av akkurat det øyeblikket var ti ganger fetere enn opplevelsen av å se bildene. Og her kommer jeg til poenget mitt. Er opplevelsen av naturen like sterk hvis vi som fotografer alltid ser med kameraet? Eller er vi så opptatt av å iscenesette verden slik vi mener vi ser den, og slik vi kanskje tror at andre vil se den, at vi ikke er tilstede i det som faktisk skjer?
Det er mulig jeg ikke ennå er en erfaren nok fotograf til å uttale meg om dette, men jeg ser og opplever mine omgivelser annerledes når jeg har kameraet med meg. Jeg er mer distansert og tenker hele tiden framover, for å forsøke å forutse hendelser og være klar til å fange øyeblikket.

Jeg vil uansett slå et lite slag for den gode opplevelsen. Jeg blir alltid like oppspilt når jeg møter dyr ute i naturen. Det er et innslag av magi i hverdagen min når jeg får et innblikk i hvordan ville dyr interagerer med mennesker. Jeg ønsker ikke at dette skal være mindre viktig enn jakten på det gode bildet. Det var nettopp dette som gjorde mest inntrykk på meg på Norsk Naturfestival. De fotografene som formidlet turglede og tørsten etter å oppleve nye steder og nye mennesker, giret meg opp til å pakke kamerasekken og reise rett ut i skogen. Så får jeg heller leve med at rådyret i dag ikke ble festet til brikken. Det var uansett en stor opplevelse for meg. Og så kan jeg jo beskrive det med ord.