Naturens vræl

Noen harde vindkast fortalte om hva som skulle komme, og varslet var nok for den gamle asken. Jeg så treet falle. Ikke etterpå, liggende med rota i været, men idet det falt. Stille seilte treet ned, uten å gjøre noe nummer ut av det. Jeg oppfattet det i øyekroken, mens jeg sto inne bak kjøkkenbenken og skar en brødskive og hørte på radioen at stormen var på vei fra sør.
I Danmark het den Bodil, i Sverige kalte de den for Sven. Og sist torsdag ettermiddag kom den hit, med ni meter høye bølger og vind av storm styrke, feide innover Rogaland og oppover sørlandskysten, før den fortsatte til Ålesund der den snudde et Norwegian-fly som sto stille på bakken.
Her jeg bor ble alt svart. Strømmen forsvant, det skjer ikke så sjelden, men nå ville den bli lenge borte, for trær falt, gjenstander kom fykende i lufta. Kanskje var det ingenting mot hva de får i Nord-Norge, og det var slett ingen tyfon, men det var nok til at folk holdt seg innendørs og håpet at ikke et tre falt ned over huset. Og det var nok til at vi fikk noe å tenke på.

Svart ute, svart inne, fomling etter stearinlys. Ungene ble stille og katta ble rar, den sprang på datteren min og klorte henne i fjeset. Jeg åpnet verandadøra og holdt den fast med begge hender og hørte brølet fra skogen foran meg. En blanding av høyt hvin og dyp buldring, en lyd jevg aldri hadde hørt før. Det var naturens rå kraft som sto imot meg. Den var skremmende.
Vi synger om skogens ro, skogen er mild og lun, ikke som havet eller fjellet, men denne kvelden ville det vært en lek med livet å gå inn i skogen.
Men ingen døde. Folk bannet fordi de ikke fikk stekt pizzaen ferdig. Unger gikk glipp av Jul i Svingen. Folk kom seg ikke på Facebook. Stort verre var det ikke. Jo. En nabo fikk et tre over bilen, brygger ble knust, noen få steder i sør-Norge ble tak løftet av hus. Men vi bor i et land der noen ordner opp, strømmen kommer tilbake før Kveldsnytt, og forsikringsselskapet tar regningen.

Alvoret.
Ekstremvær, heter det nå. Det er tv-underholdning med utplasserte reportere, det forrige ekstremværet i Agder og Telemark fikk navnet Geir, og ingenting er bedre for nordmannen enn å sitte i sofaen og se på Geir og sammenligne med Gudmund. I møte med været er vi kun publikum, alt vi kan er å håpe, og kanskje er det litt deilig at ingenting er opp til oss, deilig å kjenne på frykten, noe som truer det litt for kontrollerte livet vårt.
Men på nært hold var det annerledes. Det overrasket meg. Kraften i stormen overrasket, og min reaksjon på den. Uroen fikk overtaket en stund. Gikk du ned til sjøen for å se?, spurte noen. Tok du bilder? De skjønte altså ikke at det var alvor. De forsto rett og slett ikke kreftene.
Det er ikke så rart. Vi er ikke fiskere lenger, vi lever ikke med slektninger ute på havet, vi går med selvlysende vest langs landeveien selv på dagtid, med skredsøker og GPS i fjellet, sjekker yr fra time til time og får apper om bølgehøyder de to ukene i juli da vi er sjømenn.

The Day After.
Dagen etter, da vinden hadde løyet til frisk bris, gikk jeg rundt og sjekket skadene på småbruket. Gjerdet rundt kjøkkenhagen hadde blåst halvveis ned, en luke i drivhuset var fløyet, en låvedør vrengt opp og delvis ødelagt. Ute hos onkelen min hadde sauene stukket av da gjerdet føyk ned. Sauene ville komme tilbake, det var alt sammen bagateller.
I skogen hadde store trær falt. En furu så tung at den hadde tatt med seg en temmelig stor osp og to andre trær på vei ned. Røttene hadde røsket med seg sin del av skogens bunn, rotveltene lignet gigantiske tallerkener. Så slipper jeg å felle trær under vedhogsten i vinter, bare å rydde opp etter stormen.
På Facebook hadde en nabo lagt ut bilde av et tre som hadde falt ned og knust bilen hans.