Naturens sønn

Han går sakte innover i skauen. Mens han ser seg rundt til alle kanter, så ingenting skal gå til spille, så ingenting her inne skal unngå det skarpe blikket hans, unngå de livlige, grågrønne øynene som flakker over de snøtunge greinene rundt ham, mens han leker at de høye, gamle trollene har slengt de hvite kamuflasjekappene på seg og gått ut i skauen for å omringe ham, og han kan se at de rykker nærmere, jo lenger han går inn i trollskauen.
Noen ganger er det bare så vidt det går framover. Og andre ganger står han helt stille. Og da er det to muligheter. Han har enten satt stavene fra seg i snøen, tatt fram en liten, svart kikkert fra ytterlomma på kamuflasjejakka, og løfta den opp mot øynene, eller så står han bare og stirrer inn mellom greinene, mens frostrøyken står ut av munnen, og hjertet banker og slår.
Ofte står han stille lange stunder av gangen. Da er blikket hans i ro. Men så snart han begynner å røre på seg igjen, gjør også øynene det. For det er liksom ikke han som er ute på tur, men øynene hans.
Som oftest er det helt stille rundt ham der han går. Bare en og annen granmeis. Og litt snø som drysser ned i skisporet hans, hver gang han er borti en grein med en skulder eller en arm. Men noen ganger kan det komme inn forstyrrende elementer: De altfor korte treskia. Og disse skistavene av bambus: De er altfor korte. Og forsvinner så fort ned i snøen. Noen ganger blir de helt borte nedi der. Og da faller han over på siden. Så han må kave en stund for å komme seg opp igjen. Fra alt det dype og løse og lette.
Og så var det denne lua.

På hodet har han en kamuflasjefarga skyggelue, med mørkegrønne, fôra øreklaffer, som er minst ett nummer for stor. Denne lua er noe han fikk av sin mor forrige jul, men han har allerede brukt den så mange ganger at den har begynt å bli slitt i stoffet, og har fått en rift i den ene siden.
Men denne drittlua.
Den er nok lagd av riktig mobbestoff, tenker han, mens treskia forflytter seg langsomt framover i all nysnøen, og de gamle bambusstavene til mora søkker riktig langt ned i det dype, hvite havet, for hver gang han svinger de tynne armene sine fram i den kalde, stillestående lufta her inne, noen ganger hissig og keitete, andre ganger mer avmålt og elegant: ja, riktig mobbestoff. Akkurat som den trange, skitne kamuflasjejakka hans. Som spenner seg over magen.
Og hver gang han tenker slik, kommer frostrøyken ut i kortere og raskere støt.
Men han skyver det fra seg.
Akkurat som han skyver snøen.
For her inne er det heldigvis ingen som kan se ham. Og her inne er det jo så mye spennende og fint å se på. Og tenk om det skulle komme en tiur.
Han kan jo ikke risikere å gå glipp av den.
Bare fordi han har sånne.
Sånne.
Tanker.
Fiende nummer én.
Og plutselig åpner skauen seg foran ham. Og det voldsomme lyset slår ham ut, flommer mot ham i en eneste stor strøm og setter øynene hans ut av spill et lite øyeblikk.
Men så fort det har gitt seg å flakke for synet, kan han se at han har kommet ut på glenna der han fikk et glimt av den haltende kalven i går: De høye, snøtunge grantrærne har forsvunnet, og er bytta ut med noen skrinne granbusker.

Og plutselig står elgen foran ham. I den lyseblå snøen med timoteifarga skygger helt i utkanten av glenna. Men det er langt fra noen kalv denne gangen. Det er tvert imot en riktig stor sekstentakker han har fått i kikkertsiktet. På denne liksomrifla si. Som han er raskt oppe med, og legger inn mot kinnet, mens han kniper det høyre øyet hardt igjen, og den bitte lille hestehalen dingler fram og tilbake i nakken. Og han former et nærmest lydløst pang med de tynne, skjelvende leppene.
Men det skulle han aldri ha gjort, for sekundet etter er trollelgen forsvunnet. Og der den var, står nå bare sporene igjen etter den.
Han står en stund og tenker på elgoksen. Og på hvordan den liksom vrengte de blodskutte øynene der den for. Men hva tenker han så videre, for historien må jo fortsette, på en eller annen måte, verden må jo gå framover.
Ja, hva kan han vel finne på å tenke, der han står – urørlig i den dype snøen, på de gamle og altfor korte treskia, og i de slitte, malingsflekkete olabuksene, som bare blir kortere og kortere, og trangere og trangere, for hvert år som går – og liksom venter på et eller annet, kanskje på at noe skal komme og fylle ham, noe stort og skinnende og hellig, mens kikkerten henger slapt ned på brystet, og han løfter blikket, stadig høyere opp, mot den svakt rødmende åsen som elgfaret strekker seg blånende innover mot, og mot fargene som danser over himmelen, mens år av hans liv renner ut mellom fingrene på ham, slik snøen renner ut mellom greinene på trærne?
Det er ikke lett å si. For han tenker ikke slik han gjør i det daglige, slik han gjør hjemme, slik han gjør på skolen, slik han gjør der ute blant de andre. Nei, han klarer ikke det i en slik ... i en slik ... tvers gjennom gyllen situasjon.
I hvert fall ikke når det er slik som nå.
Og gullet drysser fra greinene.
Han klarer ikke å tenke på farens prat, og han klarer heller ikke å løfte venstrearmen, slik han bruker å gjøre etter gymtimene på skolen, når han endelig har klart å redde seg inn i halvmørket under trappa rett utenfor guttegarderoben, for å kjenne etter om det virkelig stinker av armhulene hans. For å kjenne etter om de andre har rett. Nei, her inne klarer han ikke lenger å holde venstrearmen opp og ut til siden, som i de tette skyggene innunder den lange trappa opp fra gymsalen nedi kjelleren, og innunder skrittene deres, som alltid liksom hamrer mot øregangene hans, mens han stikker den lille, runde nesa inn i armhula, rynker den, akkurat slik de andre gjør, liksom sniffer litt og tenker at de egentlig har helt rett, de andre gutta i klassen: Det stinker virkelig av ham, som av en skitten tater, som av den skitne tateren han er, fordi han ikke bruker deodorant i dusjen etter gymmen. Eller som de andre gutta sier: Fordi han ikke veit hva en deo er.
Nei, her ute klamrer ikke henda seg fast til de andre. Og til det de mener. Men bare til de rødbrune bambusstavene, som nå har begynt å gløde i det siste sollyset.
Han klarer ikke å ta sånne tanker med seg ut hit.
Hvor gullet drysser og drysser. Ned på det skinnende sølvet i snøen.
Og hvor ingenting speiler ansiktet hans.
Speiler rødfargen. Speiler det mørkebrune dunet på den ganske fint avrunda haka. Speiler det bølgende, mørkebrune håret som, etter hvert som det vokser i lengden, blir mer slitt i tuppene.
Akkurat som ingenting speiler klærne hans.
Speiler den lilla hettegenseren som stikker ut under ermene på kamuflasjejakka. Speiler de slitte og malingsflekkete olabuksene som krymper mer og mer inn på de tynne, og stadig like hårløse, beina hans, men som likevel ikke slutta å være vide nok for den til enhver tid gjeldende moten, om han bare ikke hadde hatt den samme vanen som faren, med å brette opp alle olabukser nederst.
Nei, her ute er det ingenting som speiler ham.

Og snart vandrer øynene innover mot furumoen på den andre siden av glenna, som egentlig er et gammelt hogstfelt; i de dype farene etter trollelgen, og opp mellom de svære, rimete malmfuruene som står og hviler i sin egen tyngde og i sin egen, frosne aura, med manker av tyri og med grånende stammer som ulmer i det siste sollyset. Og når øynene endelig snur seg, slik sola snur ved vintersolverv, får de alltid se at bjørkas hår er spunnet av det reineste gull, og de får alltid se at det stiger en gyllen frostrøyk opp fra de halvt nedsnødde rotveltene.
Og da, når hjertet hans holder på slik, med å speile det øynene har avdekka, kan det ofte skje at blikket flytter seg helt av seg selv, utenfor hans kontroll, mens han fremdeles er inni sin egen, gullbeslåtte huldreverden, og så, plutselig, kan hun stå der, rett foran ham i all sin prakt, og i all den glitrende nysnøen.
Det er jomfruen.
Det er selve jomfruen som har steget ned fra himmelen.
Eller bare ned fra trollskauen oppi åsene.
For å leke med ham.
Slik hun før, da de var mindre, og nettopp hadde begynt på barneskolen, brukte å leke med ham på den lille lekeplassen i borettslaget.
Og hver gang dette skjer, hver gang hun, jomfruen, med ett dukker opp mellom snødrivene, går han, som selv er jomfru, og som til og med er født i Jomfruens tegn, raskt bort til henne, før hun forsvinner, før hun blåser bort med vinden, som en tåkedott på orremyrene om våren, og uten å nøle et sekund griper han henne i hånda, og sammen går de ut på lekeplassen, og alltid er hun like sterk og dirrende og strålende vakker, og de små, tynne fingrene hennes er varme som alt solskinnet rundt henne, ja, kanskje til og med varmere, der de drukner i svetten inni den lille, skjelvende hånda hans.

Utdraget er hentet fra romanen Mørk dans, utgitt på forlaget Oktober 2014.