Trekk, eller dø

Som nesten alle naturfenomener er de store fugletrekkene knyttet til årstider. De foregår i noen korte uker om våren og om høsten, og de eksisterer kun da, som et synlig tegn på at noe er forandret, eller at noe forandres akkurat da. Stæren var her gjennom sommeren. Da trakk den glinsende mark opp av plenen etter regnvær og skvatret fornøyd i tretoppene når det var sol. Så kom høsten, den samlet seg i flokker på ledningene, i trærne eller på jordene, og en dag var den borte. Og grågåsa. Og svalene. Og linerla. Og gjøken. Noen er her fortsatt. Andre har allerede forlatt landet til fordel for noe bedre. I noen korte uker om høsten summer avreiseplassene som flyplassterminaler på kontinentet. Før og etter er det som om hele opplegget bare var en pussig drøm.

Jeg forbinder mer med fuglenes avreise enn med deres ankomst, selv om ankomsten er en mer påaktet begivenhet, den peker jo mot sommeren og lyse tider. Jeg bryr meg ikke så mye om ankomsten. Jeg tror det kommer av at den foregår mindre samlet, mindre organisert. Ornitologer vil kanskje bestride en slik påstand. Om våren ligger de på ryggen i det gule fjorårssivet med kostbare kikkerter presset mot øynene for å overvære flokker med trekkfugler som seiler innover landet, men jeg ligger ikke blant dem, jeg er ikke engang en ornitolog. På den tiden av året går jeg rundt i min egen verden og tenker på stort og smått og innimellom på fugler, og så ser jeg kanskje en linerle som tripper rundt i grusen borte ved postkassestativet og jeg tenker: jøss, det er vår!

Det er alt. Forbindelsen er opprettet og den nye årstiden er et faktum. Linerlen ser ut som den alltid har vært der, den later som ingenting og det gjør jeg også.

Det er annerledes om høsten, det er noe annet med avreisen. Når de store flokkene samles, når man kan høre suset fra tusenvis av småfugler som rastløst stiger og synker på himmelen, som fortapte sjeler i Dantes inferno. Da kan jeg bli ærbødig og litt vemodig på en og samme tid fordi jeg tenker at et år har passert og at jeg og fuglene og alle andre dermed har et mindre å rutte med.

Fuglene trekker fordi de kan, så enkelt er det. De har vinger, de kan forflytte seg raskere og mer energiøkonomisk enn noen andre levende skapninger. Og de flykter ikke fra kulden, som mange tror, de flykter ikke fra noe som helst, no hard feelings, de drar bare til et sted der tilgangen på mat er bedre. De fleste trekkfugler livnærer seg på fisk og insekter, og denslags er det lite av i Norge om vinteren. Noen reiser langt, andre reiser kort. Noen krysser landegrenser og verdenshav og kontinenter, andre bare noen fylkesgrenser. Og noen trekkfugler blir værende. Gudene vet hvorfor. Kanskje overstyrer de sine instinkter, ser an temperaturforholdene og konkluderer med at høsten i år er så mild at de like godt kan ta sjansen på å bli.

Det er påvist over 450 fuglearter i Norge. Ingen kjenner det totale antallet fugler, men det antas at mer enn 80 prosent av dem forlater landet om vinteren. Selv om mange drar i flokk, og det er de store ansamlingene om høsten som utgjør selve kjennetegnet på fugletrekkene, flyr de fleste alene og om natten, fordi det da er mindre risiko for å bli tatt av rovfugl. De drar til det samme stedet hvert år, og tilbake igjen til det stedet de kom fra året etter. Veien finner de ved hjelp av sola eller stjernene eller med en form for magnetisk navigasjon.

Men noen blir værende. Standfuglene er ikke utstyrt med dette trekk-instinktet, og siden de aldri flyr langt, har de ofte buttere vinger og tyngre kropper og er i det hele tatt dårligere flyvere. Meisene, for eksempel, de er stort sett frøspisere og har tilgang på mat i Norge hele året. Men vinteren kan være nådeløs, og et stort antall dør før våren kommer. Det samme gjelder trekkfuglene, som riktignok har tilgang på rikelig med mat hvis de kommer fram til stedet de skal overvintre, men som altså må komme fram, noe som er enklere sagt enn gjort.

Det er hardt å være fugl, enten du drar eller blir. Og hardest er det kanskje for rødnebbterna. Det finnes ingen skapninger som beveger seg over større distanse i løpet av et livsløp enn denne lille fuglen. Den trekker mellom Arktis og Antarktis, den er fra naturens side utstyrt med en indre stemme som forteller den at dette skal du gjøre, lille fugl, år etter år skal du fly fra den ene enden av jordkloden til den andre, og hver gang du kommer fram, må du temmelig raskt begynne å forberede deg på den lange tilbaketuren, for det er sånn det er å være rødnebbterne.

Kilder:
Gyldendals store fugleguide: Viggo Ree (red.), Gyldendal 2015
Er det farlig å ha et lite hjerte?: Hallgeir Opedal og Torbjørn Ekelund, Tiden 2001
snl.no
wikipedia.org