Nattergalen

Det er i månedsskiftet mai-juni. Vi går en sen kveldstur med hunden langs åkerkanter, stranden og gjennom skogholtet. En kveld som alle andre – eller like spesiell som alle andre kvelder. Naturen er aldri lik. Den skifter kontinuerlig, det er stadig nye overraskelser. Været varierer. Og vindretningen. Lyset, luften, luktene, lydene. Kornet står høyere i åkeren i dag enn i går, man kan nesten se at det vokser. Myggen har begynt å summe. Løvetannenga har blitt hvit i håret. Heggen har blomstret av for lengst, til og med villepletrærnes struttende rosahvite blomster er på hell. Men engkarsen lyser opp. Silanda svømmer alene, i går var de to. Kanskje har hun lagt et egg og ligger og ruger. Eller hun dykker bare lenge på jakt etter fisk. Det er det bare silanda som vet. Grågåsungene er ikke lenger like lyse gule, de begynner å bli grå i dunet. Hestene i havnehagen kom på beite 18. mai, og har i kveld fått selskap av enda en hoppe med et herlig ullent føll, en liten kropp på lange bein.
Solen har gått ned i vest, det skumrer i skogen. Men spurvene kvitrer i krattet som før, og svarttrosten synger lenger oppe slik den har gjort siden slutten av februar. Bokfinken fyller fint ut imellom dem. Nederst skvatrer trosten. Et fantastisk orkester. Utrolig nok blir de ikke hese, enda de synger nesten uavbrutt fra det lysner til det mørkner.
Så, plutselig, hører vi en ny sang mellom tretoppene. Klarere, høyere, annerledes. Med mange ulike toner og lyder, som likevel tydelig kommer fra samme strupe. Annerledes enn alle andre, og ny for oss. Vi ser på hverandre – og tenker det samme. Er dette nattergalen? En slik sanger kan fortjene et slikt navn.
Nord-Europas fugler-appen gir oss svaret. Bilder, tekst og lyder. Ingen andre sanger ligner. Det er den, selveste nattergalen. Fuglen fra H.C. Andersens vakre og triste eventyr.
Lyd tas opp. Den lille fuglen klarer nesten å overdøve støyen fra et fly i det fjerne. Men ikke myggen som summer like ved ørene våre. Og ikke hunden som slafser i seg det saftige grønne gresset mellom stien og krattet. Vi blir stående lenge og lytte til sangen i skogholtet.
Dagen etter er den stille når vi går gjennom lunden. Klarer vi å lokke den til å starte sin konsert ved å spille av opptaket?
Svaret kommer nesten umiddelbart. Og ikke bare det – denne inntrengeren som våger å synge i dens territorium skal nå jages vekk, virker det som. Med sang, selvfølgelig. Så er den rett over hodene våre, og synger igjen, av full hals. Få meter unna. Så vidt til å få øye på, liten og grå. Godt skjult inni løvverket, umulig å få tatt et ordentlig bilde av i skumringen.
I det fjerne høres latter og glade stemmer fra et livlig hageselskap. Men vi er på konsert i skogen mellom åker og eng, og savner ingen ting.