Iskaldt begjær

Det er ikke enkelt å være laks. Naturen har innrettet det sånn for denne arten at soverommet og kjøkkenet befinner seg flere tusen kilometer fra hverandre, hvis man skal være litt billedlig. Den atlantiske laksen (salmo salar), som er den vi har i Norge, tilbringer vinteren på de store beiteområdene i havet (les: kjøkkenet) - ofte så langt vekk som Færøyene og Grønland. Men når våren kommer kjenner den dragningen mot den samme elva som den i sin tid ble klekket i. Den vil tilbake dit, den MÅ tilbake dit, og denne dype, nedarvede trangen gir støtet til en vandring tilbake til fødestedet. På sin barndoms elvestrekning (les: soverommet) skal den gjennomføre sine paringsritualer og gi sitt bidrag til at arten videreføres.

Laksens gytevandring er et episk drama, og i slutten av november nærmer det seg slutten for de fleste norske elvers vedkommende. Den kjønnsmodne laksen har omsider nådd reisens slutt, den har slåss om de mest attraktive partnerne og de mest attraktive gyteplassene (grov elvegrus, god vanngjennomstrømming), hunnen har lagt sine egg på bunnen, hannen har dekket dem med sin melke, halene har pisket opp grus som har lagt seg som et beskyttende lag over den kommende generasjonen. Gjennom vinteren skal eggene ligge i det iskalde elvevannet, og når våren kommer blir noen av dem til en ny generasjon salmo salar.

Og foreldrene? Nå er de slitne og fullstendig utmagret. Mange dør som følge av påkjenningene, men mange har også krefter nok til å la seg drive med strømmen ned til elveoset, til å forsere de samme havstrekningene som de la bak seg i våres, og til slutt nå fram til beiteområder fulle av sild og andre herligheter.