Det gåtefulle hjortetrekket

Hjorten har en lang historie i landet vårt. Det er funnet fossiler, fangstgraver og helleristninger som vitner om hjort fra rundt 2500 år før vår tidsregning. Bestanden har variert gjennom tidene, men i det siste har den virkelig eksplodert. Min jaktrifle ble kjøpt for hjortejakt av min svigerfar i 1965. Det året ble det i følge Statistisk Sentralbyrå felt 2 484 hjort i Norge. I 2013 ble det felt 36 141 hjort. I løpet av jaktriflas levealder har den skutt stadig flere hjort, mens bestanden har femtendoblet seg. I dag har vi omlag 150 000 hjort i Norge, de fleste på Vestlandet.
Omtrent 85 prosent av bukkene og 65 av kollene trekker mellom egne sommer- og vinterbeiter. Om våren trekker de i all hovedsak fra kysten og innover i landet eller oppover mot høyereliggende områder. Vi snakker om en kort periode der over hundre tusen hjort vandrer nesten samtidig over store avstander, noen så mye som 100 kilometer. I gjennomsnitt er det 8. mai som er tidspunktet for avreise, men datoen varierer fra år til år - mellom 4. april og 15. juni. Dyrene bruker i gjennomsnitt fem dager på trekket, men de som bruker lengst tid, vandrer i så mye som 48 dager.

Hva er det som får en hjort til å bruke over halvannen måned på å vandre så langt, bare for å gå den samme ruten tilbake når høsten banker på døren?

Årsaken til at hjorten trekker nedover fra fjellet på høsten er ganske sikkert for å komme seg vekk fra snøen som begynner å dekke matfatet. På våren er det i all hovedsak plantefenologi som stikkordet – det vil si vitenskapen om klimaets og årstidenes innflytelse på plantene. Hjorten spiser mye gras i tillegg til urter som hvitveis. Disse plantene er aller best og mest næringsrike på våren, kort tid etter at snøen har smeltet, og det er det friske graset og de friske urtene som gjør at hjorten tar klauvene fatt for å dra på sommerbeite lenger inn i landet, eller oppover mot fjellet. Ved å følge etter snøen som smelter, kan de i praksis forlenge våren, og hjorten trekker derfor sakte men sikkert oppover mens den beiter. I stedet for at våren slutter i midten av mai, som den gjør for stedegne hjort i lavlandet, kan den vare til nærmere juli for de hjortene som trekker.

Forklaringen over kalles plantefenologihypotesen, og har solid støtte fra en rekke studier. Man har blant annet funnet ut at kosten er mer energirik for trekkende hjort, og at den hjorten som lever i flatere områder oftere er stasjonær. Ved å se på satellittbilder og data fra GPS-merkede hjort, har man sett at hjorten følger «grønnheten» mens den brer seg oppover fjellet og innover i landet fra kysten. Hjortetrekket går imidlertid litt raskere enn forventet ut fra denne hypotesen alene, noe som tyder på at også andre faktorer har betydning.
Vi snakker vanligvis om fire viktige hypoteser i tillegg til plantefenologihypotesen.
Konkurransehypotesen er et alternativ som kan være med på å forklare hjortetrekket. Siden vinterområdene i lavlandet byr på mindre beiteareal og hardere konkurranse om plassen enn sommerområdene i høyden, bør en større andel hjort trekke dit hjortebestanden er tett. Trekket ned fra sommerområdene vil bli forsinket for å unngå konkurransen i lavlandet.
At grupper av hjort skaper sosiale barrierer for andre grupper, er en annen faktor som kan påvirke trekket. Når en familiegruppe av hjort trekker, kan de møte aggressive artsfrender. Etter denne hypotesen bør færre hjort trekke der det er tette bestander.
En tredje hypotese handler om at hjorten fortsatt er tilpasset store rovdyr gjennom evolusjon, og at atferd som egentlig ikke lenger gir mening fortsatt henger igjen fra tider da ulven var en viktig predator. Endringer i genene gjennom evolusjon har en tendens til å ikke henge helt med i svingene når endringer i miljøet skjer raskt, som for eksempel når mennesker nærmest utrydder store rovdyr i løpet av bare et par mannsaldre.
En fjerde og siste hypotese som brukes i forskning på hjortetrekk, går på at hjorten som ikke trekker blir mer plaget av flått. De stasjonære hjortene har flere flått på seg enn de som trekker, noe som kanskje ikke er overraskende, siden flåtten trives best langs kysten. Flåttplagen vil kunne føre til at flere dyr trekker.
Alle disse hypotesene representerer forskjellig forventet adferd fra hjortens side, og derfor gjelder det å overvåke hjorten for å finne ut om de oppfører seg som forventet ut ifra de forskjellige hypotesene. Hvis for eksempel flere dyr trekker der bestandene er tette, støttes konkurransehypotesen. Hvis færre dyr trekker der bestandene er tette, støttes sosial barriere-hypotesen. Plantefenologihypotesen har fått bred støtte fra forskere, men for de andre hypotesene er resultatene mindre entydige.

De som bor i hjorteland på Vestlandet, kjenner godt til at det noen år er mye mer frodig i mai enn andre år. Disse variasjonene har innvirkning på hjorten. Noen ganger er det veldig frodig i lavlandet i mai, samtidig som snøen fortsatt ligger langt nedover fjellsidene. Andre år er det sånn passe frodig i lavlandet mens bare selve fjelltoppene fortsatt har noen snøfiller over seg.
Variasjonene bestemmes av svigninger i et trykksystem i Nord-Atlanteren. Når det er lav fase av det som kalles North Atlantic Oscillation (NAO) får vi kalde og tørre vintre, det vil si lite nedbør. Da får vi lite snø i fjellet, men også lite regn i lavlandet når våren kommer. Når det derimot er høy fase, får vi varme og våte vintre i lavlandet, mens snøen laver ned i store mengder på fjellet. I lavlandet får vi dermed frodige beiter i mai, mens snøsmeltingen skjer over lang tid oppover i fjellsidene.
Hjortens favoritt er den siste – høy fase. Når det tar lang tid for snøen å smelte oppover i høyden, vil hjorten i lengre tid kunne beite friskt gras og friske urter. For reinen er det på den annen side veldig dumt at det er mye snø i fjellet i mai, men det blir en annen historie.

Kilder:
Bischof, R., Loe, L.E., Meslingset, E.L., Zimmermann, B., Van Moorter, B., og Mysterud, A: The forage maturation hypothesis and seasonal migration in a northern ungulate: quantifying the continuum from surfing to jumping the green-wave.
Erling L. Meisingset: Alt om hjort
Kari Bjørneraas (red.): Klauvvilt i norsk natur – historie, biologi og forvaltning
Olav Hjeljord: Viltet – biologi og forvaltning