Naturens loggbok

Nettets konge

Arkitektonisk mesterverk, uovertruffent fangstredskap, proteinrik nistepakke.

Jeg gikk med en gang på en edderkopptråd mellom to busker på ei myr. Den skrittet jeg opp til å være 7 meter. Jeg studerte omgivelsene litt, for jeg ble fasinert av et så langt spenn. Det var lyng og gress på bakken, så det ville være umulig for krabaten å forankre tråden på ene siden, for så å luske over til neste busk via bakken. Den kan da ikke fly, tenkte jeg? Finnes det «batman-edderkopper» som hiver seg i vinden og seiler avgårde? Nei, svaret fant jeg ved å lese litt om saken. Det edderkoppen gjør, er å spinne en tråd ut i løse lufta. Tråden vil vaie i vinden og helt tilfeldig finne feste i omliggende vegetasjon. Så kravler den fram og tilbake noen ganger og spinner tråden solid, før den går i gang med resten av nettet. Det hele gjøres etter et helt bestemt mønster, og den bruker en kombinasjon av klebrige og ikke-klebrige tråder. De ikke-klebrige er transportårer under veving med de klebrige. Omtrent som et stilas for bygging.
En edderkopp spinner trådene sine ut fra ei «proteinsuppe» som klemmes ut av spinnkjertler på bakkroppen. Man skjønner raskt at er dette en energikrevende aktivitet. Spesielt når det gjerne skal lages nytt nett daglig. Løsningen er at den avvikler nettet ved å spise det, og gjenbruker proteinene neste dag i et nytt nett.
Den kraftigste silketråden vi kjenner som edderkopper lager (Darwins bark-edderkopp på Madagaskar), er om lag ti ganger kraftigere enn stål. Om vi fikk til å produsere dette kunstig, kunne man laget en hyssing tykk som en blyant. Den ville med letthet kunne stoppe en Boeing 747 i fart. I seg selv utrolig å tenke på. Men, når man også tar inn over seg av silketråden som lages av edderkopper er opptil dobbelt så elastisk som nylon, vannavvisende, bakteriehemmende på grunn av lav ph, og til en viss grad er selvkonserverende for ikke å gå i oppløsning, ja, da begynner det å bli imponerende.

Som naturfotograf er jeg fascinert også av det visuelle ved disse mesterverkene. Det er en slik fenomenal symmetri, og det hele blir tydeligere når nattens doggdråper får det til å se ut som et kongelig perlesmykke. Ikke bare er nettet symmetrisk vevd, men se alle dråpene. De er nærmest tro kopier av hverandre! Et fenomen jeg stadig ser når jeg går nært med kamera, er den flotte lysbrytningen som skjer i trådene. Av en eller annen årsak opptrer den med en slags «bånd-struktur». Jeg aner ikke hvorfor, men det er trolig knyttet til hvordan tråden er laget. Når tråden blir skikkelig uskarp vil den svelle ut og bli bred på bildet. Da blir disse fargebåndene tydelige å se.
Så lenge man slipper å få disse nettene i fleisen når man er på tur, er det mye å gruble på og fascineres over. Selv bruker jeg en god gammel rallarhatt. Den har brede fine bremmer som tar unna for eventuelle nett jeg går gjennom. I et filosofisk øyeblikk begynte jeg å tenke på hvor mye ekstra energiforbruk jeg har påført edderkoppbestanden gjennom årene ved at de ikke kunne spise nettene sine til middag, bare fordi de havnet i hatten min.