Hvorfor forsvinner biene og humlene?

Over hele verden ser vi at honningbiene dør ut, av årsaker vi ikke har full oversikt over. Fenomenet, som omtales som colony collapse disorder, innebærer en dramatisk krise i birøkterbransjen, med vidtrekkende konsekvenser for verdens matproduksjon.
Bier er sårbare overfor endringer i naturen. Særlig problematisk kan dette være på steder med stort utbyggingspress, som kysten av Sør- og Østlandet i Norge. Flere arter stiller spesielle krav til både reirplass og blomster. Kunnskapen om bienes utbredelse og krav til habitat har vært bekymringsverdig lav i Norge.
Bier og humler har en svært viktig økosystemfunksjon som bestøvere av frukt og bær. Ifølge Artsdatabanken er mellom 15 og 30 prosent av maten vi spiser bestøvet av bier og humler. Bier befrukter plantene som gir oss epler, brokkoli, melon, løk, kirsebær og hundrevis av andre frukter og grønnsaker. Anslagsvis en tredjedel av maten som ender på våre tallerkener kan vi takke biene for.
Dersom biene og humlene ikke bestøver blomstene, blir det heller ingen forplanting. I tidsskriftet Science skriver forskerne at reduksjonen i bie- og humlebestandene har ført til reduserte avlinger i flere land.
Store kolonier forsvinner flere steder i verden. Man kan ikke si med sikkerhet hvorfor biene og humlene blir borte, men mye peker i retning av at det moderne mennesket med sitt levesett er ansvarlig for den farlige utviklingen. Vi sprøyter giftige plantevernmidler over åkrene og vi forurenser luften.
Britiske og franske forskere har studert effekten av en gruppe giftige sprøytemidler på bier og humler, såkalte neonicotinoider, som brukes verden over. De har nå kommet frem til at disse sprøytemidlene kan redusere antallet nye dronninger i humlekolonier med hele 85 prosent.
Vitenskaplige studier har tidligere vist at enkelte neonicotinoider kan føre til at bienes navigasjonsevne blir dårligere, og i verste fall ødelegges. Den ene av de to nye studiene, viser at enkelte sprøytemidler i gruppen også kan føre til at humlenes dronningproduksjon reduseres.

Flere års intens kartleggingsarbeid ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har vist at det er over 200 biearter i Norge. Ifølge Artsdatabanken finnes 34 av verdens 249 humlearter i Norge. Forskerne ser at det er arter som ikke er gjenfunnet i nyere tid, og som de derfor antar er utdødd. Men dette er villbier, som i motsetning til honningbier ikke danner organiserte samfunn.
En studie gjort mellom 1990 og 2010 viser stor tilbakegang for fire av åtte studerte humlearter i USA. I løpet av denne perioden hadde populasjonen sunket med opptil 96 prosent. Noe lignende har skjedd i Europa, der mange humlearter har gått sterkt tilbake. Som grunnlag for norsk Rødliste for arter 2010 ble det gjort en analyse som viste at også seks av de 34 norske humleartene er truet.
Det er få humlearter som har lang tunge, og to av dem er veldig sjeldne i dag (kløverhumle og slåttehumle). Tre grupper med planter trenger humler med lang tunge (erteplanter, orkideer og maskeblomster).
Blant erteplantene fins mange sorter som dyrkes kommersielt. Rødkløver (erteblomstfamilien) blir pollinert av humler med lang tunge. Kløver kan også pollineres av andre humlearter, men på tross av det har det vært svært dårlig frøproduksjon hos dyrket rødkløver i mange år. Rødkløver er helt grunnleggende for økologisk landbruk og dårlig frøproduksjon er kritisk. Man antar at problemet skyldes for dårlig pollinering, og forsker nå på hvordan dette kan bedres ved å legge til rette for humler. Man ser på hvilken betydning naturen rundt har, og forsøker å hjelpe til med kunstige reirplasser for humlene. Det er nødvendig med nærhet til natur med kontinuerlig blomstring av egnede blomster fra vår til høst. Men her er det vanlige humler man satser på, ikke de som er truet.
Utbygging er en stor trussel for biene fordi de naturlige leveområdene forsvinner. En annen årsak er trolig omlegging i landbruket. Før hadde man flere store blomsterenger, og færre blomster fører til færre bier.
De fleste villbiene er varmekjære og finnes på de klimatisk gunstigste plassene i landet. Solrike, tørre sand- eller leirholdige bakker, sandstrender eller elvebredder er særlig gunstige levesteder. De ville biene er svært forskjellige fra de mer kjente honningbiene som lever i kuber. De er ofte mindre, stikker sjelden og samler ikke honning i store forråd som enkelte av sine utenlandske slektninger. Bortsett fra humlene (som også regnes blant disse insektene) er ikke villbiene sosiale, og mangler en egen arbeiderklasse som jobber for fellesskapets beste. Etter at hunnbien er befruktet, får hun eneansvaret for hele reproduksjonen. Hunnen bygger "reir" i hull i bakken, under steiner, i døde trær, murer eller i morkne trevegger. Noen benytter til og med tomme sneglehus. Livet til villbiene er svært spesialisert. Hver art ser ut til å være utviklet i et tett samspill med én eller noen ganske få blomsterarter. Viktige pollenplanter er blåklokke, rødknapp, selje, røsslyng og flere erteplanter og kurvplanter.