Naturens loggbok: Nå kan du se stjernehimmelen igjen

Det mest merkbare trekket ved astronomien i oktober er at alle stjernene igjen begynner å bli synlige på kvelds- og nattehimmelen. Månen går som kjent i bane rundt jorda, og månens bane er månedlig, det vil si at den i løpet av oktober og alle andre måneder gjennomgår alle sine faser. Jorda, derimot, går på sin side i bane rundt sola, og det tar som kjent nøyaktig et år.

Jorda befinner seg nå på et bestemt punkt i sin bane rundt sola. Det betyr at vi kan se visse stjerner og stjernebilder, mens andre er skjult for oss fordi sola står i veien, de er blendet av sollyset. Cirkumpolare stjerner ser vi hele året. De beveger seg i sirkel rundt polen. De befinner seg veldig langt nord, derfor går de aldri under horisonten sett fra Norge.

Orion er vanligvis et bra vinterstjernebilde. Den kommer opp relativt seint på natten, men om morgenen vil jeg tro at den nå er godt synlig. Andromeda synes godt nå, det samme gjør Persevs og Pleiadene, eller Syvstjernen, som den også kalles. Stjernebildene dukker opp på forskjellige tider gjennom måneden. Årsaken er at jorda hele tiden beveger seg i forhold til sola.

(artikkelen fortsetter)

I slutten av oktober er sola over horisonten snaut ti timer i døgnet. Lysforholdene forandrer seg mye i løpet av kort tid, for det er på denne tiden av året at dagens lengde endrer seg raskest, rundt høstjevndøgn og vårjevndøgn med i overkant av fem minutter i døgnet. Årsaken er jordens helling. Jorden danner en viss vinkel med ekliptikken, som er det planet jorden går i. Hvis jordens rotasjonsakse, altså dag- nattsyklusen, var loddrett på baneplanet, da ville ikke døgnets lengde endre seg merkbart. Men jordens rotasjonsakse er ikke loddrett, den heller, og derfor får vi endringer i lysforhold nær polene. Oktober er måneden hvor vi igjen blir minnet på på hvor store disse forskjeller er.

Kilde og illustrasjon: Viggo Hansteen, professor ved institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo