Aposematisme nå!

Sommeren nærmer seg og gulstripede bier, veps og humler svirrer allerede rundt blomsterkassene på verandaen. Som regel skvetter vi til hvis de setter seg på naken hud, og kanskje reiser vi oss opp og fekter med armene i panikk mens naboen humrer av oppstyret. Det er de gule stripene som kjennetegner de insektene som kan bite (eller stikke) fra seg, og det er fargene som gjør at både mennesker og insektspisende dyr holder seg unna.
Men hvorfor er det egentlig slik?
Det er gjennom evolusjon at dyr har blitt formet slik vi kjenner dem. Vi kaller det naturlig seleksjon når naturen sørger for at individer med bestemte egenskaper får flere avkom av god kvalitet, fordi disse egenskapene passer best til miljøet. Den naturlige seleksjonen favoriserer individer med det vi kaller god fitness, som enklest kan forklares som evnen til å produsere flest mulig barnebarn.
Naturen er hakket mer kompleks i sine valg av egenskaper enn oss mennesker når vi avler på dyr gjennom kunstig seleksjon. Et av de naturfenomenene som har vekket stor interesse siden Charles Darwins tid er såkalt koevolusjon. Mellom predatorer og byttedyr foregår det et stadig våpenkappløp. Hvis en predator utvikler seg til å få bedre syn, blir det et seleksjonspress for bedre kamuflasje hos byttedyret. Hypotesen har fått navnet rød dronning-hypotesen etter Lewis Carrols bok Gjennom speilet, der den røde dronningen sier til Alice i eventyrland at hun må løpe alt hun kan, kun for å stå på stedet hvil.
Noen dyr har evolvert fram kamuflasjefarger for å unngå å bli spist, mens bier, humler og veps lyser opp i gulfarge. De første overlever ved å skjule seg, de siste overlever ved å vise seg fram. Det samme gjelder mange andre dyr, som for eksempel frosker, slanger og edderkopper. Disse signalfargene har blant annet Charles Darwin, Alfred Russel Wallace og Henry Walter Bates grublet mye rundt – og mange forskere etter dem.
Det er kanskje selvforklarende hvordan kamuflasje kan gi fordeler både hos de som skal gjemme seg for en predator og hos predatorer som sniker seg innpå byttedyrene. Man har funnet ut at den minste antydning til en mer kamuflert klesdrakt kan gi fordeler for et byttedyr. De individene som er litt bedre kamuflert enn sine artsfrender overlever oftere og får avkom som også er bedre kamuflert enn artsfrendene.
Det motsatte av kamuflasje kan imidlertid også lønne seg. Man har observert at de dyrene som har lyse og sterke farger ofte er giftige, uspiselige eller har andre forsvarssystemer. Fenomenet kalles aposematisme. Den fargerike klesdrakten skriker «ikke prøv deg» - og det fungerer. Gule detaljer i fargedrakten er en typisk advarsel. Det har vist seg at når et «farlig» dyr har signalfarger vil predatorene raskt lære å holde seg unna, fordi de forbinder tydelig signalfarget klesdrakt med en ubehagelig opplevelse. Det finnes riktignok unntak, som for eksempel vepsevåk, som har harde fjær i ansiktet som beskytter mot stikk – et godt eksempel på koevolusjon. Men de aller fleste predatorene har for lengst lært seg å holde seg unna gulstripede dyr.

Aposematisme er altså et ærlig signal, men når predatorene har lært å holde seg unna dyr i spesielle farger, kan det også lønne seg å herme etter disse fargedraktene. Dette fenomenet kalles mimikry. Vi skiller mellom müllersk mimikry, oppkalt etter den tysk-brasilianske biologen Fritz Müller, og batesisk mimikry, oppkalt etter Henry Walter Bates, som gjorde en rekke studier i Amazonas sammen med den kjente oppdageren Alfred Russel Wallace.
Müllersk mimikry går på at de aposematiske artene ligner på hverandre, fordi dette lønner seg når predatoren allerede har lært seg å unngå en bestemt fargekombinasjon. Det er ingen vits å finne opp hjulet på nytt. For eksempel har en rekke giftige eller stikkende edderkoppdyr og insekter utviklet gulstripet fargedrakt.
Batesisk mimikry går på at ufarlige arter kan etterligne farlige arter og dermed dra nytte av predatorens frykt for de aposematiske artene. For eksempel er mange blomsterfluearter gulstripede, selv om de ikke har noen forsvarsmekanismer. Her drar de nytte av den ærlige aposematismen hos andre insekter, for eksempel bier, veps og humler. Dette vil bare fungere dersom relativt få potensielle byttedyr bruker fargene som et uærlig signal når de egentlig er ufarlige.
Å bære sterke farger representerer også en kostnad. Studier på sommerfugllarver viser at jo større andel av klesdrakten som har lyse farger i stedet for svart, desto saktere vokser larven. En svart klesdrakt er mye mer effektiv når det gjelder å absorbere varme. Det krever også mye energi å produsere fargepigmentene. Kamuflasje kan være den evolusjonært stabile strategien hos noen arter, mens det for andre arter er aposematisme som har blitt regelen.
I tillegg kan selvsagt en rekke andre faktorer bidra til en arts utseende. I denne artikkelen har vi snakket litt om naturlig seleksjon, som handler om å tilpasse seg miljøet. Seksuell seleksjon er for mange arter også viktig, og her handler det om å tilpasse seg til å enklest mulig finne seksualpartnere. Hos arter hvor det er sterkt seksuelt seleksjonspress, kan arter utvikle seg til å bli dårligere tilpasset miljøet enn ellers fordi det rett og slett er viktigere å bruke energi på å få hoppe i høyet – slik som hos storfugl og orrfugl. Dette kan også gi flotte farger som er svært dårlig kamuflasje, men da er det vanligvis bare ett av kjønnene som har en fargerik klesdrakt mens det andre er mer uanselig.