Naturens blikk

Det kan være fordi vi blir ført bak lyset. Politikere og media doserer (og holder tilbake) informasjon, for ikke å bli anklaget for skremsler. I Arktis tikker metanbomben som kan få begrepet ”tippepunkt” til å bli et fryktelig understatement. Misbruket av fossile ressurser bringer oss nær en naturhistorisk tilstand vi overhode ikke kan forestille oss, noe verdens ledende klimaforsker James Hansens siste rapport pr. 16. september 2013 er en rystende indikasjon på. Der konkluderer han og hans kolleger med at den ukontrollerte økningen av CO2 i atmosfæren vil gi temperaturøkninger så store at de færreste har våget å tenke et slikt scenario.

Allerede nå kan vi se mennesker på flukt, jaget av en såret natur. Ser vi også jorder og kornåkrer og dyrkningsmetoder som bukker under for en radikal overopphetning, et ukjent klima?
Bier og andre insekter forsvinner. Mens kloden pines av vårt økologiske fotavtrykk på mange livsområder diskuterer kommunikasjonsekspertene hvordan ”negative nyheter” virker på individualistens psyke.

Natursansen.
Forfattere, journalister og vitenskapsfolk må stille seg helt grunnleggende spørsmål: Hvordan uttrykker vi naturens signaler til oss i et språk vi kan dele? Hvordan lytter vi sammen?
Kanskje ved å lete etter erfaringer som peiler inn et mer følsomt språk. Det kan vi oppdage ved å lytte til klimabekymringene folk flest uttrykker hvis du spør. For noe i oss sanser at vi blir sanset. Naturens blikk er som et gigantisk kyklopøye, reptilt i sine krappe bevegelser. Dyr og fugler og insekter skotter på oss, åpent og skjult, direkte og indirekte. Mennesker sanser et hverandre uavhengig av art og biologisk slektskap.
Sansningen av dette ”hver andre” kjenner den som har gått alene gjennom en skog, vandret stille over en vidde, dykket i havets dypgrønne stillhet eller holdt liv i planter og husdyr.
Også mennesker fornemmer hverandre på måter vi ikke gjennomskuer. Kan hende er vi vesensbeslektet i en urgammel form for stillhet. Mennesker ser og blir sett gjennom naturens millioner av blikk, genetisk og historisk. Det vi sanser er blikkstille.
Er det denne tause natursansen teknostyrte mennesker får svekket? Er det derfor vi ikke oppfatter livsfarlige naturendringer?

Motstand i hverdagen.
I de tider som nå ”henruller”, for å bruke et gammelt ord, må vi gjøre noe vi ikke har tradisjonens erfaringer for. Vi må kombinere kunnskaper og sansninger om oss selv og våre omgivelser med informasjoner om et totalt ukjent jordklima, om karbonregnskap, miljøsykdommer, nye måter å tenke på, havforsuring, nye handelsruter, dramatiske endringer i jordbruket, ukjente atferdsmønstre for bier, som dør i hopetall; om oversvømmelser, tørke og branner i et forløp som bare vil bli mer og mer absurd om vi ikke reiser sivilsamfunnet til motstand og stanser galskapen. Motstandskampen begynner i hverdagen, blant våre kjærester, barn og gamle, ikke i et klimaregnskap eller en tiltakspakke.
Naturomveltningene må snart handle om sivilsamfunnets mennesker. Alt folk skal kombinere av viten, tanker og følelser for å oppfatte det som skjer indikerer en mental revolusjon der sansning og fakta må bevege oss sammen til en dypere virkelighetsforståelse - og dermed til en folkebevegelse.
Et hardt skadet jordklima vil gi oss muligheten til å bli sannere og mer opplyste mennesker, ved å søke dypere kilder for kunnskap og skjerpe vårt naturlike sanseapparat.

Nøysomhetskulturen.
Mange vil kanskje måtte lære at blikket vi leser hverandre og naturen med skal være i overensstemmelse med blikket vi bruker når vi leser bøker og tekst (og undertekst) for å tilegne oss kunnskap. I dag er ”naturblikket” og ”kulturblikket” splittet, både i enkeltmenneskets mentalitet og i vår skrifttradisjon. Klimasjokkene som venter oss vil påvirke denne splittelsen.
For det som skjer i naturen skjer ikke utenfor oss eller på innsiden, det skjer gjennom oss. Vi kan ikke peke ut ett eneste økoproblem uten samtidig å peke på oss selv som art, som mennesker og språkbrukere.
At mange av våre biologiske slektninger, dyrene og plantene, ikke kan tilpasse seg naturendringenes enorme tempo under den klimatiske overopphetingen, er en kunnskap vi kan kombinere med en dypereliggende forståelse av oss selv. For hvordan håndterer mennesker det som nå skjer foran øynene på oss? Endringer som levende skapninger tidligere har hatt hundrevis og tusenvis av år på å tilpasse seg, skjer i løpet av en menneskealder. Det er som om hele vår kjente skrifthistorie skulle komprimeres fra tre tusen år til tretti.
Dermed vil også språkene og begrepene undergå grunnleggende forandringer. Språkbrukere av alle slag må endre selvforståelse og skrivemåter. Et pauli ord: Jeg-et må dø og fellesskapet ta bolig i oss. Nøysomhetskulturen som fremdeles lever i folks erindring kan vekkes til live, for gjennom nøysomhet oppstår våkenhet.

Profitt på undergangen.
Det er stille før stormen. Fra denne stillheten kan det reise seg en vrede, når det går opp for folk hvilke uopprettelige skader fossile politikere, finansakrobater og media påfører naturomgivelsene. Vi er utsatt for informasjonsovergrep så store at det er livsnødvendig å formulere dem.
Bør sivilsamfunnets miljøorganisasjoner forberede et tribunal for å dømme politikere som visste, men likevel ikke handlet radikalt og talte sant på miljøets vegne? Grunnlovens § 110b forplikter norske myndigheter til å gi folk ”Kundskab om Naturmilieuets Tilstand”.
På få år har verdens mektige og mette i praksis godtatt en temperaturøkning på to grader. Dermed ødelagte livsmiljøer i stor skala. Metanbomben i Arktis og fortsatt misbruk av olje og kull vil kunne gi oss temperaturøkninger som gjør det umulig for mennesker å leve på kloden, ifølge den nyeste rapporten fra James Hansen & co. Vi blir frastjålet framtiden av tjuvradder så kortsynte at de prøver å profittere på sin egen undergang. Myndighetene gir oss ikke denne kunnskapen.
Vi skal lytte til stillheten i naturen og kjenne på blikkene som følger oss.