Natt ved smålomtjernet

Tenker hun at det var nå fryktelig så treigt tida går i kveld. Det var da lenge siden jeg så på sola, var det ikke? Nå har den knapt flyttet seg. Den tenner ennå gullfarger i skogen borte på åsen. Se litt andre veien kanskje. Der står teltet ennå, ja. Og de store tutene som peker på meg. Se litt framover kanskje. Oj! Der er et insekt som kaver i vannflata. Det var spennende. Tro om den kommer seg i land en plass. Jeg vedder to småfisk mot meg selv på at den drukner før den når nordenden av tjønna. Nei, se litt bakover da kanskje? Au, nakken er så stiv. Blir helt ubrukelig i musklene av å ligge i ro så lenge. Istedenfor å ligge her som alle smålomer før meg på denne årstiden, burde jeg kanskje starte en fagforening. Fly rundt og verve andre smålomer, og lage en arbeidsmiljølov som gir oss rett til 10 min pause hver time. Ja da, nei da. Den lever ennå den flua der ute. Stakkar. Se, den lot vente på seg, doggen i gresset, i kveld.

Jeg sitter i teltet og ser ut gjennom teleobjektivet. For meg oppfattes situasjonen som uvirkelig vakker. Vi kan høre maken til den som ruger, fra fiskevannet ikke langt unna. Villmarkshyl gjennom sommernatten. Traner tuter, og tross at det er midt på sommeren driver en orre og spiller for full hals et sted i en tretopp. Nattekulda brer seg over myrlandet, og tross moderne liggeunderlag og fire lag ull blir det kjølig å sitte slik rolig time etter time. Jeg beundrer lomen der ute. Tenk å ligge der på ei lita tue midt i tjønna. Rett i kaldtrekken. Standhaftig uten å tvile. Uten fire lag ull. Uten liggeunderlag. Likevel holdes eggene varme. Egne dun beskytter både mot kaldslaget fra den våte marka og kaldtrekken fra vannflata. Naturen tuller ikke! Den har peiling liksom.

Turkamerat Ivar ligger ved siden av i teltet og nyter lydbildet. Jeg visker til ham tankene om at fuglen kanskje kjeder seg. Spontant hvisker småbarnsfaren tilbake. Tro om hannen tenker at: "Det var nå deilig å ligge her på fiske – mye bedre enn å dra hjem til kona og overta rugingen”.