Når vi ikke sier nei, gjør kroppen det for oss

I min oppvekst på sekstitallet hadde vi ikke noe språk for følelser. Følelser var skummelt og litt farlig. Derimot hadde vi språk for det vi gjorde - arbeid.
Faren min døde da jeg var seksten. Ekkoet den gang var: dette klarer du, du kommer til å vokse på det, bli sterk og lære mye av det. På småbruket lå det noen staur som skulle settes opp, sauene skulle slippes ut og hesten skulle luftes. Det enkleste var å ikke skjønne noen verdens ting. Arbeid ble løsningen i en vanskelig tid. Sytten år og overtrent i fortrengnings- og tilpasningsstrategier tok jeg bussen ut i verden. På den tida var det en gutt i nabolaget bestemte seg for å bli psykolog. Rundt kjøkkenbordet fløt det med skepsis og mistro: – Man kan ikke leve av følelser!

Kroppen er et hav av små og store bestanddeler, flytende og faste, store og små, synlige og usynlige. Noen ganger fungerer ikke alle delene slik de skal. Vi går til legen med plager som ikke synes for det blotte øyet. Det undersøkes på harde livet, men svaret på søvnproblemer, kvalme eller stive ledd er altfor ofte «vi finner ikke noe, du feiler ingenting». Såkalte diffuse funksjonsproblemer i kroppen lar seg ikke lett identifisere eller diagnostisere. Plagene eller lidelsene er sammensatte, og grenseoppgangene mellom fysiske og psykiske problemer er vanskelige. Og er det i det hele tatt mulig? Så hva feiler det oss egentlig, hvorfor blir vi sjuke og hvem kan hjelpe?

Dagene fordamper, sykemelding skrives ut og veien til homøopat, akupunktur og andre såkalte alternative behandlere er kort. Oppgitt og fortvilet river vi oss i håret over en kraftløs og verkende kropp. Tiden er moden for å tenke helt nytt om hvordan helsetjenesten må rigges for å møte alle synlige og usynlige sykdommer og skader.
(Artikkelen fortsetter)

1.

Den canadiske legen Gabor Maté sier at følelser og stress forårsaker sykdom. Det handler om det indre stresset som kommer av at vi tilpasser oss andre. Når vi ikke sier nei, gjør kroppen det for oss. Følelser står sentralt i å forstå koblingen mellom stress og kroppslige reaksjoner. Hjernen og immunsystemet snakker sammen, hjernen både lærer, husker og mestrer. Derfor trenger vi å stille spørsmål om hvordan vi lever livene våre, hva som stresser oss, hva som plager oss og hvordan endre kurs.

Alvorlige livshendelser som vold, overgrep, mobbing eller omsorgssvikt i barndommen er indre belastninger, og de tærer på kroppsbudsjettet. Kraft som skulle vært brukt til å utvikle sterk helse, si nei, sette grenser for andre, tolerere og tilpasse oss andre mye mindre, bygge trygghet og selvfølelse – går i minus og vi blir mindre motstandsdyktige.

Allmennlege og professor Anna Luise Kirkengen sier at all erfaring berører kroppen. Hun spør når vitenskapen skal begynne å ta følelsene innover seg, og forholde seg til at alt henger sammen med alt? Kirkengen sier at kronisk overbelastning fører til svekkelse av både immunsystemet, hormonsystemet og sentralnervesystemet. Overbelastninger eller belastende oppvekst kan gi langvarig stress eller giftig stress. Dette oppstår når et menneske overveldes av eller overlates til alt som skaper avmakt, når en må tåle noe som kjennes utålelig, og når barn må leve et liv hvor det som tærer overgår det som nærer. Vi kan ikke kjenne, føle, lære, erfare eller vite noe som helst uten at kroppen vår er med. Følgelig finnes det ingen kroppsløse tanker eller ikke-kroppslige emosjoner eller «rene» psykiske erfaringer. Glede, anerkjennelse, konflikter, tap eller skammelige erfaringer fyller kroppen vår. Mennesker er hybridvesener, både natur og kultur. Våre erfaringer blir innskrevet i kroppen helt ned på cellenivå. Vi kjenner alle til den berømmelige magefølelsen og hvem har ikke kjent på forelskelsen som setter kroppen i full fyr?

2.

«Vi er alle summen av våre erfaringer og preget av det livet vi har levd», sier Jakob Lothe, tidligere leder i Norsk Kiropraktorforening i en podcast. Livserfaringer setter seg i kroppen og preger måten vi beveger oss på, som igjen former kroppen over tid. Vi er oppdratt til å kamuflere svakhet både for oss selv og andre, og bruker viljen til å overstyre kroppen. Konstant alarmberedskap spiser opp energien vi trenger i hverdagen. En kink i ryggen fordi vi plukker opp en penn, kommer ikke fordi pennen er for tung. Systemet er allerede belastet til bristepunktet før det går i lås.

I prestasjonssamfunnet jaktes det alltid på en quick fix. Gjerne med piller. Symptomer feies under teppet uten å ta tak i årsakene. Over tid surres vi inn i lag på lag i vårt eget nett av stramme muskler og bindevev som smerter og hemmer oss. Det handler derfor om å få hjelp til å finne veien tilbake, nøste opp flokene, frigjøre blokkeringer og flere lag med spenninger som har bygget seg opp, kanskje helt siden barndommen. Det er et livslangt prosjekt å regulere seg selv og holde kroppen i balanse. Samtidig er dette en spennende og bevisstgjørende prosess som frigjør livskraft og energi.

Til en travel og hardarbeidene fastlege – hvor lett er det å fortelle om fortrengte, skambelagte og krevende livshendelser - og hva kan legen gjøre? Knuter i kroppen vi skulle vært foruten krever tid, tillit og oppfølging. Selv i parforhold og nære vennskap sitter det ofte langt inne å dele de vonde opplevelsene. Skammen er ofte stor over det vi har på bagasjebrettet. Prestasjonssamfunnet, krav og forventingene om å være vellykket oppfordrer ikke akkurat til svakheter og minusposter. Vonde og vanskelige livshendelser er derfor krevende for andre å få i fanget og vi kvier oss. Det er også frykt for å innse realitetene. Napper det i en muskel og nakken er stiv, fiks det fort, liksom. Vi dundrer videre med ekkoet «ta deg sammen, dette klarer du, du som har alt og kan alt».

Psykoterapeut og forfatter Astri Hognestad sier at hvis vi skyver smertefulle opplevelser vekk, forsvinner de ikke, men virker fortsatt på et ubevisst og kroppslig plan. Alle kan lære å ta sine følelser alvorlig ved å legge merke til det som skjer i dem, og lete etter de følelsessporene som finnes: kroppslige uttrykk og symptomer, ubehag, skurring i forhold til andre eller i valg vi tar, situasjoner som utløser mindreverdsfølelse og uro. Følelsesspor kan vi også finne i metaforer, drømmer og indre bilder. Ved å legge merke til disse sporene, kan vi sette ord på det som skjer.

Livshistorier - av ulike slag, fra fortid og nåtid og fulle av skygger, fortrenger nattesøvnen og sliter oss ut. Strikken kan ryke og vi blir syke. To av tre uføre tilhører gruppen psykisk helse og muskel- og skjelettsykdommer.

3.

Stadig hører vi om kriser i fastlegeordningen og mangelen på leger. De vil helst sende oss friske ut av legekontoret, men kroppen trenger tid. Ikke alt kan løses med resepter og piller. Blant legene er det også preferanser for hva de synes er mest stas å jobbe med. Professor Dag Album gjennomførte en undersøkelse blant leger i 1991 og skrev i en artikkel at «Sykdommer med fart og dramatikk, sykdommer som folk blør og dør av, rangerer høyere enn dem som kommer gradvis og kanskje er uklare».
Samme undersøkelse ble gjennomført i 2002 og 2014, og mønstrene hadde ikke
endret seg. I artikkelen viser Album til at sykdommer med høy prestisje også ligger
høyt i kroppen, og særlig høyt er hjertet og hjerne. Han kaller disse for hellige
organer, de symboliserer liv og død. Men også behandlingens karakter spiller inn:
hvor effektiv, hvor dramatisk og delvis hvor moderne den er. Sykdommene som
havner nederst er de som ikke er knyttet til et organ, som for eksempel fibromyalgi og
psykiske sykdommer som depresjon og angst. De er diffuse, kan være vanskelig å
behandle og den tradisjonelle helsetjenesten kommer til kort.

Pandemien har vist hvordan den somatiske delen av helsevesenet har sørget for å
behandle og beskytte befolkningen mot smitte, sykdom og død. Helsepersonell ble
omrokerte til kritiske funksjoner. De er vant til å analysere, prioritere og evaluere. Vi
har gode organisasjoner, strukturer og tradisjoner for å ivareta den fysiske helsen.
Når noe skjer, nøler de ikke, de har ressurser og de tar aksjon. Liv skal reddes og
blålyset slås på.
Psykisk helsetjeneste er ikke rigget slik somatikken er, de mangler tydelig
organisering og lederskap. Da viruset tok grep om hverdagen og psykologtjenesten
ble stengt ned, var det få utestemmer fra den kanten. Blålyset var fraværende. Men
siden smitten brøt ut har vi hørt grelle historier om folk som sliter med ensomhet,
angst og depresjon, og er på desperat jakt etter psykolog. Omkvedet fra daværende
statsminister Erna Solberg var hele tiden: «ring en venn, ring noen, ring
hjelpetelefonen». Håndtering av psykiske helse er i all hovedsak overlatt til deg og
meg. Det er et kraftig signal til dem som bærer på store eller små hjerteskjærende
historier.

4.

I årevis har vi hørt at psykisk helse er like viktig som fysisk helse. Slik sett skulle det være like mange helsearbeidere i hvert av feltene. I dag er det i kommunene rundt 4800 fastleger og 800 psykologer. Kiropraktorutdanning finnes ikke i Norge. Vi har en stor skjevfordeling som favoriserer skolemedisinen. Gabor Mate sier at klare sammenhenger mellom erfaringer i barndommen og stress i voksen alder har blitt oversett av så mange forskere at man kan lure på om det har blitt gjort med vilje. Det finnes ikke en kropp som ikke er et sinn, og ikke et sinn som ikke er en kropp. Begrepet sinnskropp kan være dekkende, sier Maté.

Legene befinner seg i det Kirkengen kaller «ingenfagslandet», et land uten navn eller språk, og der står kanskje halvparten av alle mennesker med helseproblemer. De befinner seg også mellom ansvarene. Det betyr at de står mellom to grupper fagpersoner som gir dem riktig svar på faglig grunnlag. Disse må forholde seg til to disipliner, to forklaringer og to sannheter.

Kroppen trenger helsearbeidere med ydmykhet og respekt for hverandres innsikter. Dersom vi forestiller oss at vi er et hus, så står helsearbeiderne i gangen. De jobber ut fra sin innsikt og sin kompetanse. Resten av huset eller kroppen rommer mange andre lyse og mørke rom – alle er like viktige for at det skal være mulig å bo der. Vi kan forestille oss at kroppen inviterer helseprofesjonene til kaffeprat rundt kjøkkenbordet. Første konklusjon blir at ingen har universalnøkkelen. Neste skritt er å utarbeide nye modeller for hvordan møte kroppen når det knyter seg eller den blir skadet. Hva feiler det oss egentlig, hva har vi behov for og hvem kan gjøre en slik analyse? Det må ikke alltid være en lege.

5.

Fastlegene er under press, og det er krise. Men er det riktig å trykke på startknappen på kopimaskinen og fylle opp stillingene med leger, eller er det tid for å omrokere på ressursene, slippe andre profesjoner til som både kan forebygge og skape tryggere liv? Blodprøver, senkning og hjerterytme er toppen av isfjellet. Under havflata ligger det ressurser, krefter og muligheter. Der ligger også forklaringene og årsakene.

Mye kan skje ved en erkjennelse og innrømmelse fra helseprofesjonene om at dagens helsestrukturer ikke er rigget for å ivareta hele mennesket. Skilleveggene mellom profesjonene reduserer mulighetene for å tenke helhet. Profesjonskamper er ubrukelige. Bare åpenhet, erkjennelse og nysgjerrighet har bragt verden videre. Rullegardina må snart rulles opp. Greit: følelsene kan vi ikke leve av, men livshistoriene teller. De trenger ører, lys, språk og anerkjennelse – og helsetjenester.

KILDER:

Kirkengen, Anna Luise: Hvordan krenkende barn blir syke voksne, Universitetsforlaget, 2005.

Hognestad, Astri: Følelser: ditt indre navigasjonssystem, Flux Forlag, 2018

Hognestad, A.: Avmaktens språk i Tidsskrift for sjelesorg, Institutt for sjelesorg, Modum, 2019.

Maté Gabor: Når kroppen sier NEI, Flux forlag, 2017.

Kirkengen, A.L.: Forstyrret barn, forstyrret liv, Emilia forlag, 2007.

Stresspodden: Hvordan reagerer kroppen på stress?

ISS: Sykdommers prestisje

Anna L. Kirkengen-foredrag på You Tube