Når jeg dør

”Når jeg dør vil jeg at du sniker med deg asken og sprer den utover dette stedet.”

Vi sitter ved vannet ”vårt” et sted i Nordmarka. Mamma og jeg. På stenen ”vår”. Stenen vi har syklet til og badet fra siden jeg var liten. Stenen vi går forbi på ski om vinteren. Og undrer oss over at vi, for bare noen måneder siden, svømte i vannet som nå ligger under isen vi går på.

”Det er da koseligere å besøke meg her enn på en kirkegård? Du kan jo sikkert ha en grav i byen også, men det er her jeg vil være. Det er her jeg alltid har vært.”

Jeg tenker tilbake på hvordan jeg syklet opp hit med tårer i øynene en sommerdag for fem år siden. Det var dagen hun fikk diagnosen første gang. Brystkreft. Jeg rømte til skogs. Til stille vann og susende trær. Langt fra sterile sykehus og tanken på hva som kunne skje.
Det er rart hvordan naturen har evnen til å løse opp følelser. De blir ikke borte, men det er som om den suger til seg den konsentrerte dosen av sorg og frykt som er inni en. Så blandes følelsene med gammel skog, frisk luft og fuglesang, og så sendes de tilbake i en litt utvannet og mer overkommelig dose.

Og nå sitter vi her begge to. Kreften som ble operert bort to ganger har kommet tilbake og satt seg i skjelettet. Så vi rømmer til skogs og mimrer. Det er mye vi minnes, men vi vender alltid tilbake hit. Til Nordmarka. Der hun som liten sang sanger i skumringen mens hun syklet hjemover mot Sognsvann med min bestemor. Der jeg red ved siden av henne i solnedgangen langs Skjærsjøen. Der vi lo og hoppet fra snøflekk til snøflekk med ski på bena og flagg i sekken en alt for varm 17. mai.
Vi smiler til hverandre. Sitter trygt i hver vår dunjakke og kjenner høsten lukke seg rundt oss. Den er vakker, denne årstiden som forbereder alt på den lange dvalen.

”Ja, det er klart du skal få komme hit”, sier jeg.
Og vet at det å dele henne med naturen jeg er så glad i vil gjøre sorgen lettere å bære.

”Men nå skal vi hjem og lage kakao”.
Vi reiser oss. Vender ryggen til skogen som langsomt kler seg i vinterdrakt. Den har ikke engang enset at vi var der. Likevel finner jeg trygghet i å vite at den vil stå klar til å ta meg imot neste gang det trengs.