Når foreldre blir barnas personlige managere

Hun hadde begynt litt seint. Powerpointen om den engelske byen Bath skulle presenteres i morgen. Den var foreløpig litt skrinn. Utover det faktum at Bath er kjent for sine bad. Og at man kan ta ballongtur over byen.
– Det var ikke så mye mer å si om Bath, sa 13-åringen til sitt forsvar.
– Hvorfor valgte du den byen da?
– Det så fint ut der.
– Det er fint i Bath. Men du må jo si noe mer. Nå er klokka snart ti. Har du en plan?
– Nei. Men jeg vil helst gjøre det selv.
– Det er dessverre for seint for det.
Så da ble vi sittende langt over leggetid for å finne nok fun facts om Bath til å snakke i 2 minutter. Jeg googlet om romernes spa og tempel til Minerva. Hjalp til med stikkord for hva hun skulle si. Fant noen nye bilder av de typiske kalksteinshusene. Fikset bare bittelitt på layouten.
– Var liksom alt jeg hadde gjort helt feil, eller?
– Du hadde jo ikke gjort noe, svarte jeg, men bak i hodet lurte det en følelse av at kanskje hun ville lært mer av å måtte gå på skolen og stå og snakke foran klassen helt uforberedt. At dette handlet mer om min frykt for at hun skulle få en dårlig opplevelse enn om hva hun kunne lære av mine journalistteknikker.

(saken fortsetter)