Nansen hotell

Seks kilometer i bil er nesten ingen ting, en distanse det tar lenger tid å snakke om enn å tilbakelegge. Stopper man bilen langs veien, halvveis mellom Halden og Aremark, er seks kilometer på sti innover i skogen ganske langt allikevel. Den første kilometeren går med til å legge bak seg lyden av bildekk på grov asfalt. Det er den lyden man aldri helt klarer å isolere når man kjører selv, den blander seg med lyden av alt som skal forbrennes og rotere under panseret. Men i veikanten blir den tydelig. Den setter seg, så godt at man kan navigere etter den på hjemturen, men også så godt at man får en påminnelse om hvorfor man snur seg vekk fra den, strammer skulderremmene på ryggsekken og går innover i skogen.

Jeg er på vei til Fritdjof Nansens hotell. Idyllisk beliggende i Ankerfjella, oppkalt etter adelen som bodde på Rød Herregård i Halden og forvaltet store skogområder i omlandet. Jeg har vært der før. Jeg veit hva hotellet har å tilby. Men foran denne turen har jeg lest meg opp på forhånd, gått grundigere til verks enn det vanlige turkartet over kjøkkenbordet. Jeg har oppsøkt Nansens naturopplevelse før jeg i det hele tatt har oppsøkt naturen.

«Her, innunner en utoverhengende berg-vegg, hadde vi funnet godt ly forrige natten. Men nå var det snart stummende mørkt, og det var ikke lett å ta seg fram, — snart over nedfall, snart ute i vass-myr. Vi famlet oss fram, langs berg-veggen, og her var hulen.» (Friluftsliv:159)

Stien gjennom Ankerfjella mot Bjellås og Nansens hotell er merket i blått. Men farger på et kart sitter bedre enn maling på furubark, og det er mer enn en myr som krysses unødvendig mye på skrå.

For en som har sett et ekte fjell ligger Ankerfjella, som det meste av terrenget i dette området, lavt over havet. Men skogen er kupert, og på hvert nivå, mellom hver opp- og nedstigning viser skogen seg fra en ny side. Lave myrer følges av høyereliggende platåer med gammelskog og vridde furustammer. I riftene mellom bergsidene renner små bekker langs skoggulvet og skaper livsgrunnlag for alt som er grønt og gror lavt.

Det er knappe 40 meters høydeforskjell på start og slutt, men over 120 meters stigning. Det er midt på dagen på en søndag, men selv med en enslig sti foran og bak meg er det ingen andre turgåere i nærheten.

«Skinnet fra varmen lyste oppetter bergveggen og utover i skogen på stammene. Tiuren hang og staset opp på en gren på nærmeste gran-leggen. Utenom var det svart natt.»

Fritdjof Nansens hotell ligger akkurat på det punktet langs stien hvor du tror du har gått deg vill. Akkurat når du tenker at stien må ha delt seg, og du ikke er så god på å finne fram som du trodde. Når du er ferdig med å glede deg til å komme fram, og når du lurer på om du skal ta en pause til før du gjør en siste innsats på vei mot målet. Men så ligger det der, i en skråning over Bjellåstjernet. Et skilt, en bålplass og en utoverhengende bergvegg.

Jeg samler ved, og prøver samtidig å gå veien Nansen gikk rundt berget. Jeg kunne ha lukket øynene for å late som om det var natt. Jeg behersker meg, og gjør i stedet opp et bål. Over meg henger fjellveggen, og ved siden av meg lå han. Ekspedisjonsleder, filantrop og nasjonalhelt. På granbar, med en tyristokk i ilden.

Nansen var i disse skogene ofte. Harer og skogsfugl var medisin for en frustrert diplomatsjel, det var velkommen hvile og avkobling fra foredragsturneer og humanitært arbeid. I boka «Jegeren Fritdjof Nansen» av Svein Solli står det en rekke utdrag fra private brev mellom Nansen og godseier Peter M. Anker. Han sier det egentlig best selv, Nansen:

«Ja, så sitter jeg igjen i mitt tårn da, etter det vidunderlige eventyr der langt borte i skogen. Mens jeg forsøker på ny å dukke ned i mine havstrømmer, så lister tankene avsted tilbake til skogen. (…) Det er så underlig med det å bli eldre, livet blir ensommere etter hvert, og glædene stadig færre, men desto skjønnere er det å komme til et fredet, sollyst sted en gang i mellem.»

Det er fortsatt dag når jeg pakker sekken. Ikke fikk jeg se Nansens nattmørke trestammer, jeg hørte såvidt en fugl og fikk såvidt se solen mellom skyene. Ikke skal jeg hjem for å være høykommisær, jeg skal bare lage middag. Jeg sprer kvisten i bålet fra hverandre og reiser meg opp. Bålrøyken siger sakte langs bergveggen, og foran meg ligger seks kilometer sti i retning hjulstøyen. Det er helt greit, for jeg har vært på et fredet, sollyst sted. Og jeg har med meg en liten bit Nansen tilbake.

Kilder: Nansen, Fridtjof. Friluftsliv.
Solli, Svein. Jegeren Fridtjof Nansen.