Fuglers nærhet

Dette er hva jeg vil forsøke å gjøre. Særlig når jeg sørger: lytte etter gjerdesmetter.
Kathleen Dean Moore i «Wild Comfort»

Fuglenes luftkunster og deres evne til å gjennomføre langstrakte forflyt­ninger er forunderlige. Men det finnes en annen kobling mellom vinge­ne deres og deres tiltrekningskraft på oss som vi ikke må glemme. Det er et trekk som i all sin hverdagslighet kanskje er viktigere enn noe annet for å gjøre fuglene til våre nærmeste ville venner:
Fuglen vet at den har vinger.
Selv når den sitter, vet den at den når som helst kan lette og komme seg i sikkerhet. Det er denne erkjennel­sen som gjør at blåmeiser og dompaper våger å komme til fuglebrettene utenfor kjøkkenvinduene våre. Det er den som gjør at kaiene tør å innta nattkvist i trærne ved torget, bare noen meter over hodene på kvelds­flanørene.

Mens flertallet av pattedyrene – med god grunn – gjør sitt beste for å gjemme seg for oss, våger de fleste fugler å leve livet sitt fremfor øynene våre. De lar oss se hvordan de kjekler og flørter, bygger reir, mater unger og lærer seg å fly. Vi får sjansen til å bli kjent med dem uten at vi engang be­høver å anstrenge oss, det er nok at vi holder øyne og ører noenlunde åpne.
Kanskje er det aller mest tydelig i vintermånedene. Når alt annet vir­ker dødt eller som om det har gått under jorden, er hverdagsfuglene der: meiser og kråkefugler, gråspurver og pilfinker. Ender på de stedene van­net ikke har frosset. Men egentlig er det det samme uansett årstid: Det er fuglene som mer enn noen andre representerer og symboliserer våre levende omgivelser. Når vi søker etter bekreftelse på at lyset og varmen vender tilbake etter den mørke tiden, er det mye vi kan legge merke til: Maurtuene begynner å yre av liv, seljen slår ut i blomst, humledronning­ ene våkner. De første blåveisene og marianøkleblommene registreres med glede, etterhvert får bjørkene musører. Men det er likevel fuglene som tydeligst viser vei: sanglerkas sang, gjessene som flyr i plog, linerla som plutselig sitter der og vipper med sin lange stjert. Tranens horn­signal, svalenes flyvekunster.
Ja, svalene! Den britiske naturskildreren Gilbert White, som er like stor for engelskmennene som Linné er for svenskene, noterte den første låvesvalens ankomst slik i sin dagbok 13. april 1768:

«Hirundo domestica!!!»

Et latinsk artsnavn og tre utropstegn, mer trengtes ikke. 250 år senere skjønner vi nøyaktig hva han mente. Vi kjenner det jo på samme måte.

Poeter og andre har fortsatt å skrive det samme om andre fugler og med andre ord. Som Ingrid Sjöstrand i et dikt om hvordan hun reddes av kjøttmeisens vårlyder da hun står i det sementgrå vaskerommet i kjelle­ren en januardag:

Klokken 10.03 begynner noen å file på låsen
Kjøttmeisen!
Kjøttmeisen er blant oss!

Og W.H. Auden om den første gjøkens gal, som med sine to toner og sin nesten barnslige enkelhet likevel er noe aldeles egenartet: «... derfor skri­ver jeg i dagboken min, der jeg vanligvis bare noterer sosiale forpliktelser og, i senere år, venners dødsfall, år etter år når jeg hører deg for første gang, om en hellig stund.»

Fenologi er benevnelsen på det man foretar seg når man setter iakt­tagelser av fuglers ankomst om våren – og lignende sesongstyrte hen­delser – i system og gjør vitenskap av dem. Det er en svært interessant forskningsdisiplin i disse klimaendringstider, og en disiplin der hvem som helst som er iherdig nok med notatboken, kan være med og trekke et strå til den empiriske høystakken. Men for de fleste av oss handler nok ikke lysten til å notere den første syngende sanglerka eller den første låvesvalen om vitenskap, men snarere om et ønske om å fange og holde fast på et øyeblikk av lykke. En lykke som ikke sjelden går hånd i hånd med lettelse.

They’ve made it again,
Which means the globe’s still working

Det skrev poeten Ted Hughes om tårnseilerens tilbakekomst i et par diktstrofer som fanger den enorme tettheten av betydninger og følelser et par ubetydelige fuglevinger kan bære på. Alt var ikke så mørkt som det fremsto. Verden fungerer fremdeles, tross alt.

Det kan høres stusselig ut å trøste seg med fugler. Men det fungerer jo. I arbeidet med en helt annen bok traff vi Anna, som under behand­lingen av livstruende leukemi oppholdt seg isolert på et sykeværelse i Uppsala i lang tid. Hun hadde vondt. Hun var ensom. Ettersom progno­sene for å bli frisk var dårlige, hjemsøktes hun av dødsangst. Men hun hadde ikke kommet uforberedt; til sykehuset hadde hun tatt med seg alt hun kunne få tak i av naturfilmer og innspillinger av naturlyd – både som hun hadde kjøpt og som hun hadde spilt inn selv. Når det var som verst og Anna hadde som vondest og var mest redd for å dø, satte hun på en kassett eller en CD og fylte rommet med fuglesang.
Det hjalp! I tankene forflyttet hun seg til skogen der hjemme og ble plutselig mer lik den hun hadde vært der – et friskere og sterkere men­neske, som ikke hadde vondt og som ikke var redd. Hun påstår ikke at fuglesangen var medisinen som reddet henne fra døden. Men den ga henne ork til å ta kampen.

Et lignende, om enn mer hverdagslig bilde, av den lekende distrak­sjonen en fugl kan skjenke oss, gir den britiske forfatteren Iris Murdoch i The Sovereignity of Good: «Jeg ser ut gjennom vinduet mitt, er urolig og angrende, grubler kanskje på en skade som har rammet min anseelse. Da ser jeg plutselig en glidende tårnfalk. På et øyeblikk har alt forandret seg. Det grublende selvet med sin sårede forfengelighet har forsvunnet. Nå finnes det ingenting annet enn tårnfalk.»
På samme måte kan mating av fugler om vinteren i en skog i Vuolle­rim i Lappland, der lappmeisene og granmeisene er så uredde at de setter seg på luen din og spiser fra hånden din, få all sorg og frustrasjon til å svinne hen. I møtet med noe som er så fullstendig annerledes at man slipper å oppføre seg som folk, og samtidig så nær at vi kjenner oss fullstendig og uforbeholdent akseptert, ligger det en dyp, fredfull glem­sel. Der og da finnes det ingenting annet enn fugl og skog. Vi kjenner en mann som har det på den måten.

I begynnelsen av denne teksten skrev vi at dette nok ikke er en bok om fuglekikking. Når vi har kommet hit, kjenner vi oss enda sikrere på den saken, i det minste dersom «fuglekikking» antas å bety dyrkingen av en hengiven interesse for artsbestemmelse av fugler – jo sjeldnere, desto bedre.
Det å være mottagelig for fugler er mye enklere og mye større enn som så. Det er ikke en hobby, det kan snarere betraktes som en kjærlig åpenhet mot det større vi som mennesker er begunstiget med å tilhøre.
Det å merke at man er en deltagende part i livet på planeten, er en storslagen innsikt, men det behøver for den saks skyld ikke komme i form av storslagne åpenbaringer. Kanskje gjør det seg oftere bemerket i enkle møter med små bagateller, slike vi kaller rødstrupe og sidensvans. Eller en blåsende hval, en hoppende laks, en blomstrende lønn full av humledronninger, en øyenstikker på vei ut av larveskinnet sitt – men møter av den typen er det mye lenger mellom.

Fuglene er verken bedre, finere eller edlere representanter enn noen andre for vårt levende selskap i tilværelsen. Men for de fleste av oss er det de som er nærmest. De er vår tydeligste kontaktflate mot den store verden utenfor menneskeboblen.
Derfor akkurat fugler!