Nær døden-opplevelse

"I mean the state of mind in which one is inclined to say, 'I am safe, nothing can injure me whatever happens." (Wittgenstein).

I ettertid har jeg lest denne, og utallige anekdoter om overskridende erfaringer eller nær døden-opplevelser. Men det er få eksempler på en faktisk gjenfortelling av de faktiske omstendigheter. Fra Heidegger til Nietzsche til Hemingway og zen-buddhistiske haikuer: De er alle litt for flinke, litt for velartikulerte.

Så la meg prøve.

For en del år siden fikk jeg for første gang kjenne på kroppen hvordan naturen driter i hvordan det går med meg. Jeg - ung, fylt med hybris - skulle akkurat til å gnukke meg igjennom skredstativet i inngangen av Colouir Philippe - oppkalt etter pistøren Philippe. Han møtte sitt endelikt i bunnen av renna etter å ha blitt kastet som en filledokke ned den 45 grader bratte dalsiden.

Jeg skulle kopiere karstykket til Erik, som var hakket vassere enn meg i bratt skikjøring. Først når jeg nådde selve inngangen til renna forsto jeg hvor heftig dette faktisk var; snøen lå der, oppkjørt og isete. Konsekvensene av å ta av seg skia og prøve å returnere opp der jeg kom fra var om ikke enda værre: en retur full av is og stein, og selvfølgelig: tap av ansikt.

Så jeg gjorde det eneste ufornuftige; jeg forsatte å sladde nedover, forbi siste sikre holdepunkt, og sto til slutt ansikt til ansikt med mørkets hjerte. Jeg rakk faktisk ikke å tenke noen ting før det gikk skeis. I min første nølende pedalsving kjente jeg hvordan underlaget ikke var noe tess. Klink is. Først traff hofta, så skulderen, og så hodet. Så gikk alt veldig sakte. Jeg ble et vitne til min egen undergang. Jeg så horisonten igjen og igjen, idet jeg ble slynget nedover.

Jeg husker den ene skia traff meg i leppa, og jeg husker smaken av blod. Men det som brant seg inn i meg var følelsen av total ro. Absolutt ro. Ingen frykt eller panikk. Idet farten økte, og jeg mistet orienteringsevnen, følte jeg en slående visshet, som om jeg umiddelbart ble gjort oppmerksom på hvor lite det hele betydde; livet, døden. For rundt meg var det vindstille, sol. Fjellene og trærne protesterte ikke. De aksepterte totalt min vei mot slutten.

Det samme gjorde det som så ut gjennom øynene mine. Han, Anders, som tryna, var ikke en del av ligninga. Kjøtt, bein, blod. Dør vi virkelig alle helt alene? Skal ikke noen være der? Plutselig hekta jakka mi i en grein, og alt stoppet mirakuløst opp. Jeg hang og dingla i et tre.

I ettertid har dette forandra alt. Ingenting hang egentlig helt på greip lenger. Livet var liksom ikke mitt eget. Det oppsto en underlig fryd over denne erfaringen.

Det merkeligste var at dette begynte å kødde med prosjektet mitt. Skikjøring, damer, jobb, drømmer, dette var bare flyktige blaff i noe stort, tomt og uutgrunnelig. Jeg mistet troen på meg sjøl, ambisjonene mine. Jeg visste ikke lenger hvem jeg var. Jeg var hekta, avhengig, jeg måtte vite. Det kalte på meg. Noe stort og stille hadde kommet inn i livet mitt og begynte å dekonstruere det. Hva faen var dette for noe?

Jeg begynte å lete etter svar. Jeg husker jeg fikk en teaser når jeg begynte på Filosofi grunnfag, og snublet over Wittgensteins «Lecture on Ethics» hvor han gjenforteller sin erfaring i skyttergravene som soldat under 1. verdenskrig:

"I mean the state of mind in which one is inclined to say, 'I am safe, nothing can injure me whatever happens." (Lecture on Ethics, L8).

Men selv om jeg i ettertid har lest denne, og utallige anekdoter om overskridende erfaringer, er det få eksempler på en faktisk gjenfortelling av de faktiske omstendigheter. Fra Heidegger til Nietzsche, til Hemingway og zen-buddhistiske haikuer: de er alle litt for flinke, litt for velartikulerte.

Senere har jeg vært fascinert av folk som faller, og forteller om det. For et år siden ble Felix Baumgartners rekordhopp fra stratosfæren den mest sette live-feeden på Youtube noensinne. Det var imidlertid karen Felix hadde i øret under hele turen opp og ned som fanget min oppmerksomhet. Den eneste stemmen Felix ville ha i øret. Jeg hadde oppdaget ham noen år tidligere. I kategorien ekstreme karstykker kupper han udiskutabelt tronen.

Enter Kaptein Joseph Kittinger...

Filmdokumentasjonen (benyttet i videoen over) er tatt fra Kaptein Joseph Kittingers fallskjermhopp fra Excelsior III, en gondol løftet av heliumballonger til 102,800 fot (litt over 30 000 m.o.h) som del av Project Excelsior (en serie av rekord- hopp fra stor høyde for å teste NASAs romdrakter og kroppens yteevne i supersoniske miljøer). Kaptein Kittinger var i fritt fall i 14 minutter og 36 sekunder, og oppnådde en maksimal hastighet på 995 kmt før han åpnet fallskjermen på 5500 meters høyde.

Kittinger beskriver hoppet sitt i en Time Magazine-artikkel: "Then I found myself on my back watching the balloon recede above me. The sky was almost black. It was a beautiful thing to see. I had a sensation of lying still while the balloon raced away from me. I didn’t feel hot or cold, just the right temperature. There was very little spinning. At 18,000 ft., the regular chute opened automatically. Ten minutes from then I was down."

Så, senere, i et annet intervju reflekterer han rundt hoppet i retrospekt: "After twenty years you analyze a lot. You remember people who where with you. Many people come up to me and say that had they’d been there they surely would have died, it makes no sense, because until you are in a situation like that, you have no idea how you’d behave. Confronted by solitude without decadence or a single material thing to proselyte you or elevate you to a spiritual plane, where I felt the presence of God. Now there is the God they taught me about in school, and there the God that’s hidden, by what surrounds us in this civilization. ‘That’s the God I met."

Hvis vi ser hinsides det åpenbare poetiske aspektet her er Kittingers fall fra 30 000 meter preget av den enorme ensomheten i det første skrittet ut i ingenting. Som det sto skrevet under døra på ballongen; «The highest step ever made».

Samtidig avdekker ensomheten i Kittingers fall mot jorda et annet aspekt av hvordan menneskelig streben innehar sin egen motsetning. Hva Kittinger gjenforteller om sin erfaring, og som resonnerer dypt i meg sjøl, viser også til noe universelt. Når bevisstheten blir satt i en situasjon uten referansepunkter, blir det som er igjen en opplevelse av det «andre», i en fullstendig åpen, rå tilstand. Ingen menneskelige hensyn, ingen fornuft fungerer, ingen tid til følelser, ingen sentimentalitet.

Hvor mye av vår lengten etter lykke, etter å komme hjem, å oppleve sikkerhet, å finne vår egentlige natur finnes egentlig i en helt annen retning? Mot «det andre», på veien som leder oss vekk fra det fortrolige, forståelige, inn i det mørke kontinent?

Er du villig til å gå videre, inn i det ukjente, det udefinerte, det mystiske? Spør enhver kunstner, vitenskapsmann, utforsker, en fødende kvinne, klatrer, pilot, astronaut, seiler, eller en som sier «jeg elsker deg» for første gang.

Som den tosken jeg er har jeg gjort dette noen ganger. Men det interessante er at dette ikke er et troens skritt, et «leap of faith», men heller et produkt av en irrasjonell trang til å vite. Sikker viten. Når vi står konfrontert med dette punktet, på et fjell, på havet, på dødsleiet, midt i en krise, eller i hverdagen er det for en gangs skyld ikke noe språk der til å hjelpe oss å forstå. Vi kan ikke ta et kurs, høre på en podcast, snakke med kjæresten eller psykologen. Istedet står vi ovenfor et mellomrom, en avgrunn. Det rare med dette gapet er at det er stille, så stille.

Det meste av all menneskelig streben og smerte sirkulerer rundt forsøket på å unngå dette steget inn i avgrunnen, i det ukjente, og dermed legemliggjøre det; å ikke vite. Noe trenger å bli lagt igjen ved døra. Det er alltid et merkerlig element av sorg eller tap i det.

Senere har jeg holdt meg unna de mest hårete rennene, og blitt pappa. Men følelsen jeg fikk, på vei ned Coloir Philippe, har blitt værende. Eller nærmer sagt, den har hjemsøkt meg. Jeg har ikke fått det til å henge på greip.

Et par uker seinere husker jeg at jeg tryna igjen og røk et korsbånd.