Myras gule gull

Klokka var knapt fem da mor praiet åtteåringen. Far hadde kommet sent hjem kvelden før og kunne berette om modne bær i store mengder. Han krydret fortellingen om letinga etter myras gule gull og gjorde den mer spennende enn noen harejakt. Nå forlangte han bistand fra familiens yngste for å sikre innhøstingen før naboen rakk å finne fram.
Til tross for tett morgentåke ble spannet gjemt under jakkeslaget og streng beskjed ble gitt om ikke å slamre med hanken. Ingen skulle høre at vi var på veg.
Turen gikk gjennom kjente trakter: Grangolvet (golv = myrer som ble høstet for gras), Merragolv-strupen, Harabrenna, Tjurrudalsmyra og Styggbergstjernet. Omsider var vi framme. Håpet ble oppfylt. Flere multer har jeg aldri sett! Ingen hadde vært der før oss. Støvlene “åt” allerede sokker, så de lå som en ball under foten. Jeg skjønte det ville bli en lang dag.
Noen timer senere kom naboen. Ingen hilste, ingen sa noe, men lange blikk prøvde å avsløre hvem som hadde mest i spannet. Som små ble vi opplært til ikke å lyve – unntatt om multesteder og multefangster. Selv om vinteren senket far min stemma når temaet ble berørt.
I år med synkende tømmerpriser og arbeidsledighet kom kontantene fra multeplukkinga godt med. Det går fortsatt beretninger om de store bæråra. Først på 1900-tallet kjøpte handelsmannen Alfei fra Løten to tonn multe fra ei lita grend i Trysilskogene. I to uker lå kvinnfolka Der’sø på Skjeftkjølen og plukket multe i en vass’så (tretønne for vann), mens kara kjørte fangsten med hest og slep 15 km til Storsvea. Far min åt aldri ei bær av det han fant. Multe til husholdningen var det mor og jeg som sørget for.
I dag er det færre og færre som opplever slitet og gleden ved å sørge for egen matforsyning. Naturen er til for opplevelse. For min generasjon var den en forutsetning for å overleve. “Jeg er gla’ jeg er tå folk som bar tungt og trødde veg”.