Skjebnekødden angrep oss i Femundsmarka

13-åringen er fotballspiller. Opptatt av å være skadefri. Han tuller derfor ikke når han sier at han har tråkket over. Han skulle løpe over myra for å finne den beste bærepassasjen. Med store smerter hinker han seg tilbake til kanoene. Vi har vært på tur i under to timer. Utgangspunktet var en ukes padletur i et av Skandinavias flotteste villmarksområder. Grensetraktene i Femundsmarka.

- Kan vi padle videre nå?
Dårlig samvittighet fordi jeg tenker den tanken. Burde være mer opptatt av foten til guttungen. Men det er tross alt bare foten. Turen kan ikke være over allerede?
Noen måneder tidligere: Lykkefølelsen som strømmer gjennom kroppen når det går opp for meg at vi faktisk skal gjøre det er nesten ubeskrivelig. Endelig! Hele familien på en skikkelig villmarkstur. En drøy uke med kano og fiskestang i villmarka. Turen jeg har drømt om i årevis skal gjennomføres. Forslaget som litt diskret ble servert i en bisetning over middagsbordet for fire måneder siden har gått gjennom. Godkjent av fruen og to tenåringer. Og en hund. Men hunden er alltid enig med meg uansett så den teller ikke.

Vi har planlagt turen godt. Kart har blitt studert i lang tid, padleruter er lagt opp. Nå blir utstyr oppgradert, reparert, kjøpt inn. Jeg finner en brukt Ally kano på finn.no. Bestiller en leiekano i tillegg. Får orden på fiskeutstyret. Sjekker at førstehjelspsutstyret er på plass og at nødlader virker. Et nytt telt har til og med sneket seg ned i sekken den siste uka. Alt ligger til rette for en super uke. Vi skal starte i Rogen naturreservat. Som er svensk side av Femundsmarka. Fra Käringsjön via labyrintene av innsjøer ned til Rogen og videre inn i Norge opp til Reva, via Styggsjøene ned til Røavassdraget og tilbake til Rogen og Käringsjön. En god plan. Velprøvd rute av padlende friluftsfolk. Ørret, harr, gjedde. Tørre furugadder. Leirplasser i vannkanten. Kokekaffe på bålet. Det kriblet i kroppen bare ved tanken. Var det for godt til å være sant?

Noen ganger er det slik at selv om du har planlagt turen godt er det allikevel noe som ikke stemmer. Noe du ikke helt kan forklare. Noe som kødder det til for deg uansett hvor godt forberedt du er. Noen kaller det uforklarlige krefter, eller en rekke av uflaks. Jeg kaller det Skjebnekødden. Skjebnekødden gjør hva han kan for å ødelegge en tur, en reise, et prosjekt eller hva som helst annet. Jeg tror mange har møtt ham, uten helt å forstå hva man står ovenfor. Han er gjenkjennelig ved at han opptrer med hyppige intervaller når han har bestemt seg. Peilet noen inn. Han viser seg relativ sjeldent men når du møter han er han svært gjenkjennbar og når du først vet om han vil du ikke være i tvil om hva du står overfor. God planlegging, erfaring og kunnskap reduserer sannsynligheten for å møte Skjebnekødden, men det er ingen garanti. Kanskje burde jeg ha forstått at Skjebnekødden hadde peilet oss inn da fruen to uker før avreise indikerer at en hel uke i villmarka allikevel var i lengste laget. At vi kanskje bør ha værforbehold? At det holdt med tre-fire dager? Mine tungtveiende argumenter om at vi da ikke ville rekke å krysse grensen til Norge overbeviste ingen. Kompromisset ble fem dager. Fire netter.

Ny rute legges. Rogen-ørreten skal fortsatt ikke føle seg trygg. Vi vil uansett få nydelig padling i svensk villmark. I det vi nærmer oss Røros foreslår noen at vi kan ta første natta der. Vi skal jo ikke padle før neste morgen uansett. Så kan vi få med litt kultur også. Spel. Museum. Gammel kirke. Jeg kjenner den da. Følelsen av at det er krefter som ønsker å kødde til denne padleturen. At Skjebnekødden har peilet oss inn. Vet innerst inne at vi burde stoppe der. Ikke utfordre kødden videre. Kanskje padle et par dager fra Glåmos til Røros og så dra hjem. Men jeg skyver følelsen vekk. Vil så gjerne fullføre planen, eller det som er igjen av den. Nytt kompromiss. Spel. Gammel kirke. Ny padlerute. Fire dager, tre netter.

Morgen har blitt til sen ettermiddag før vi tar de første padletakene ut fra Käringsjön dagen etter. Samtidig kommer de første regndråpene og himmelen i vest er helt svart. Stemningen er allikevel god. Omsider er vi i gang. Eventyret venter! Men det gjør Skjebnekødden også. Etter 20 minutter er regnværet så intenst at vi må padle til land og sette opp tarpen. Der blir vi til de verste bygene har gitt seg. Sjokoladen kommer opp av sekken allerede nå. Vi kan ennå se Käringsjön, vi har padlet noen hundre meter fra der vi startet. Jeg lurer et øyeblikk på om det er fysisk mulig for en padler å bevege seg saktere enn det vi gjør nå. Men det betyr ikke så mye. Vi er på vei. Veien er målet! En time senere tråkker yngstemann over. Han har tråkket over flere ganger før. Det er vondt, men neppe alvorlig. Vi er uansett tre til å bære kanoer og utstyr. Vi har med smertestillende og støttebandasje. Vi padler videre. I noen timer synes Skjebnekødden å ha glemt oss. Villmarksfølelsen kommer sigende, vi hører storlomen rope mens kanoene siger over blikkstille vann, vi finner en super leirplass, sola skinner, det er nesten ikke mygg, han som tråkket over får en harr på sluk. Vi drikker sterkt kokekaffe og ser solen gå ned. Yess!
Dagen etter er det slutt. Kødden er tilbake.

Fruen faller i det hun skal gå ut av kanoen. For å dempe fallet tar hun seg for mot steinrøysa ved bredden. Håndleddet brekker to steder. Jeg forbanner Skjebnekødden og tenker at heller ikke denne gangen skal drømmeturen bli gjennomført. Og får dårlig samvittighet for å tenke den tanken akkurat nå.

Vi får henne opp fra vannet og får lagt henne stabilt og varmt. Det ser stygt ut. Håndleddet peker i helt feil retning. Det er ikke noe alternativ å fortsette. Hun må til sykehus snarest. Men vi har ikke telefoner med strøm. Nødladeren virker ikke allikevel. Ikke har vi nødpeilesender. Vi er en halv dags padling fra sivilisasjonen, inkludert flere bæreetapper. Vi har en med brukket arm som ikke kan padle og en med ødelagt fot som ikke kan gå. Og snart blir det mørkt.
Pokker.
Hun med brukket håndledd vil vente til dagen etter. Hun liker ikke tanken på at vi skal bakse oss gjennom bærepartiene i mørket, uten helt å vite veien. Hva om jeg eller storesøster også blir skadet? Dessuten har hun djevelsk vondt i håndleddet. Hun har et poeng, selv om jeg mener vi skal klare å komme oss tilbake i mørket. Men pasienten er tøff. Hun bestemmer at vi blir.

Tidlig dagen etter er vi i kanoene. Storesøster padler, bærer, lemper, støtter, trøster og er superhelt. Hun er 15 og kunne klart seg alene der ute i villmarka hvor lenge som helst. Bare to døgn etter at vi startet er vi tilbake i Käringsjön. Skjebnekødden lar oss være i fred i dag. Han har oppnådd det han ville. Vi har padlet åtte kilometer til sammen. Åtte kilometer! Dersom vi hadde fulgt stiene i området kunne vi løpt samme runde på under en time!

Det er tidlig kveld før pasienten kommer ut fra sykehuset i Funësdalen med stålskiver rundt armen og beskjed om å komme seg til Norge for å bli operert raskest mulig. Så der sitter vi. To voksne, to tenåringer, og en hund. Kjørende gjennom svenske skoger i augustnatta med retning mot Oslo, drøyt 50 mil unna. Men det er latter og god stemning i bilen. En følelse av samhold. Vi fikset utfordringene da de dukket opp. Fikk mamma på sykehus. Og da de i baksetet sier de vil tilbake og fortsette turen en annen gang tenker jeg at det var verdt det allikevel.

Vil du ha Harvests nyhetsbrev hver fredag? Vel, da får du det her. Men alt går til helvete uansett, garantert, og om du melder deg på vårt nyhetsbrev, kommer det sikkert ikke, fordi datamaskinen får melk i seg eller lynet kortslutter minnekortet. Men uansett, vil du likevel prøve, får du melde deg på. Kanskje kommer det hver fredag. Om det ikke går ad undas med det.