Ny i nord

Mørketid

Den første polarnatta: De rundt meg sier at det går over. To uker. Kanskje tre. Så går du i ett med mørket.

Plutselig var den her. Den litt ubestemmelige følelsen av at noe er borte. Ikke helt borte, mer som at det er skavet av noen lag på toppen, pusset bort noen prosent.
Noe er ikke helt som det skal være. Og det er egentlig ikke om morgenen det er verst. Man står jo opp. Og når barnet som våkner først må skyfles raskt ut av rommet før det andre barnet, som trenger mer søvn, rekker å reagere, ja, da er man ute av senga uten at man tenker over det.
Men når det blir kveld, eller, når klokka viser at det er kveld, og du ikke har registrert at det har vært dag, og du går ut av et hus og tenker gikk jeg ikke akkurat inn? Og du legger deg og står opp og tenker kom jeg ikke akkurat hjem? Da kjenner du at øyelokkene ikke er i spenn, at en døsig dis brer seg i kroppen og at det er så langt til lyset.
Og du husker ikke lenger at det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.
De rundt deg, de som har flere vintre, sier at det går over. To uker. Kanskje tre. Så går du i ett med mørket. Den slår deg ikke ned lenger, den bare omfavner deg, blir en del av deg. Og du tenker at det bare er prat, men så går det opp for deg, ikke et lys, men et lite, oransjeglødende skjær av noe som ikke er svart og du skjønner at nordlyset er en del av mørket, polarstjernen er en del av mørket, gatelyktene som står æresvakt oppover mot breen er en del av dette svarte, store.
Du får ikke igjen det lille som er borte. Ikke ennå, sier de. Men det kommer. Og da vil natten skinne som dagen.

Christian Nicolai Bjørke, Longyearbyen, 30.10.13