Har du funnet ditt sted?

De var i Spania, og augustheten hadde holdt seg til langt ut i september. Nå satt de i skyggene bak huset med et glass hvitvin. Maj leste. Selv hadde han i noen dager kjent på en slags uro. Brått reiste han seg da også, og spurte om hun ville være med til fjells.
- Hvor? sa hun, og kikket på ham over boken.
- Du vet da hvor fjellet er for meg, sa han.
Men Maj ville ikke opp i myr og hei i Norge. Hun ville sitte i skyggen i Spania og lese. Slik fikk han lov til å dra alene, bare han hadde mobiltelefonen med og lovte å holde seg til Turistforeningens løypenett.
To døgn senere steg han av toget på Hjerkinn stasjon, i sine slitte fjellstøvler og ryggsekk fra studietiden i Oslo.

Det tok ham en god time å komme opp i snaufjellet. Dovre var en ny opplevelse, med moskus i flokk på setervollen, men den høye luften, med Snøhetta som et landemerke der vest. Det var da også i den retningen han skulle. Han holdt seg til Turistforeningens stier og la seg inn på de ubetjente hyttene. Skoleferien var over og lærerne tilbake i jobb. Slik fikk han for det meste være alene, og arbeidet seg inn i en stadig større stillhet, om det var dag eller natt.

Han gikk i seks dager. Han gikk i sju. Den åttende dagen var han på veg opp mot nok en høyde. Han gikk i egne tanker langs stien, fram og tilbake mellom stein og tuer, i det jevne og utholdende tempoet som kroppen hadde vendt seg til etter så mange dager i fjellet. Men brått skjedde det noe med ham. Helt uten forvarsel tok han til å løpe. Han humpet av gårde med den altfor tunge sekken slengende fra side til side. Ropte gjorde han visst også. For han hadde sett et merke der oppe mot himmelen. En varde. Og det var ikke hvilken som helst varde. Det var Høgvarden.

Da han endelig var framme og kunne støtte seg til den, var det da også som om gråten ville ta ham. Foran ham åpnet det seg et annet og mer kjent landskap, ei mild og vid hei, med flekker av dvergbjørk, med grønne bakker og beitende sauer, med gyldne myrdrag, med glitrende vann over sva og stein. Der var Høgda bortetter med sin kronglete sti. Der var furukronene ut mot luftrommet over bregrønn fjord.

Hit var det han alltid måtte når han dro til fjells, opp i den frie luften, i det kjølende draget fra vest etter halvannen time i bratt li og lummer skog, til lukten av solvarm mose og krekling og den fjerne lyden av sauebjeller og skrattende ryper. Og øverst mot himmelen, Høgvarden.

Heia. Heia heime. Nå tok den imot ham som om han aldri var borte.Og det var ikke bare heia. Det var fjellmassivene omkring. Bak ham, Kvasstind, og Såta opp i være med sin mørke pyramide. I øst, Gjuratind og Store Vengetind. I sør, Romsdalshorn, Trolltindene. I vest, Skarven med sin forblåste rygg opp i været. Og langt der ute, havet i gyldent ettermiddagslys.

Dagen om ham var så stille. Så blank. Han var så fylt av det hele. Brått sang han. Han hadde ikke sunget en strofe siden barneskolen. Nå ropte han så det ljomet ut over hei og lier. Det var et helt vers av No ser eg atter slike fjell og dalar, og da avslutningen kom, det er eit barnemål som til meg talar, og gjer meg tankefull, men endå fjåg, med ungdomsminne er den tala blanda, det strøymer på meg så eg knapt kan anda, kom også tårene.

Da først slapp han sekken av og kom over ende i solvarm mose. Og det var da han så noe annet kjent også. Korpene. De var der, som alltid før. To. Alltid i par. Høyt der oppe under himmelen krakset og svingte de om og om hverandre i sin evige, langsomme lek.

Og heiloen. Heiloen satt på steinen sin og fløytet og fløytet. Men mest hørte han evighetssuset. Kjente han freden omkring seg og i seg. Her kunne han ha hvilt til evig tid. Hvor lenge han lå slik, visste han ikke. Men da han endelig reiste seg igjen for å ta fatt på en langsom nedstigning til verden og hverdagene igjen, visste han at han hadde tatt en avgjørelse. Om han selv en gang kunne bestemme hvor og hvordan han skulle gå ut av historien, måtte det skje her, ved Høgvarden, at han skulle la seg synke tilbake og ned i den endelige og største stillheten av alle. Fjellstilla.

Vårt legendariske (synes vi) nyhetsbrev går ukentlig ut til 6000 abonnenter. Du får lesefesten gratis ved å registrere deg her.