Mitt indre kart

Jeg var syv, min bror var fire. Vi hadde gått fra hytta og innover Pasvikskogen. Vi hadde gått en stund da min far spurte om jeg var klar. Jeg nikket og så ned i bakken. Broren min fulgte en rad med maur mot en liten lysning.
Hva viser mauren, spurte pappa.
Vei til tua, tua viser sør.
Ok, jeg går.
Vent! Hvor lenge er en halvtime?
Hvis du mister følelsen av tid, har du gått deg vill. Følg sør til du treffer veien. Følg veien til venstre til du ser bilen.

Så gikk han, fort. Jeg tok broren min i hånda og gikk etter, så fort de små beina hans kunne henge med. Snart kunne jeg bare ane hvilken vei min far hadde tatt. Jeg svelget gråten, og så opp på himmelen. Solen hadde ikke flyttet seg en millimeter, den sto rett sør. Vi skulle gå i sørøstlig retning, bare en anelse mer mot sør enn mot øst. Vi hadde gått over en fjellknaus, jeg hadde merket meg en klynge med småbjørk, hardt angrepet av målerlarver, rett før vi gikk opp. Derfra var det grei sti fram til hytta. Piece of cake.
Må vi finne veien, spurte broren min.
Nei, sa jeg.

Så gikk vi. Over første fjellknaus, over andre fjellknaus. Ingen bjørkeklynge med målerlarver. Jeg så opp på himmelen, sola sto rett sør. Vi holdt for langt mot sør. Vi hadde gått forbi hytta, jeg kjente at halvtimen lå bak oss. Jeg sukket dypt.
Må vi finne veien? spurte broren min.
Jeg nikket. Han nikket. Så gikk vi sør, hånd i hånd.