Seilasen er over, minnekortet er fullt

Den første natta på sjøen har jeg nattevakt. Mannskapet sover. Jeg står bak roret på egen seilbåt gjennom natten. Mobilen har ikke signal, det er helt stille. De svake lydene av bommen som slår når jeg krysser er alt som bryter stillheten. De nautiske milene raser unna. Vi er i flytsonen.
Ved Oksøy Fyr utenfor Kristiandsand revner forseilet i en lei kuling. I fem dager raser uværet. Knirkingen i tauverket er blitt til intens jammer. Mannskapet må reise hjem. Jeg sitter alene igjen på Courage. Hodet vil til Bergen, men havet og naturen bestemmer. Jeg er bare på besøk.
Jeg står lutrygget i byssa og lager spaghetti med kjøttsaus idet morfar ringer. Mens bølgene forsøker å ommøblere bysse og lugar, sier morfar at han er stolt over innsatsen. En god kaptein tar til vettet når havet herjer. Morfar ber meg nyte turen.
Glem Bergen, sier morfar. Senk skuldrene, Mats.
Skuldrene senkes. Hver krik og krok av Sørlandet skal utforskes. Nytt mannskap entrer skuta og Blindleia viser seg fra sin beste side.
Vi seiler med rolig fart forbi holmer og skjær. Jeg rekker å glede meg til vinteren. Det er litt som å kjøre meterhøy pudder. Sløve svinger forbi steiner og skrenter. Nå står jeg i bar overkropp og er kaptein på Courage, mens båten stille glir forbi brygger og strender.
Et kjent sitat blant garvede kapteiner lyder som følger: Smul sjø har aldri skapt gode seilere. Denne turen har fått sitt eget sitat. Smul sjø gir hvilepuls.
Tre ukers seiling har satt spor. Jeg har besøkt festivaler og blitt kjent med nye mennesker. Seil har revnet og byssa har blitt ommøblert. Drømmen om Bergen og et fast håndtrykk fra morfar på Bryggen lever fortsatt.
Engang seiler, alltid seiler.
Sommeren 2014 er historie.
Minnekortet er fullt.