Mennesket, lederhunden og drømmen om Iditarod

ROBERT SØRLIE

2005. En blå prikk med en perlesnor etter. Slik ville det sett ut om det i det hele tatt hadde vært et menneske i nærheten. Men de er alene der på havisen mellom Elim og Golovin. Den blåkledte leter seg fram langs leden, trør til knes i våt nysnø. Han holder stø kurs fra en merkepinne til den neste, og for hvert skritt han tar, er han ett skritt nærmere Nome, målet for de siste dagers slit.
Han har surret et tau rundt livet, festet det til hundene som kommer bak. Ni slitne hunder følger lederen sin. Den våte snøen pakker seg rundt sleden, gjør den til et tungt og uhåndterlig anker. Opp over fjellpartiet bærer det, sakte, sakte. Men akkurat fort nok til å holde unna konkurrenten som jager bak.
På avstand må dette unektelig ha sett ut som hundekjørerens store nederlag. Men der, i snødrev og vind, kjennes det ikke slik. De er sammen om strabasene. Hundene, som var i ferd med å gi opp, har fått en ny piff. De drar lasset sammen, bokstavelig talt.
- Jeg følte veldig sterkt at nå måtte jeg ta min del. Nå måtte jeg selv være lederhund. Og jeg måtte gjøre det før de stoppet helt opp. De hadde gjort jobben så langt, nå var det urimelig at jeg skulle stå der bak mens de jobbet, sier Robert Sørlie.
Kort tid etter kjørte han inn til sin andre seier i verdens lengste hundeløp, en god halvtime før neste spann.

HARALD TUNHEIM

1999. Harald hadde startet ut, full av optimisme, men likevel litt sliten. Alle forberedelsene hadde krevd sin mann, og på denne morgenen, tredje dag, er det ikke fritt for at han dupper litt, til tross for at de 25 blå biter ifra seg. De har kjørt gjennom natta, og idet lyset begynner å bryte gjennom, drar de 16 ennå opplagte alaskahuskiene godt på gjennom et ganske flatt myrparti.
Det er da det skjer. Harald finner seg selv liggende i snøen, og ser sitt livs hundekjørermareritt utspille seg: Spannet i full galopp innover villmarka. Uten han. Det lar seg ikke gjenfortelle hvilke tanker som kan tenkes i den berømte brøkdelen av et sekund. Idet han finner fotfeste, konstaterer han at ropene utløser akselerasjon, en tilsynelatende glede over å ha kvittet seg med 100 kilo last. Det er bare det at denne lasten har stemme. Og kontakt. For idet skulle det virkelig slutte på denne måten-tankene spinner rundt i hodet, ser han ørene til Masi reise seg. Hun lytter. Hun forstår. Kanskje er det angsten, intensiteten i ordene, annerledesheten i stemmen. Han vet ikke. Men det han ser er ikke til å misforstå: Masi kaster seg til høyre, forlater sporet og bakser ut i løssnøen. Og minst like fantastisk: Alle følger etter. Og der står han, mens han nesten vantro fortsetter å rose og kommandere. Masi fører spannet i en stor bue rundt ham og kommer inn på sporet igjen. Harald kaster seg på sleden, og spannet fortsetter som om ingenting har hendt.

BJØRNAR ANDERSEN

2005. Bjørnar og spannet har vært ute på sporet i åtte døgn. 1200 kilometer er tilbakelagt. De indre monologene er blitt litt mer innholdsløse. Det er han og hundene, bare dem. På sjekkpunktene har han fått vite at han ligger godt an, og det finnes bare én tanke i hodet: Framover. Han isolerer seg der, som i en tunnel. Tanken er enkel, men livsnødvendig. Og den skal overføres til de som ligger i selene. Framover, framover.
Valget om å kjøre rett gjennom sjekkpunktet Elim er et sjansespill. Klarer han å gjøre gode valg i et så slitent hode? Neste sjekkpunkt er White Mountain. I beste fall ti timer unna. Tundra og havis. Kontrollert galskap, ingenting annet.
En halv kilometer ut av sjekkpunktet er det fullstendig stopp. De har skjønt det, hundene, at det blir ikke hvile denne gangen. At de skal forsere havisen. Det snør tett, vinden tar tak i sleden og rusker kraftig til. Hundene tar terrenget inn over seg. De aner iskanten, de vet hva som venter: Stiv kuling og avblåste partier uten feste.
- Det er knallhardt der og da. Men jeg velger å bytte leder. Setter Masi fram. Forteller henne at det er nå det gjelder. Nå må du bare gå.
Den erfarne hunden toger på. Legger seg i selen med brystkassen knappe ti centimeter over bakken. På et eller annet vis overfører Masi sin urokkelige stå på-vilje til de som kommer bak.
Med Masi i led gikk spannet inn til en fjerdeplass. Bjørnar fikk hederstittelen «Rookie of the Year».

SVEN ENGHOLM

Ikke alle hendelser er like godt egnet som humoristisk krydder i en hundekjørertilværelse. La oss forflytte oss til en kald og klar vinternatt i 1996. Et sted på nordsiden av Alaska Range der Iditarod-løypa følger et bekkefar gjennom tett skog, kjører en norsk rookie under fullmånen. Spannet runder en sving, og før Sven rekker å spekulere på hvorfor hundene har bråstoppet, ser han det: En gigantisk elgku står på langs over spannet, med to føtter godt plantet på hver side av midtlinen. Hundene ligger flate, både de som er foran, under og bak. De er så stille, så stille. Kua stirrer olmt på den menneskelige inntrengeren, med ørene flatt bakover.
Sven har lånt revolver og ammunisjon, alt er pakket ned på ulike steder i sleden. Mens han med tilkjempet ro leter seg fram til det han nå ser at han kan komme til å få bruk for, begynner elgkua å gå sakte rundt og rundt. Og før Sven får ladet revolveren, er det bare de to bakerste hundene som ikke er innsurret i tau mellom elgføttene.
Hva gjør jeg nå? tenker Sven. Skyter jeg, vil den ramle om og knuse hundene.
Et par minutter går i total stillhet. Så begynner elgen å løfte føttene. Den rister seg løs fra tau- og hundevasen, og stiller seg et par meter fra sporet, like olm. Sven tørr ikke å forlate sleden før den forflytter seg enda noen meter, men konstaterer da at fem av hundene ikke er gangføre. Sven kjørte ned den beryktede teknisk krevende Dazel Gorge med de fem hundene surret fast på sleden. Nedslått ankommer han Rohn fem timer senere, innstilt på å bryte.
Det hører med til historien at Sven fullførte løpet, hundene fikk medisinsk behandling og ble med tilbake til Norge. Men løpshunder, det ble de aldri mer.

JOAR LEIFSETH ULSOM

Iditarod 2013. Joar ligger og kniver mot Jake Berkowitz. Året før hadde de begge vært rookies under Yukon Quest, da hadde Jake kommet i mål over ti timer før Joar.
Ut fra siste checkpoint, White Mountain, starter Joar noen få minutter foran, med 10 hunder. Han vet at Jake har 15. Det er 13 mil igjen til Nome. I det flate terrenget kan han nærmest se timevis bak seg, og han ser at lykta til Jake nærmer seg. Selv kjører han i mørke. I 160 mil har Sivo jobbet der framme, men Joar vet at hun enda ikke har fått den kommandoen som henter ut den siste rest av krefter. Jake kjører forbi, og en stund holder de følge.
Nå ser han lysene fra Nome. Like før «No Man Land»-skiltet bestemmer Joar seg for å passere. Det er siste sjanse - etter skiltet trenger ikke Jake å stoppe spannet ved forbikjøring.
Så gir han signalet. Korte, bestemte plystrelyder. Sivo gjør akkurat det han vet hun vil klare. Rykker til i full galopp - og spannet følger på. Joar skjønner at denne spurten ikke kan vare, men den holder akkurat lenge nok. Smilet til Joar, årets rookie, kan bare anes. 9 dager, 12 timer, 34 minutter i tett samarbeid med Sivo og resten av spannet er over. 16 lange sekunder bak kjører konkurrenten over målstreken til en åttendeplass, og kommer raskt bort for å ta en titt på Sivo. Han har sett - og kanskje hørt.
- Jeg tror jeg må lære meg noen norske kommandoer, smiler Jake Berkowitz.