Miljøpartiene må ta eierskap til kjernekraft – før det er for seint

Jeg husker spådommene om 2020-tallet da jeg begynte å engasjere meg i miljøkampen like etter tusenårsskiftet: energiknappheten ville begynne å bite, og diskusjonene om hvilke energiformer som var best, billigst og mest klimavennlige kom til å bli høylytte. Og akkurat sånn har det gått. Etter at politikere verden over valgte å vente med reell omstilling helt til det grønne skiftet kom dundrende i fleisen – i stedet for å prøve å eie og kontrollere situasjonen med tidligere og mer kraftfulle tiltak – så står vi her nå i en energidebatt som polariserer, er tidvis altoppslukende og har sprengkraft til å sette fyr på demokratiet.

Gjennom disse årene har jeg tenkt at en nøkkelfaktor for å løse dette må være at alle sider av det politiske landskapet tar – og får lov til å ta – likt eierskap til miljøtiltakene. Det startet godt, med den sterke omfavnelsen av klimapolitikk fra konservative høvdinger som George H.W. Bush rundt Rio og 1990 (1) . Dessverre gikk utviklingen etter hvert feil vei. Hvor og når endringen startet vet jeg ikke – jeg tror det skjedde noe viktig rundt Al Gores “En ubehagelig sannhet” (2) . Etter hvert tok den klassiske venstresiden mer eller mindre fullstendig eierskap til klima- og miljøkampen.

Et trist eksempel på denne vendingen kan vi finne hos et annet konservativt ikon: Margaret Thatcher, som gikk fra i en av sine siste taler som statsminister i 1990 å si om klimaendringene “It may be cheaper or more cost-effective to take action now,” (...) “than to wait and find we have to pay much more later” til i 2003 å kalle klimatiltak for en “marvelous excuse for supranational socialism” (3) .

De siste årene har identitetspolitikk blitt stadig viktigere for å definere politiske skillelinjer; ifølge UIO (4) «en tenkemåte hvor gruppetilhørighet har stor påvirkning på hvem man er og føler seg som definert ut fra religion, kulturell bakgrunn og oppvekst, kjønn, opprinnelsesland, hudfarge, eller seksuell legning» og «blir brukt til å skape identitet tog anvendt i politisk mobilisering og politiske protestaksjoner».

I takt med denne framveksten har jeg tenkt mange ganger at det viktigste som IKKE må skje nå er at klima, miljø og natur blir slike identitetssaker. Dette er politiske temaer som må forbli vitenskapelige og “beyond politics” så langt det lar seg gjøre. Men akkurat som vaksine- og helsepolitikk i løpet av kort tid etter covid-virusets spredning gikk fra å være nokså tverrpolitisk ukontroversielle og administrasjonsstyrte til å bli høypolitiserte og splittende, opplever jeg nå dessverre at særlig klimapolitikken i stadig større grad betraktes som en identitetssak som kjennetegner stereotypen av velgergrupper: er du “venstrevridd” så støtter du klimapolitikk på lik linje som du også omfavner eksempelvis styrkede trans- og LHBT-rettigheter, radikal feminisme og antirasisme og svært liberal innvandringspolitikk (godt oppsummert i Roar Hagens hysteriske VG-tegning om “Eid, pride og havvind” (5)) – mens hvis du befinner deg på «høyresiden» så er du tilsvarende negativt innstilt til alle disse sakene.

For miljøsaken tror jeg dette utgjør en eksistensiell risiko; dersom “det grønne” går fra å være noe objektivt vi er enige om at må løses, til å bli en merkevaresak du er for eller mot avhengig av hvilken blokk du tilhører. Det har verden rett og slett ikke råd til.

Et lyspunkt og håp har jeg derfor de siste årene funnet i kjernekraften. En energiform som var nesten glemt, forkastet, vedtatt utfaset og forbeholdt noen få raringer, fikk en ny vår med energikrisen som oppsto både før og etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina for to år siden. (artikkelen fortsetter)

Jeg leste plutselig høyreorienterte skribenter snakke varmt om en felles løsning på både klimakrisen, naturkrisen og energikrisen. Det var godt for en grønn sentrumsperson igjen å kunne si klima-ordet høyt i møte med folk godt ute på høyresiden uten å bli latterliggjort og satt kognitive spørsmålstegn ved.

Selv om det var, og fortsatt er, store usikkerhet i kjernekraftregnestykket som må sjekkes ut, så fant vi i hvert fall noe å samles rundt som kunne bli et felles prosjekt.

Dessverre kom også identitetspolitikken og røsket tak i dette håpet ganske raskt. Mens partier som FRP og INP var raskt ute med å omfavne kjernekraftinitiativene fra Sunniva Rose og Norsk Kjernekraft AS, var skepsisen fra både venstresiden og miljøbevegelsen påtakelig. Dette skulle vi holde oss langt borte fra.

Var det fordi en var redd for at en kjernekraftinnrømmelse ville bli oppfattet som at en hadde tatt feil i valget av egne løsninger? Var det fordi det FRP var først ute og at en ikke ville bli knyttet til det partiet? Konstruktivt var det i hvert fall ikke, og mengden og voldsomheten i idiotforklaringer av kjernekraft-nysgjerrige mennesker i de “liberale” og grønne ekkokamrene jeg deltar i nådde etter hvert nye rekorder.

For min egen del vakte dette både en trassighet og en undersøkelseslyst. Når en debatt forsøkes undertrykt med så stor kraft og iver som en har forsøkt med kjernekraftdiskusjonen så sier min hjerne at noe er galt. For å sitere Minerva: “Det er et åpent spørsmål om kjernekraft er en god idé i Norge. Men argumentene mot å prøve er så svake eller så selektive at det nærmer seg et demokratisk problem.” (6) Sånn kan vi ikke ha det.

Og dette leder meg fram til poenget med denne teksten og appellen:

Kjære venner i andre miljøpartier – la oss gi denne debatten en mulighet. I en tid hvor olje og gass skal og må fases ut, landvind er nesten politisk umulig og havvind viser seg å være sinnsykt dyrt, nesten alt setter press på sjeldne mineraler og utvinning av disse, og nesten alle energiformene vi diskuterer har et altfor høyt avtrykk på naturen som vi må redde fra mer nedbygging – hva i all verden har vi å tape på å gi kjernekraft en sjanse?

Jeg aner ikke om de fagre løftene fra kjernekrafttilhengerne om arealforbruk, klimautslipp, energiproduksjon, strømpriser og arbeidsplasser vil holde vann. Men uten å utrede det så finner vi det i hvert fall ikke ut. Og når det finnes private miljøer som vil ta denne regninga selv, og det finnes etter hvert mange kommuner som vil stille arealer disponible for mulighetsstudier og etter hvert produksjon (og Halden har signert kontrakt om lagring av avfall), så klarer ikke jeg å se problemet.

Jeg ser allerede noen gode tegn: jeg og mitt lokallag i Venstre har stått bak flere initiativer om å utforske kjernekraft i min egen kommune Drammen (7), og mitt fylkeslag har nettopp vedtatt offensiv kjernekraftpolitikk (8). Det samme skjer i andre Venstre-lag.

Buskerud SV vedtok i vinter en kjernekraftpositiv uttalelse (9). Og i MDG, med Grønn Ungdom i front, peker mye mot endring, og kanskje lederskap, i kjernekraftpolitikken.

Disse ansporingene overskygges dessverre fortsatt av den kontante avvisningen som jeg vil si nærmer seg religiøse overtoner i enkelte miljøer.

Men det er ikke for seint å snu. Det er ikke for seint å hindre at kjernekraft blir en ren høyrepopulistisk (og -populær) greie. Vi kan fortsatt gjøre kjernekraft til en miljøsak. Vi kan gjøre kjernekraft til et samlingspunkt som på nytt får folk fra alle politiske leire til å samarbeide om å finne løsninger på miljøkrisene, og at klimakonspirasjonsteoriene kanskje gradvis kan legges på hylla.

Det krever ikke at du må gifte deg med kjernekraft og slenge alle dine skeptiske innvendinger over bord, men det innebærer å åpne opp for en rasjonell og vitenskapelig tilnærming til kjernekraft, utført av uavhengig statlig ekspertise og ikke private bestillingsrapporter (10).

Det eneste jeg ber om er i grunn åpne øyne og at vi faktisk gir alle gode forslag til å løse klima- og naturkrisene en reell sjanse – selv om det kan kreve sluking av stolthet og noen kameler.

1 https://www.pbs.org/newshour/economy/george-h-w-bush-understood-that-markets-and-the-environment-werent-enemies

2 https://no.wikipedia.org/wiki/En_ubehagelig_sannhet

3 https://www.motherjones.com/politics/2013/04/thatchers-climate-change-greatest-hits/

4 https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/i/identitetspolitikk.html

5 https://twitter.com/roarhagen/status/1728128986331373959/photo/1

6 https://www.minerva.no/energi-kjernekraft/vi-ma-snakke-om-kjernekraft/436491

7 https://www.drm24.no/politikk/la-oss-gi-kjernekraft-en-sjanse-i-drammen/287292

8 https://www.minerva.no/energi-kjernekraft/vi-ma-snakke-om-kjernekraft/436491

9 https://buskerud.sv.no/wp-content/uploads/sites/64/2024/01/u1-kjernekraft.pdf

10 https://www.finansavisen.no/energi/2023/11/27/8063975/rystad-energy-rapport-et-bestillingsverk