EXXpedition – mitt livs eventyr

Jeg ser henne på marinaen. Hun er vakker. Hårene reiser seg på armen. Sea Dragon. Seilbåten. Plutselig blir alt veldig virkelig. Dette er hjemmet mitt de neste tre ukene, og jeg har ingen mulighet til å komme meg av.

Noen husker kanskje at jeg sist vinter skrev på Harvest om min første vinternatt ute? Om å være friluftsamatør?
Vel, livet har blitt snudd litt på hodet kan du si - fra å være et friluftsnek i januar til å seile over Atlanteren elleve måneder etterpå.
Jo mer jeg er ute, jo mer drømmer jeg om å komme ut. Samtidig ønsker jeg å drive med det jeg har gjort de ti siste årene, miljøvern. Jeg har tatt et valg om at jeg ønsker å bruke det ene livet jeg har fått tildelt til å oppsøke eventyr, og samtidig gjøre verden til et litt bedre sted. På denne ekspedisjonen, EXXpedition, får jeg være begge deler. Både eventyrer og miljøverner.
Jeg har aldri satt mine føtter på en seilbåt i hele mitt liv. Likevel er jeg én av fjorten kvinner som setter seil fra Lanzarote med mål om å krysse Atlanterhavet. Jeg lurer på om jeg er en av dem som blir sjøsjuk, og hvordan det er å være på et fartøy som konstant har en helling. Og selvsagt hvordan jeg takler å være på en båt uten å ha noen muligheter til å stikke av. Ingen ordentlig alenetid. Likevel gleder jeg meg veldig. Sommerfuglene flakser så kraftig at det kiler. For jeg er helt sikker på at dette kommer til å være mitt livs eventyr.
Gjennom Twitter, helt tilfeldig, kom jeg over nettsiden til EXXpedition. De søkte et crew til Sea Dragon. Det som er bra med Sea Dragon er at hun er konstruert til å seile motvinds, og er et veldig godt fartøy for å lære opp nybegynnere. Det passet jo meg ypperlig. På EXXpedition, legg merke til dobbel X – det kvinnelige kromosom, er hele mannskapet kvinner. Kvinnskapet. Underveis på turen skal ekspedisjonen forske på marin forsøpling og miljøgifter. Et ekstremt underkommunisert miljøproblem.

Hvert år havner 6,4 millioner tonn søppel i havet. Mesteparten av det er plastikk. Plast er et fantastisk materiale. Problemet er bare at det er designet for å vare evig (nesten), mens mange av produktene vi bruker hver eneste dag, bruker vi bare en gang.
En plastflaske tar 450 år å bryte ned. I mellomtiden brytes det ned til bitte små plastpartikler, microplast. Denne plasten havner i fiske- og fuglemager, og kommer på den måten inn i næringskjeden.
Mikroplasten funker også som en slags svamp på miljøgifter som for eksempel PCB-er og pestisider. Når giftstoffene fester seg til denne mikroplasten, blir den også med inn i næringskjeden og havner opp i oss mennesker.

Større plastbiter blir også spist av marint liv, hvilket fører til kvelning, eller at magen blir fylt med så mye plast at individet ikke lengre klarer å ta til seg næring. Mange drukner også på grunn av at de har viklet seg inn i gamle fiskegarn. Hvert år dør en million sjøfugl og hundre tusen marine pattedyr på grunn av forsøpling.
Dagen før vi dro tok vi med oss en gjeng med barn til en strand på Lanzarote. På stranden fant vi en hel haug med bitte små plastbiter. De er nesten like små som sandkorn. Selv har jeg ikke lagt merke til dem før jeg begynte å arbeide med microplast. Men de er over alt.
På denne tiden i morgen sitter jeg sikkert på dekk med et stjerneteppe over meg.
Vi sees i Martinique. Hold fast!