Midt i flokken

Hardangervidda 3. september.

Vi sitter ved en av de gamle steinbuene på østsiden av Skarbuåsen på Hardangervidda og har et vidt utsyn østover mot Gjuvsjåen, Kallungsjånibba og Storefjell. Min yngste datter, June, har akkurat tatt jegerprøven, og dette er første gang hun er med på reinjakt. Med på turen er også Bjørn – min faste følgesvenn både i feltarbeid og på forlystelsesturer i over 20 år. En gang regnet jeg på det og fant ut at vi har tilbrakt over 600 døgn sammen i felt.

Vind fra øst har gjort at reinflokkene den siste tiden har samlet seg rundt innsjøen Mår. I går kveld snudde vinden mot nordvest, og derfor har vi slått oss ned her ved steinbuene for å vente på dyra. Det er en sylskarp dag med høy, klar himmel. Bjørn sanker tørre einerkvister og koker kaffe. Det lukter høstfjell. Jeg leter fram kikkerten og lar den gang på gang gli over horisonten i øst. Du kan få et nesten manisk forhold til kikkerten når du sitter sånn og venter på reinen. Selv etter å ha finstudert horisonten tusen ganger på rad klarer jeg ikke å legge kikkerten ned.

Vi er ikke de første jegerne som har sittet akkurat her med blikket vendt mot øst. Jaktbuene vi sitter ved, ser ut som små igloer med sine kuppelformede tak, en byggestil som forteller at dette er av de eldste buene på vidda. Reinsdyra kommer helst langs det nordlige hallet i skaret, rett ved åsen hvor vi sitter. Flokkenes trekk har vært det samme her i flere tusen år. Det får meg til å tenke på de første menneskene som trådte over dette landskapet, da Hardangervidda smeltet fram etter siste istid. Jegerne som satt akkurat her for fem tusen år siden med pilspisser av flint. På dem som satt her for tusen år siden med buer og piler med jernspiss. Ni tusen år og tre hundre generasjoner med reinsdyrejegere. Det stive blikket rettet mot horisonten i øst har vi nok alle til felles.

Kikkerten glir over horisonten i øst igjen, men nei, uansett hvor mye jeg stirrer, så er det ingen flokker å se. Kanskje kommer de ikke. Fjellet kan være så tomt når en sitter slik. Ikke en klauv i sikte uansett hvor lenge en stirrer. Det står et par store steiner inne i Forollhogna. De er irriterende lik reinsdyr. Hver eneste gang jeg er der innerst i Russubotnen, må jeg opp med kikkerten. Men nei, de er og blir stein. En sier gjerne at dersom det ikke rører på seg, så er det stein, og ikke rein. Nå har steinene stått i ro i alle fall i 30 år, men hvert år frister de meg likevel til å løfte kikkerten.

Jeg kikker opp på Bjørn, han ligger langflat på ryggen og har sovna i solvarmen. Han tar det med ro og er sikker i sin sak. Reinsdyra kommer, men ikke før i kveld, så da kan han like godt sove. June sover også, godt pakket inn i fjellduken. Selv er jeg urolig. Oppjaget på rein, til tross for at vi ennå ikke har sett snurten av flokken. Vi vet at det er flere tusen dyr der borte. Kommer alle på en gang, vil vi få litt av et sirkus her. Flokk på flokk som skal fylle fjellet. Men så langt er det bare stein å se. Fjellet er ofte slik, enten er det tomt, eller så yrer det av liv. Selv om jeg og Bjørn sikkert har felt tusen dyr mellom oss, kjenner jeg meg som et guttunge når jeg er på reinjakt. Det til tross for at storparten av tiden går med til å vente. Jeg husker en gang jeg satt her, spent av adrenalin, og ventet på dyra. Vi så flokken i flere timer før den endelig kom trekkende mot oss. Da tiden omsider kom for å plukke fram geværet, var jeg så stiv at jeg holdt på å kollapse da jeg reiste meg.

Kanskje ligger det i genene våre å være så gira på rein. Arkeologiske spor viser at villreinen var en viktig ressurs for folk i Sør-Europa allerede for 30 000 år siden. Da istiden tok slutt for 10 000 år siden, begynte dyra å trekke nordover, og menneskene fulgte med. Fangsten har imidlertid endret seg mye gjennom årtusenene. De første spredte jegerne hadde sitt tilhold langs kysten og tok bare korte ekspedisjoner innover vidda. Etter hvert som menneskene ble mer kjent med dyras bevegelser i det framsmeltede landskapet, begynte de å lage dyregraver langs flokkenes trekkruter. De eldste fangstgravene i Norge er datert til omkring 1500 år før Kristus. Når du går i fjellet i dag, kan du ennå finne spor etter slike graver. De er et par meter dype, rektangulære i formen og med innvendige vegger murt i stein. Fra hvert hjørne er det gjerne lagt stein som leder reinen rett på den tildekkede fellen. Selve gropen er litt under en meter bred og rundt to meter lang. Mål nøyaktig tilpasset at en rein skal falle nedi uten at den klarer å komme seg opp igjen. Teknikken utviklet seg ytterligere etter hvert som fangstfolket fant ut at det gikk an å kombinere passiv fangst – altså fangstgraver – med aktiv jakt. Resultatet var såkalte massefangstanlegg. Disse fungerte ved at villreinen ble lurt inn i en oppmurt fangstbås eller samlekve ved hjelp av terrengformasjoner eller ledegjerder. Funn fra isbreer viser at stavene i disse ledergjerdene ofte hadde en bit spon eller never festet i toppen. Reinen er oppmerksom på ting som stikker opp i silhuett, men reagerer først og fremst på bevegelse. Det var derfor et poeng å feste noe på stavene som kunne flagre i vinden. Liknende metoder finner vi også andre steder med villreinjakt. I Sibir ble gåsevinger montert på varder som reinskremsel, mens man på Grønland brukte trepinner med torv på toppen.

Enkle versjoner av massefangstanlegg ble antagelig tatt i bruk allerede i den romerske jernalderen, som strakk seg fra Kristi fødsel fram til år 400. Dette skjedde parallelt med at Norge utviklet seg til å bli et mer lagdelt samfunn med høvdingdømmer. Den mest intense villreinfangsten fant sted i høymiddelalderen. I denne perioden var Norge preget av både stridighet og vekst. Mellom 1000- og 1200-tallet fordoblet befolkningen seg fra 200 000 til 400 000 innbyggere, og de første byene vokste fram. Samtidig var det amper stemning mellom rikets kongsemner, og perioden mellom 1130 og 1240 kalles ofte for borgerkrigstiden. Kongene hadde ikke bare hverandre å baske med. Etter 1030 utviklet også kirken seg til en betydelig samfunnsinstitusjon som utfordret kongemakten. Det er derfor mulig å tenke seg at det var kongemakten selv som intensiverte utnyttelsen av naturressursene for å kunne drive handel med Europa. De største fangstanleggene fra denne perioden kunne romme over tusen dyr. Anleggene fungerte da som innhegninger, slik at reinen kunne bli slaktet over flere uker. Det sier seg selv at det krever mange par hender og god organisering for å drive en slik virksomhet.

Et av de mest kjente massefangstanleggene lå ved Finnsbergvatnet på sørøstsiden av Hardangerjøkulen. Området, som kalles Sumtangen, danner en flaskehals som dyra må passere når de trekker fra nord mot sentralvidda. Det visste jegerne å utnytte. Sperrelinjer ble trukke flere kilometer gjennom terrenget, slik at de dannet en trakt ned mot innsjøen. Slik ble reinene jaget på vannet, hvor de ble drept av jegere i båter. På Sumtangen ligger ruiner av to gamle steinbuer, og ved disse er det funnet tykke lag med reinsdyrbein. Radiologisk datering viser at storparten av disse stammer fra perioden fra 1240 til 1290. Arkeolog Svein Indrelid har ut fra mengden beinrester anslått at det ligger rester fra om lag 7800 dyr utenfor de to steinbuene. Det vil i praksis si at det ble fraktet ned omtrent 250 tonn reint kjøtt fra dette anlegget i andre halvdel av 1200-tallet. Det er funnet svært få gevir i beinhaugene, så trolig ble også disse fraktet til byene, hvor de ble brukt til å lage kammer og andre bruksgjenstander. Indrelids teori er at folk utenfra organiserte massefangsten, med hjelp fra lokalkjente jegere. Det er blant annet basert på funn av merkelapper i bein med påskrifter som «Ottar eier». Slike merkelapper er velkjent fra utgravinger i middelalderbyer, hvor de ble brukt til å markere hvem som eide et lass med varer. Det var imidlertid ikke vanlig i bygdene, hvor folk flest var analfabeter i middelalderen. Trolig ble reinsdyrproduktene fraktet til Bergen, som på denne tiden var hovedstad og en viktig handelsby.

Dateringene viser at massefangsten av rein stoppet brått rundt år 1300. Hva som er årsaken, er det ingen som vet sikkert. Det var ennå femti år til svartedauden slo til, så det kan ikke ha vært den som har skylda. Det er mer sannsynlig at den intensive fangsten enten endret trekkrutene eller reduserte villreinbestanden så kraftig at anleggene ikke lenger var drivverdige.

Bunnpunktet for reinstammen i Norge ble imidlertid ikke nådd i middelalderen. På begynnelsen av 1900-tallet hadde uregulert jakt og tilgang til mer effektive våpen ført til at reinen ble utryddet i flere fjellområder. Drømmen om reinjakten levde likevel videre i fjellbygdene, noe som etter hvert førte til at villreinen ble reintrodusert til de områdene hvor den var blitt utryddet. Nøye regulering og bestandsovervåking har siden sørget for en villreinbestand i vekst. Grådige jegere har mye av skylda for at villreinen holdt på å forsvinne. Samtidig er det ivrige jegere som har æren for at vi i dag har villrein i fjellet.
(saken fortsetter under annonsen).

Jeg lar kikkerten gli over myrdragene på sørsiden av Kallungsjånibba. Myrene har blitt merkbart gulere de siste dagene. Det er frosten som har begynt å sette farge på fjellet. Jeg følger vierkanten videre østover. Der, plutselig, som grodd ut av bakken, ser jeg den første flokken. Ennå er den bare en bitte liten prikk, en anelse mørkere enn bakgrunnen.

I løpet av de neste to timene renner det på med dyr, og vi har oversikt over seks eller sju flokker som kommer over høydene vest for Gjuvsjåen. Vi kan høre flokkene, selv om de ennå er et par kilometer unna. De kommer som elver gjennom terrenget, svinger hit, så dit. Simlene først, mange med kalver ved siden av seg. Bakerst kommer noen digre bukker diltende. De har lange halsragg og vaggende gevir. De er ikke i brunst ennå, men det varer ikke lenge nå. Halsragget er drivende kvitt, og selv på denne avstanden er det lett å se at det er mange store bukker i flokkene. Trolig er det til sammen mellom fire og fem tusen dyr. Ute på myra møtes tre lange rekker med dyr rett før de skal krysse Gjuvsjåbekken. Flokkene blandes og begynner å rotere. Det er ingen av dyra som vil føre an over bekken. Reinsdyr kvier seg for å gå først. De frykter det som ligger i forkant og trives best midt i flokkens trygge favn. Det ser ut til å være et par tusen dyr i knuten der nede. Flokken presser på mot bekken, men dyra som står ytterst, vil ikke over. I stedet dreier de. Rundt og rundt. Myra ser snart ut som om den har blitt bearbeida med en kjempemessig harv. Brått presses de første dyra ut i bekken, og skredet løsner. Dyra velter fram. De første som fikk det ufrivillige badet, er snart over på nordsiden og rister seg så vannspruten står. Her møtes de av de andre flokkene, og plutselig er det dyr overalt. Bekker av dyr som renner fram. Fjellet er helt forandret. Det som for et par timer siden var helt tomt og livløst, dirrer nå av liv. Lyden av flere tusen klover og simlenes lokkelyder fyller kveldslufta. Vi ser to flokker med ravner. De flagrer høyt der oppe. Blanksvarte fugler som følger reinen og lever høyt på slakteavfall i noen uker.

Oppe ved steinbuene tar vi det med ro. Etter å ha vært spent hele dagen kjenner jeg endelig at roen senker seg. Vi jaktet godt allerede de første dagene. Kjøttstativet nede ved hytta er nesten fullt. Selv om vi ennå har et par jaktkort, er det ikke verdt å forstyrre eventyret nede på myrene. Iveren etter å jakte døyves av opplevelsen.

For meg er det å gå på jakt en handling som er både helt enkel og uendelig komplisert. På ett plan handler det bare om å fylle opp fryseren. Men på et annet vis handler det om å holde fast i tiden. Kjenne at man har rotfeste i en hverdag der livet renner fra deg mens du teller minuttene fram til neste møte. Jeg kikker bort på June. Det er så rart å ha barn. En stund går tiden så uendelig sakte. Det kjennes som om de aldri skal vokse opp og klare seg selv. Men før du vet ordet av det, er de ute av huset. Du sitter igjen med en haug eventyrbøker og et intenst savn som du ikke vet hva du skal gjøre med. I slike øyeblikk hjelper det å stikke til fjells. Bestefaren min har vært død i mange år, men når jeg er på reinjakt, husker jeg hvordan han luktet. Jeg kjenner meg som en del av noe større her oppe. I dag er June med meg på jakt, slik jeg var med min far og bestefar. Slik mennesker i tusenvis av år har formidlet jaktkunnskapene fra ett generasjonsledd til det neste. Det demper følelsen av livets flyktighet.