Midt i en revolusjon

Grønn brytningstid

Norske politikere snakker det ene øyeblikket om et grønt skifte, for så å si ja til både gruveavfall i fjordene og oljeboring i nordområdene.

«Vi lever i en brytningstid. Kanskje framtidens historikere vil si at vi befant oss midt i en revolusjon. Jeg skriver kanskje, for det er ingen forunt å vite hvor verden vil bevege seg.»

Med disse ordene innledes min ferske bok. Jeg velger å repetere dem her, ettersom det nettopp er brytningens tid som skal belyses. Ikke på alle mulige måter, men ved å vende blikket mot grenseflaten mellom økonomisk vekst og økologisk begrensning. Her finner vi tre politiske tankespor som brynes mot hverandre, og der vektingen mellom disse er åpent, uavklart og derfor politisk veldig viktig.

Omtrent samtidig som boka ble lansert (den 21. juni 2016), spredte en forskningsbasert nyhet seg via sosiale medier. Den handlet om fiskeyngel som spiser plastfragmenter som ungdom spiser junkfood. Bildene av små fisk med plastbiter i maven var skremmende. Vi hadde sett lignende før. Alt fra sjøfugler til store hvaler går døden i møte med kroppen full av plast. Finnes det et mer tydelig symbol på hvor ille det står til, og hvor skyldig vi mennesker er?

De fleste opplyste mennesker tar i dag naturødeleggelsen på alvor. Likevel kan det for den utålmodige virke som om ingenting skjer. Vekstens logikk har for mye kraft. Norske politikere snakker det ene øyeblikket med store ord om endringene som må komme, for så i neste øyeblikk å si ja til både gruveavfall i fjordene og oljeboring i nordområdene.

Hva handler dette om, spør vi med kritisk engasjement. Kapitalismen sier noen, industrialismen sier andre. Men inngår ikke også nasjonalstaten, demokratiet, velferdsordningene, befolkningens ønsker og forbrukernes kjøpelyst her, i et komplekst samspill der evig vekst i BNP blir et uunngåelig krav? Er vi ikke alle innkapslet i en diskurs der vekst, velstand og framskritt er opphøyd til selve målestokken på om vi lever i et godt samfunn?

Den katolske kirkens pave Frans er blant de mange som utfordrer oss til å finne en ny vei. I sin encyklika Laudato Si (publisert i mai 2015) henvender han seg til hele menneskeheten, og ber oss skape en ny økologisk dagsorden, der vi justerer våre verdier, begrenser vår livsutfoldelse, toner ned vårt forbruk. Det er et radikalt budskap som tar form her. En kritikk av ideen om evig vekst som samfunnsutviklingens motor, og et tilhørende krav om grønn transformasjon av levemåten vår. De som slutter seg til denne kritikken, kan tillate seg å si det som vekstpolitikerne aldri vil ha mot til å si: «Vi har det materielt bra nok. Forbruket bør dempes. Livskvalitet handler om mer enn penger og evig økende levestandard».

Mange vil nok kunne lese setninger som dette, og anerkjenne at de egentlig er både sanne og ukontroversielle. Dersom de settes i system og fremmes som et helhetlig budskap om en alternativ samfunnsutvikling, oppleves de likevel som radikale og truende, eventuelt naive og latterlige. Antagelig fordi de bryter med fundamentet for det samfunnet vi lever i, det vekstkompromisset som ble skapt etter andre verdenskrig. Gjennom dette kompromisset kunne politikkens røde og blå side enes om at framskritt, utjevning og velstand for alle skulle sikres gjennom kontinuerlig økonomisk vekst. Oppsto det utfordringer underveis, var alltid løsningen den samme; problemer skapt av veksten, kunne løses gjennom ytterligere vekst.

Slik kom vekstmekanismen til å bli forankret i det moderne samfunnets virkemåte, i spillet mellom markedskrefter, menneskelige behov, velferdsordninger og statlige interesser. Dette samspillet, som mange nok så for seg skulle strekke seg inn i uendeligheten, vakler i møtet med den radikale grønne kritikken. Ikke så rart da at noen reagerer med å avfeie hele problematikken – mens andre leter etter en ny mellomløsning, som kan møte miljøproblemene uten å gi for mye slipp på etablerte tankemåter.

I ethvert problemfelt vil vi kunne finne varierte løsningsstrategier, så også her. De mest saksorienterte betrakter miljøkrisen med teknisk ro. Her gjelder det å være i beredskap, justere avvik, reparere feil og utover det sikre stø kurs framover. De mer visjonære snakker om økonomisk, sosial og økologisk bærekraft, og vektlegger at vi ikke bare skal reparere og tilpasse, men også forebygge og til en viss grad justere kursen. Denne siste varianten, som har forankring i Brundtland-kommisjonens Vår felles framtid, preges av teknologioptimisme og instrumentelle løsningsstrategier, samtidig som en legger vekt på forpliktende samarbeid mellom ulike aktører, med sikte på å utvikle rasjonelle, framtidsrettede løsninger.

Hvis vi beskriver vekstpolitikken som «tese» og den radikale grønne kritikken som «antitese», kan den etablerte bærekraftpolitikken framstilles som en «syntese»: en balansert moderniseringslinje som tar med seg det beste fra de to andre, og bringer utviklingen videre.

Befinner ikke dagen politiske landskap seg nettopp innenfor denne horisonten? Det er bare å se seg rundt, så oppdager vi alle tiltakene, grepene og krumspringene som gjøres for å integrere vekst og miljøvern i en ny helhet. Slik legitimeres det at vi kan fortsette langs samme sporet som før, bare med justert virkemiddelbruk. Veksten kan fortsette, om den vendes i mer miljøvennlig retning. «Så mye vekst som mulig; så mye vern som nødvendig». Er ikke dette vår tids logikk?

La oss ta en pustepause her. Innledningsvis annonserte jeg at vi skulle møte tre tankespor. Disse er nå introdusert, og kan kort oppsummeres slik:
- En sterk og uimotståelig vekstpolitikk
- En økologisk visjon som åpner for et annerledes, grønt samfunn
- En både/og-diskurs med ambisjon om å forene vekst og miljø

Mye kunne vært sagt om vekstpolitikken, som over lang tid har fungert som premiss for politikkutviklingen, og som i dagens Norge fungerer som en syntese mellom sosialdemokratiet og nyliberalismen. Samtidig er det åpenbart at denne vekstens politikk ikke er hva den en gang var. Til det har den blitt for heftig utfordret av den grønne motdiskursen, med den effekt at miljøet og naturen gradvis har tilkjempet seg økt politisk vekt.

Det er få som i dag fremmer ideen om uhemmet vekst. Det viktigste brytningspunktet i vår tid utspiller seg derfor mellom de to sistnevnte variantene. I politisk forstand kan vi gi dem hvert sitt navn. En radikal visjon om grønn transformasjon av samfunnet, som brynes mot en selvsikker prosedyre for økologisk modernisering. La oss belyse kampen mellom disse to mer grundig.

Kravet om grønn transformasjon var lite synlig på den nasjonale, politiske scenen inntil for få år siden. Gjennom de 20-25 årene som var gått etter Brundtland-kommisjonens «Vår felles framtid», hadde norsk politikk beveget seg steg for steg inn i den økologiske moderniseringens tankespor. De politiske partiene hadde justert seg i den retningen, og organisasjoner som Bellona og Zero hadde gjort den til sin karrierevei. Miljøengasjementet var genuint, men en holdt fast på at endringene skulle skje innenfor rammen av det rådende paradigmet.

Dette illustreres av regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding fra 2013, som med stor grundighet tar for seg både mulighetene for fortsatt økonomisk vekst, og nødvendigheten av bedre miljøvern. Denne doble diskursen, der vekst/vern skrives inn i og behandles som del av en felles tematikk, men aldri betraktes som noen problematisk motsetning, definerer dagens norske politikk. Stortingsbehandlingen av perspektivmeldingen, den 29. april 2013, var symptomatisk i så måte. Ingen protesterte på ambisjonene om økt tak i oljeutvinningen. At Norge AS skulle bringes videre langs den oljebaserte vekstens vei, var ikke et tema for diskusjon. Miljø- og naturvern, inklusive kamp mot klimaendringene, ble løftet som viktig. Men dette framsto ikke som noe argument for å endre hovedretningen alle de politiske partiene var omforent om.

Senere samme år skjedde imidlertid en vesentlig endring. Miljøpartiet De Grønne brøt den politiske lydmuren. Etter å ha vaket rundt 1% i lang tid, tok det fra juni 2013 av. Jeg var der da det skjedde, og fikk dermed sjansen til å befinne meg midt i et av disse øyeblikkene der historiens videre forløp utsettes for en justering. Rasmus Hansson kom på Stortinget, norsk politikk hadde fått sin første nyvinning siden FrP vant fram på 1970-tallet. Stortingsmeldinger ble fra det tidspunktet møtt med en motstemme som inntil da hadde hatt lite gjennomslag i den politiske offentligheten.

La oss likevel unngå å redusere dette til en historie om ett parti. Det handler åpenbart om mye mer. Pave Frans og Miljøpartiet De Grønnes er fra hver sin kant ulike bidrag til en vidtfavnende diskurs, som er virksom i stadig flere land over hele verden. En global motstemme som ikke synes kravet om mer effektiv miljøpolitikk (den dominerende strategien innenfor det jeg har omtalt som økologisk modernisering) er tilstrekkelig. Isteden trekkes kritikken lenger, ved at den vendes mot selve vekstkompromisset. Det vi trenger, sier diskursen, er en grønn transformasjon av samfunnslivet. I denne transformasjonen må vi vestlige, moderne mennesker lære oss en begrensningens kunst, slik at vi kan ta litt mindre plass på jordkloden.

I året 2016 defineres ikke norsk politikk av denne radikale stemmen. Men gjennomslaget har økt, og potensialet er der for at diskursen skal vokse i kraft i årene framover. Det er derfor viktig at dens radikalitet blir forstått. I spennet mellom Miljøpartiet De Grønne og pave Frans, åpner det seg et mulighetsrom for en omveltning av vår levemåte – omtrent som den industrielle revolusjonen, bare med grønt fortegn.

Enn så lenge er dette bare en potensiell mulighet. Vi kan nok anta at så lenge miljøkrisene ikke blir for voldsomme, vil den økologiske moderniseringen forme samfunnsutviklingen. Når det prates om grønt skifte og grønn vekst befinner vi oss i stor grad innenfor dette rommet. Et rom der ulike miljøorganisasjoner er inkludert i trepartssamarbeidet mellom stat, næringsliv og arbeidstakere, hvilket øker muligheten til å inkorporere nye, proaktive miljøløsninger i det eksisterende samfunnsmaskineriet. Og samtidig et rom for utnyttelse av nyliberale teknikker, koblet til et effektivt sett av incitamenter og anordninger som kan bidra til noe justert kurs, der grønne løsninger velges fordi de lønner seg. Noen vil omtale dette som en grønnfarget kapitalisme, der grønne priser, klimakvoter, grønt skattesystem osv framstår som effektive grep, og der teknologioptimismen er sterk.

Det er en endring her, men den er ikke radikal. Snarere forankres en mer effektiv miljøpolitikk innenfor det samme systemet som har skapt miljøproblemene. Når klimaet endrer seg og havet forsures, når naturlandskapet bygges ned og det biologiske mangfoldet trues, når gifter og søppel sirkulerer i naturen og inn i næringskjeden, når havet utenfor storbyene dør og stadig flere ressurser står i fare for å uttømmes, når resistensen mot antibiotika truer med å kaste verden tilbake i epidemier vi trodde var utryddet – er det plausibelt å beskrive dette som ulike effekter av en for offensiv vekstpolitikk.

Det er derfor et poeng til ettertanke at så mange tenker at det samme systemet, langs stort sett det samme sporet, skal redde verden. Dette er likevel vår tids realitet. Den økologiske moderniseringen, med dens paradoksale sammenkobling av motsetningsfulle komponenter, vil sannsynligvis dominere så lenge det er håp om å lykkes.

Den radikale tanken om grønn transformasjon møtes med større anerkjennelse enn for noen år siden. Dens budskap, som kanskje kan symboliseres ved at flaggets rødt, hvitt og blått gis en grønn innramming, er utvilsomt langt fra å realiseres. Likevel er den veldig viktig, ettersom den representerer en kontinuerlig utfordring av den selvsikre vekst/vern-dubletten. Neste gang Stortinget behandler regjeringens perspektivmelding, vil vi ha motstemmer der, som kan fortelle den kompakte majoriteten at det finnes muligheter for å tenke hinsides Norge AS-boksen.

Vil du ha mer innsikt, fanteri eller fjas om det grønne skiftet, meld deg på vårt nyhetsbrev. Det er gratis og myteomspunnet. Du får det her.