Ukens langlesning

Gjør vakker natur oss til bedre mennesker?

Les hvordan det gikk da psykologen, presten, syreentusiasten, filosofen og dikteren dro til fjells for å løse livets mysterium!

1. Sjefen oppsøker meg på mitt kontor
For noen måneder siden oppsøkte sjefen ved byens teater meg på mitt kontor. Hans kulturelle storhet fylte rommet. Jeg ble begeistret over å ha fått en så celeber klient i terapi, samtidig kjente jeg prestasjonsangsten stramme rundt innvollene. Jeg fikk meg ikke til å påpeke at han hadde satt seg ved min plass. På et vis frydet jeg meg over å nå skulle få grave meg lagvis ned i en så klok og elevert psyke. Samtidig ble jeg redd. Skal jeg stikke hull på denne ballong? Hvilke diabolske krefter vil blåse meg i trynet hvis jeg lykkes? Burde vi være to psykologer på denne jobben?
Men det skulle snart vise seg at han hadde et annet oppdrag til meg. Etter år med Bjørnsonstudier hadde han funnet følgende opprivende grunnholdning i Bjørnsons diktning: – Mennesker som lever og virker her iblant vakre fjell og fjorder har bedre grunnlag for moralutvikling enn flatbygdsfolket.
Hans bestilling var at jeg som psykolog skulle gi min faglige vurdering av hypotesen. Vi inngikk en avtale om at jeg skulle samle de nødvendige kapasiteter for å vurdere påstandens sannhetsgehalt.

2. Vi må ut og lete etter store svar!
Tanken skapte et lite rykk i hjernen ved første gjennomkjøring. Er det derfor jeg risikerer livet mitt gjennom skikjøring og klatring? Er min lek i disse fantastiske romsdalsfjella noe mer enn egoisme? Kanskje skjer det noe med meg i disse øyeblikkene, som når jeg gradvis åpner opp svingene mine ned fra Kirketaket. I de sekundene av fart hvor lykken og frykten utligner hverandre. Jeg får et fokus, et moralsk blikk hverdagen i byen hindrer meg. Og kanskje blir dette klarsynet tydeligere i så majestetisk natur som den vi har her oppe. Rent poetisk er påstanden troverdig, men er den sann? Jeg kalte straks inn et panel av kvalifiserte forståsegpåere. Etter noe planlegging kom vi frem til at en ekspedisjon til fjells var påkrevd. Teamet burde være lite nok til å få plass i én bil, og ingen bedrevitere måtte få ødelegge gruppedynamikken. Vi ønsket dialog fremfor debatt. Jeg landet på følgende sammensetning: en psykolog, en filosof, en prest, en yogi og en syre-entusiast.

3. Filosofen til Eidsvågen etter røyk
En duggfrisk junimorgen var vi fremme ved destinasjonen vi håpet skulle gi svar – Meisalfjellet i Nesset. Hvorfor akkurat dit, tenker du kanskje. Det er ikke så viktig, men det var ganske praktisk med bilvei helt opp. Avtalen var klar. Hver for oss skulle vi vandre ut i fjellet – tenke, kjenne og erkjenne. Og vi skulle ikke returnere til lavvoen før vi hadde fått svar. Jeg var ivrig etter å komme i gang, og småløp innover heimen. Jeg fant meg det perfekte sted, en solvarm pytt i myra. Jeg kledde av meg alle symboler fra sivilisasjonen og la meg uti.
Kan det være at all denne storslåtte naturen jeg elsker å oppsøke gjør meg til et bedre menneske? Og er visse typer natur mer effektive for slik opphøyelse enn andre - Romsdalen mer effektiv enn Hadeland? Timene gikk og innsiktene kom. Jeg er litt usikker på hvor mange dager jeg tilbrakte slik, men etter en stund fant jeg meg selv tilbake ved lavvoen. Der nede ventet filosofen. Han hadde tilbrakt dagene ved leiren. Han måtte en tur ned i Eidsvågen etter røyk, og mista vandringsmotivasjonen etter dette. Dessuten var han mer opptatt av å være ute enn å være på toppen. Men han hadde tenkt mye på vårt spørsmål, og begynte straks å berette:

4. Filosofens tale - nakenbading
«For å kunne diskutere hvorvidt ørretfiske eller nakenbading gjør oss til gode mennesker, må vi ha en mening om hvem som skal ha glede av dette gode. Skal vi vurdere moralen ut fra min egen, min families og venners, eller altets nytteverdi? Den mest åpenbare nytten av positive naturopplevelser tilfaller meg selv. Jeg liker å tenne bål i fjellet, jeg blir glad av det og jeg får min identitet delvis gjennom å gjøre slikt. Og kanskje smitter noe av min glede over på mine nærmeste. Men hvem skal ta ansvar for all verdens urett og klimakrisen imens jeg sitter i bilkø hjem fra Hardangervidda? I vårt moderne samfunn har helse erstattet frelse. Jeg er redd dette fokuset på oss selv gir oss en svak integrering av mennesket i et større meningsfelleskap. Vi har utviklet en grenseløs tro på konsum og vitenskapelige løsninger. Er det riktig av oss å blindt forholde oss til et reduksjonistisk prosjekt hvor alle fenomen i kosmos settes på formel? Kanskje må selv de mest sekulære av oss igjen ta ordet hellig i vår munn? Vi behøver å forstå oss selv som del av en større orden som kan gjøre krav på oss.»

5. Prestens tale - traff han Gud der oppe?
Samtidig kom presten til leiren. Etter å ha lyttet til filosofens refleksjoner ville også han berette om sine syner. Han hadde lenge håpet å treffe Gud der oppe, men han så ikke snurten av han. Han hadde tenkt og følt i flere dager da det plutselig hadde begynt å brenne i ei fjellbjørk han hvilte hodet imot. Han antok det var brilleglassene som hadde antent den tørre neveren og skyndte seg å slukke flammene med de siste restene av vannet han hadde med seg. I frykt for å tørste der oppe skyndte han seg ned til oss.
«I mitt verdenssyn er det gode sentrert i Gud. Og hans godhet åpenbarer seg i naturen, i hverdagen, i relasjoner. Et menneske kan være hellig i betydningen at det bærer med seg et gjenskinn av Guds godhet. En katedral kan være hellig. Aldri i seg selv, men i kraft av gjenskinnet. Kan et vakkert fjell også fungere som et oppkomme av Guds godhet, hvor vi mennesker kan komme og fylle på? I pilegrimstradisjonen snakker man om «thin places», spesielle steder hvor hinnen mellom det verdslige og det guddommelige oppleves tynnere enn andre steder. Disse plassene sammenfaller gjerne med en estetikk vi mennesker kjenner i oss, noe stort, noe mektig, noe fantastisk. Vårt øye trekkes mot dette vakre. På det viset kan vi kanskje si at Store Vengetind er et helligere sted en Freikollen. Og ved å oppsøke og ta inn denne kraften kan kanskje noe av Guds godhet farge over på oss.

Romsdalen har storslått natur, og mange muligheter for hellig påfyll. Men gjør dette innbyggerne av Eresfjord og Isfjorden mer hellige eller gode enn andre? Jeg tror påstanden er delvis sann, men vi må legge til to premiss:
- For det første er det guddommelige å finne allesteder. Vakkerhet og estetikk er ingen forutsetning for godhet. Godhet kan oppstå i fravær av ytre skjønnhet. Som barmhjertigheten mellom to mennesker i en konsentrasjonsleir. I det øyeblikket barmhjertigheten får stråle ut, midt i dette stygge, blir alt litt vakrere. Skjønnhet og estetikk er nok mer en konsekvens av det helliges gjenskinn, enn en forutsetning.
- For det andre er all verdens skjønnhet ikke nok til å skape godhet. Skal vi få tilgang til det gode i naturen, eller verden for øvrig, må vi åpne oss for øyeblikkets under. Tar vi dalens korrupte verdier med oss opp i fjellet kan hinnen inn til det hellige tykne. Disse øyeblikkene av storhet kommer ikke når vi bevisst oppsøker dem - i forsøk på å fange dem med kameraet på smart-telefonen. Eie dem. Vise dem frem. Det er ikke mer zen på fjelltoppen enn den du tar med deg dit.»

6. Min tale - ensom og skremmende natt
Vi lot hans ord synke inn. Så delte jeg mine erfaringer: «Den første dagen var ekstatisk. Spesielt kvelden, da aftenrøden omkranset meg i myrvannet og i skyene. Jeg var lykkelig. Men natten var ensom og skremmende. Mangt et rovdyr krysset fjellet den kvelden. Jeg var sårbar og alene. Jeg lengtet hjem til kona og barna mine. Jeg savnet tilknytningspersonene mine. Og nettopp dette savnet fremkalte kjærlighet og takknemlighet i meg. Alt jeg ønsket var å være god mot menneskene mine, være nær og kjærlig. Mennesket kan være fylt til randen av slik glede og kjærlighet, og samtidig ignorere verdens undergang og fremmedes lidelse. Vi vet nok om global oppvarming og sosial urettferdighet til å intellektuelt ville gjøre en forandring. Men vi mangler engasjement til å endre atferd. Vi mangler den nødvendige forbindelsen, tilknytningen og forpliktelsen til våre omgivelser. I økopsykologien søkes et nytt ideal, hvor vår forpliktelse til verden er like sterk som den vi føler for vår familie og venner. Våre individuelle liv har blitt frakoblet våre globale omgivelser. Folkeopplysning om globale problemer omsettes ikke i reelt engasjement. Sjokk og skam ser heller ikke ut til å virke. Naturen, livet og altet må bli personlig for oss. I det oversiviliserte byliv mister vi denne koblingen. Vi ser ikke forbi sky-linen. Vi blir fremmedgjorte. For å bli en følt del av økologien må vi vasse ut i den. Vi må leve et naturnært liv.»

7. Syreenstusiastens tale - jeg er natur
Til kvelden kom den fjerde vennen ned fra fjellet. Syre-entusiasten hadde de første dagene saumfart fjellet etter fleinsopp, uten hell – naturlig nok. Heldigvis kom han over noe gjenglemt LSD i innerlomma på sekken, trolig fra fjorårets interrail. Også han hadde spennende beretninger fra sin reise. Omtrent ved soloppgangstider dag tre hadde han vandret hvileløst opp og ned langs et sauetråkk, da han plutselig gikk seg på en mann.
«Mannen var amerikaner og het Edgar Mitchell. Han fortalte meg at han i sin tid var tredjemann på månen. På den reisen gjorde han noen mind-altering oppdagelser. Der oppe var kontrastene nærmest ubegripelige. Det golde, kalde mørket, og den blå svevende klinkekulen han kjente som sitt hjem. Der oppe holdt han opp tommelen sin og med den skjulte han hele kloden for sitt blotte øye. Bak tommelen lå nå alt han kjente til, alle kriger og konflikter, alle kirker og moskeer, fjellkjeder, hav og kontinenter. I det han tok bort tommelen så han jorda flyte fritt i rommets uendelighet. Han ble grepet av inderlig følelse av universell sammenheng. Etter dette ble hans misjon i livet å spre kunnskap om natur, bevissthetenes muligheter og altets sammenkobling. Med mål om økt menneskelig lykke og kvalitet for alt liv på jorden.

Jeg skjønte noe viktig der ute. Sterke møter med naturen kan oppheve de kunstige grensene mellom oss og naturen. Vi er naturen. Naturen er oss. Det har en del implikasjoner for hvordan vi vil forholde oss sammenhengen mellom den og oss. Vi er EN organisme av liv: planter, dyr, mennesker i et hav av mørke.»

8. Vi oppsummerer kloke tanker
Vi noterte ned all kunnskapen vi hadde akkumulert. Vi skrev, vi snakket, vi åt sammen. Tankene var så viktige, og vi nærmet oss noe stort. Så smått begynte vi å planlegge hvordan vi kunne gripe, erobre disse innsiktene. Kanskje kunne vi starte et økosenter her oppe? Karmacamp eller no’ sånt. Skipe livsfjerne urbanister opp hit, til et senter for retreat og mind evolution? Men først måtte vi fange essensen. Perspektivene var så store. Horisontene så uendelige. Fortvilt forsøkte vi å koke all denne massen ned til en kjerne vi kunne begripe, kunne tøyle. Vi fikk det ikke helt til.
To dager gikk, og vi var utmattede. Vi var tomme for mat og tomme for tanker. Og vi manglet én mann, yogien. Hvor ble han av? Vi var urolige og begynte å lete etter han i fjellet. Utpå kvelden fant vi ham. Vi trodde først det var et inntørket to-grenet tre som vaiet svakt i vinden. Men det var vår venn yogien som sto der. På hodet. Han gav oss sine tanker.

«Mennesket er besatt av tanken på forbedring og vekst. Ingen organismer har tidligere hatt hypotetiske diskusjoner eller forestillinger om en alternativ verden. Neandertalerne, som levde på jorden lenge før vi kom, forbedret aldri steinredskapene de brukte. De krysset heller aldri ett hav uten å se land på den andre siden. Hos det moderne mennesket fantes strevet etter utvikling sannsynligvis helt fra starten av. Alle generasjoner har kjent et behov for å utvikle og forandre, og har dermed opplevd seg selv som mer moderne enn den foregående generasjon. Og nå har vi utviklet oss fram til dommedag. Urmennesket følte den bærekraftige levemåten på kroppen. De levde i symbiose med naturen. På et tidspunkt flyttet mennesket ut av denne koblingen og inn i komfortable hus, og lukket døren til naturen. Og der inne har vi utviklet et kulturelt økosystem frikoblet fra verden utenfor. I dag lever vi godt i disse husene og byene, med store vinduer ut til landskapet. Men vinduene er til forlystelse; vi føler ikke kulden, livet, kampen og utryddelsen på kroppen. Evolusjon og teknologisk utvikling ble virkelig farlig den dagen vi lukket øynene for livets kobling til naturen. I dag finnes det 15 millioner griser i Danmark. Men du kan kjøre gjennom hele landet ut å se en eneste en.»

9. Av vejen små-folk!
Filosofen delte ut sigaretter. Tåka hadde lagt seg tjukk rundt oss der vi satt på en bergrabb i Nessetfjella.
­– Der har vi svaret! Vi må åpne oss opp for det gode ved å gå tilbake til naturtilstanden, der er vår redning. Vi må rive kulturens babel-tårn og industrienes fabrikkpiper. Ved å vende tilbake til det økologiske landbruket og røttene kan vi gjenskape en følt bærekraftighet, omgjøre menneskets fragmenterte og egosentrisk bevissthet til en opplevelse av en kollektiv kosmisk helhet? Naturen er god, det er vår kultur som skader!
Plutselig steg en skikkelse ut av tåka, fattig som gråsteinsmosen og flyktig som bekkeosen.
«Av vejen små-folk! Dette æmne har forledet herrene til at gjøre sig skyldig i en ret diger fejltagelse. Den ægte norske bonde har naturligvis altsammen i sig selv, som et opkom i hans udstrakte vidunderlighed. Er det ikke mulig, at nætop deres kultur har aapnet deres øjne og givet dem naturfølelse?»

«På Nessets prestegård, hvor jeg kunne stå i kvelden og se på solspillet over fjell og fjord, til jeg gråt som om jeg hadde gjort noe ondt, - og hvor jeg på mine ski nede i en eller anden dal plutselig kunde stanse trollbundet av en skjønnhet, av en lengsel som jeg ikke maktet å klare, men som var så stor at jeg ovenpå den høyeste glede følte den dypeste innestengelse og sorg.»

«Fra min barndom og ungdom paa bondebygden kan jeg ikke minnes en eneste kammerat, som hadde følelse for andet vakkert end Eidsvaagens besaadde flade. De følte ikke fjordens langfart om de udskydende næs som noget dragende, ikke at de nære og fjærne fjæld hadde vakkre linjer, rolig, mægtig bygning, de kjændte ikke Buggestrandens vilde tungsind lægge sig over dem som et mørkt digt.»

«Nu fandt jeg flere sind opladte for større skjønhed end Eidsvaagens sollyse flade. Nu visste de å fortelle de rejsende, hvor jeg hadde siddet betaget, og hvor jeg hadde draget andre hen. De mange hundre rejsende og bøgerne hadde aapnet deres øjne.»

«Poetiske sind føler velvære i en vakker natur, kanske især naar de er alene. Men for at faa, klart, bestemt, rede paa hvad det var, som gav dette velgjørende indtryk, maatte de faat digte og sange kjære, som skabte syn, fortællinger, som utvidet livet og flyttet ind ukjændte stemninger. Eller – over alt andet – de maate ha set landskabsbilleder av dygtige kunstnere. Disse lærer os at se, lærer os at ta op igjæn, hvad vi har set før …. Med stigende oplysning, og navnlig naar denne oplysning faar mere sang og poesi lagt ind i vort liv, vil her gro stærkere naturfølelse.»

Ære det evige forår i livet,

som alting har skabt!

Opstandelsens morgen det minste er givet,

kun former går tabt.

Slægt føder slægt,

stigende evne den når;

art føder art

i millioner af år.

Verd`ner forgår og opstår.

Intet så småt, at ej findes et mindre,

ingen kan se.

Intet så stort, at ej findes et større

bortenfor det.

Krybet i jord –

bærge jo bygge det kan.

Støvet, som for,

eller det skyllende sand

riger har grundlagt en gang.

Uendelig alt, hvor det mindste og største

løber i ét.

Ingen skal skue det siste, – det første

ingen har set.

Ordenens lov

bærer det alt i sin favn;

frugt og behov

føder hverandre; vort savn

møder det samledes gavn.

Evigheds afkom og frø er vi alle.

Tankerne har

rødder i slægternes morgen; de falde,

spørsmål med svar,

fulde av sæd

over den evige grund;

derfor dig glæd,

at du en svindende stund

øgede evigheds arv!

Bland dig i livsfryden, du, som fikk være

blomst i dens vår,

nyde et døgn til det eviges ære

i menneskekår,

yde din skjærv

ind til det eviges hverv,

liden og svag

ånde et eneste drag

ind af den evige dag! (Salme II, B. Bjørnson)

Denne teksten ble først trykket i Teatret Vårts magasin. Teksten er inspirert av samtaler, noen reelle og noen innbilte, med Ståle Johan Aklestad, Ivar Goksøyr, Asklak Aastorp, Martin Beverfjord, Thomas Horgen, Kalle Skogsberg, Ole Jacob Madsen og Bjørnstjerne Bjørnson (Tekster – utvalgte deler og noe bearbeidet – fra Bjørnstjerne Bjørnson: «Salme II», «Romsdalen», «Blakken», «Naturfølelse» fra Samtiden 1904.)