Mens vi venter på snø

For noen mennesker er det nå i november, at de virkelig begynner å kjenne at de lever.

Hver helg og minst et par sene kvelder i uka, hele høsten igjennom, har de vært ute og trent med hundene. Time etter time, sittende på ATV’en med motoren avslått. Et bjeff i ny og ne, ellers kun lyden av poter mot grus og hundenes pesing. Sakte med sikkert har de samlet mil, trillende langs grusveien med spannet løpende foran. Noen mil inn til snuplassen, og noen mil tilbake. Men ingen lange turer. Selv med potesokker på, blir hundepotene fort såre på grusveiene. Noen ganger har de vært alene med hundene, andre ganger har de vært flere sammen og kanskje stoppet halvveis for å tenne et bål, spise litt og prate.

Men så fort det legger seg nok snø på bakken til at det skapes en tynn såle, kjøres ATV’en inn i garasjen. Nå er det slutt på turene langs grusveiene - fra nå av spennes hundene endelig foran en slede og alt forandrer seg for hundekjøreren. Underlaget går fra grus til snø - fra hardt til mykt, og hundene tåler lengre turer. Nå gjelder det å få kjørt lange turer. Så lange som mulig. Minst 100 mil i november og nye 100 i desember må til for å forberede hundene og kjøreren på påkjenningene som venter. Før sesongens første store mål, Femundløpet, bør de ha tilbakelagt tilsammen 500 mil. Til da må spannet også ha satt seg. De svakeste hundene må være luket ut - kun de som tåler å holde farten oppe i time etter time, dag etter dag, har fortsatt fast plass i spannet når sesongen for alvor begynner.

Men det er fremdeles november og vinteren er lang. Heldigvis.