En forklaring på lykkefølelsen i naturen

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket heller ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og inderlig og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt...»
- Henry D. Thoreau, 1854

Jeg står på en fjelltopp i januar. Det er sol, men kaldt, landskapet er i svart-hvitt, ikke en lyd høres. Allikevel føler jeg et inderlig velvære i dette golde landskapet. Hvorfor? Har det noe med den særnorske askesen å gjøre, eller dreier det seg om et mer grunnleggende mysterium knyttet til fenomener som estetikk og velvære? Fire måneder senere bruser våren, den siste snøen blir raskt til vann, de første solstrålene baner seg skrått vei gjennom morgendisen, sola varmer, det lukter vår, alt er liv – og jeg er en del av det. Jeg har ikke gått ut i naturen, men inn i den. Rødvingetrosten ankom fjellbjørkeskogen samme morgen og overdøver nesten bokfinken. Rypesteggene løper halvtamme på barflekkene oppunder toppen, røde i kammen og klare for parring. Sola varmer, det er intenst godt å leve. I et øyeblikk kan nettopp jeg ta inn alt dette. I neste øyeblikk skal noen andre oppleve det. Det er en tanke som er til å holde ut. Det som derimot ikke er til å holde ut, er tanken på at ingen i framtiden skal få oppleve det.

(artikkelen fortsetter)