Kronikk

Bonden som medskaper og forvalter

Lukten av gjødsel er for mange et sikkert vårtegn. Like sikkert er det at avisinnlegg og statuser på sosiale medier flommer over av klager om drittlukt. At gjødslingen er en nødvendighet for mat på bordet, er uforståelig for mange. Den samme type distanserte holdning til matproduksjon og naturlige prosesser erfarer bønder også på andre områder. Det kan være alt fra negativitet til slakting, klimagassutslipp fra husdyr, beiteområder rundt hyttefelt, til matprisene.

Eksemplene ovenfor viser at mennesket bevisst eller ubevisst distanserer seg fra naturen og ser seg selv som frigjort fra naturen. Dette er en prosess som har pågått over lang tid. Med ny teknologi og ny kunnskap er mennesket nå i stand til å forandre sine egne livsbetingelser, noe som filosofen Hanna Arendt påpekte allerede i etterkrigstiden, i boken The Human Condition fra 1958. Mennesket er ikke lenger kun et passivt resultat av sin egen evolusjon. Vi er nå i stand til å bremse eller fremskynde ellers naturbestemte prosesser.

Værgudenes gode eller dårlige humør er byttet ut med klimakvoter og diskusjoner om hvordan vi kan styre været. Jordskjelv og vulkanutbrudd måles av eksperter før de inntreffer, slik at nødvendige forholdsregler kan tas. Noe annet vil av nåtidens menneske kunne oppleves som uansvarlig. Teknologi har endret ansvarsbegrepet.

(kronikken fortsetter)

Et annet, og for mange livsnært eksempel, er diskusjonen omkring rovdyras plass. Et vanlig argument er at det er bondens ansvar å passe på at rovdyrene ikke finner grunn til å angripe deres dyr. Mange mener at ulv og gaupe ikke kan stilles til ansvar på grunn av angrep på sau. Rovdyr er for dem en del av den urørte naturen. Poenget er at ansvaret er forskjøvet fra rovdyra (naturen) til mennesket. Slike eksempler viser etter min mening en endring i vår forståelse av ansvaret vi har i forhold til naturen.

Mennesket må nå ta ansvar for å selv endre natur når naturen er annerledes enn hva vi mener den bør være. Denne endringen av hvordan vi forstår det menneskelige ansvaret for naturen, ble nylig artikulert på en god måte av filosofen Sverre Raffnsøe: Når menneskelig kontroll over naturlige prosesser øker, avtar frykten for naturen. Dette gir mennesket en følelse av selvstendighet og mulighet til å «favne, manipulere og dominere». Sagt på en annen måte er altså ansvar noe mennesket må ta på seg, som følge av teknologi og mer kontroll.

Hva er da sammenhengen mellom endringen av vårt «ansvar» for naturen, og menneskets distansering fra naturen? Prosessen som øker skillet mellom mennesket og den øvrige naturen, vil også utviske det vi kaller kultur. Begrepet «kultur» (latin: cultura) betyr i utgangspunktet pleie, dyrke, og er relatert til jordbruk og dyrking: Denne grunnforståelsen av kulturbegrepet er relevant for alle de andre bestemmelser av hva kultur er.

Vi kjenner igjen begrepet «kulturlandskap» og «kulturplanter». Det er altså i gråsonen mellom menneske og natur at «kultur» etableres: Kornet males til mel, og bakes til brød. Druene knuses og gjæres til vin. Dette er kulturbegrepets innerste kjerne, og også bærende i de tradisjonelle kristne samfunn. Spisingen av brød og drikking av vin transformeres til en relasjon med Skaperen (en handling som er tilspisset i en kristen rituell kontekst). Slik helliges all produksjon av mat og de måltidene vi spiser. Bondens oppgave er derfor den mest grunnleggende i samfunnet.

Det tradisjonelle kristne synet på forholdet mellom menneske og natur er grunnfestet i forestillingen om mennesket som forvalter i Guds skaperverk. Kort fortalt fikk menneskene ansvar for å ta vare på og å pleie naturen. Vårt oppdrag ble å være en bro mellom den himmelske guddommelige virkelighet, og den jordiske og materielle. Mennesket er deltaker i både det himmelske og det jordiske. Dette symboliseres ved at mennesket ble formet av jorden, men Gud blåste livets ånde i dets nese og mennesket ble til en levende sjel. Mennesket imiterer og speiler skapelsen, ved å være medskaper og forvalter.

Det før-moderne og tradisjonelt kristne synet på ansvar er dermed innholdsmessig forskjellig fra vår samtids syn på ansvar. Innenfor rammen av et tradisjonelt syn er ansvaret gitt fra oven. Mennesket står med sine handlinger ansvarlig ovenfor sin og hele naturens Skaper. På den andre siden vil vår tids paradigme si at ansvar for naturen er noe mennesket griper med sine egne hender i rasjonalitetens navn. Da gjør vi som vi selv har funnet best.

Jordbruk og husdyrhold som kultur har blitt uforståelig og meningsløst for mange. Et menneske som er distansert fra naturen, forstår matproduksjon som en industri. Det er et «næringsmiddel» som skapes, en vare som kontrolleres og konsumeres. Grisen, kua og høna er en «ting», et objekt som kan brukes for å nå et mål om volum og pris. Maten forstås ikke som et natur/kultur-produkt, men som et produkt av teknologi. Den kulturelle siden ved matproduksjon fortrenges ut av det sakrale og inn i det industrielle. Natur kan da forbli «urørt», og får være «i fred», og skal brukes til utflukter og selvrealisering. Dette er etter min mening den dypere årsak til at det moderne samtidige mennesket kun er opptatt av den «urørte» naturen, og ikke har forståelse for landbrukets behov eller nødvendigheten av bønder.

For å hindre en videre distansering mellom menneske og natur, bør vi fokusere på begreper som «imitasjon» og «samhandling» med natur. Et helhetlig økologisk basert og regenerativt jordbruk er i den forbindelse nærmere jorda og de naturlige prosesser enn et industrialisert jordbruk. Teknologi er ikke ubetinget negativt, men dens bruk må skje innenfor rammene av naturens egne prosesser. I et økologisk orientert jordbruk ønsker man å fremelske de naturlige prosessene som er tjenlig for resultatet man ønsker å oppnå. Dette er ikke urørt natur, men forvaltet natur, hvor artsmangfoldet kan utfolde seg. Menneskelig aktivitet er viktig og nødvendig når vi spiller på lag med naturen. Dette er et aspekt som bør tas med når avfolkning av bygder og nedlegging av jordbruk diskuteres.

Forvaltning av naturen betyr ikke destruktiv dominans over naturen. Dette kan helt praktisk erfares ved å se på artsmangfoldet i kulturlandskapet, og i randsonen mellom kultur og natur. Nibio skriver eksempelvis på sine nettsider at «semi-naturlige naturtyper […] har ofte et høyt artsmangfold både av planter, sopp og insekter. I dag er de fleste av disse naturtypene rødlista og det er ofte behov for å sette i gang med målretta restaurering og skjøtsel for å ivareta dem.›

Artsmangfoldet og symbiosene som oppstår i samhandling mellom natur og menneske, er en umistelig verdi som må tas vare på. Denne samhandlingen innebærer et forvalteransvar mennesket har fått, og dette ansvaret setter oss i en særstilling i naturen, men ikke utenfor den. Et ansvar vi selv har tatt på oss, som følge av troen på vår egen rasjonalitet og velutviklede teknologi, er ikke veien å gå. Heller må vi arbeide for å få større forståelse av bonden som medskaper og forvalter, som er gitt et ansvar for å pleie, samhandle og skånsomt lede naturen. Virkningen av en slik holdningsendring vil være mer ren mat og lykkeligere husdyr!