Mellom barken og veden

Den gylne morrasola sto lavt, og de mørke skyggene skapte lange, kreative tegninger innover i den gamle barskogen. Litt lett dis lå fortsatt og fløt langs bakken og under skjørtegranene. I bregnene tindret det i små duggdråper. De lå der som skogens små gavepakker. Rester etter nattens lette vårregn. Så vakkert kan det være i gammelskogen, ti på halv syv en morgen sent i mai.
Jeg smyger innover, over et lite høydedrag, med lav puls og forventninger om en deilig dag innerst i skogen. En liten toppmeis, barskogens lille rufs, streifer rundt på insektsjakt. Den har nok store unger nå, som kanskje sitter i skjul og venter utålmodig på neste servering. Jeg passerer et svartspetthull i ei solid furu. Jeg gir furua et lite dunk for å se om noen er hjemme. Det er noen år siden sist skogens svartekledde hullhakker brukte denne furua. I fjor var det perlugla som satt og fløyta sine klare toner i dette mektige treet. Da myldret det med skogsmus og klatremus her, så da fikk ugla fram fire unger i spettens romslige hull. Det er mange av skogens innbyggere som drar nytte av svartspettens ferdigheter på boligbygg.

Rast og kako. Jeg finner meg ei solstripe i skogsrommet, ved foten av ei gammel, tørr osp. Et tre som er inne i sin siste livsfase. Akkurat som det er i ferd med å miste grepet og ikke makter å holde seg samlet lenger. Barken siger og ramler av, et par rødrandkjuker har festet et solig grep nederst. Det er slik i disse gamle, økologisk velfungerende skogene. Man finner alle skogens faser. Fra det lille grantreets gjennombrudd i torva, via de solide, grove dimensjonene som utgjør skogens tak, til at de som har stått lengst og brytes sakte ned av vær og vind, helt til de blir så slitne at de faller sammen. Da invaderes de av råtesopper, insekter og småkryp. Skogens små iherdige, som omdanner og bringer næring til nye skogsgenerasjoner. Samtidig er de mat for mengder av småfugl. Økologiens finstemte vev.
Sola varmer, og en av skogsmeisene plystret livlig i toppen av en krokete furu. Godt bare å sitte her, sakte flyte med i skogens meditative, langsomme puls. Det er en evig syklus innerst i slike dype skoger.
Plutselig kommer den. Krypende oppover barken på den slitne ospa. En liten brunspraglete tass med nebbet full av saftige insekter. Trekryperen. Først forsiktig, avmålt og litt skeptisk. Undrende. Jeg bare sitter. Betrakter. Den gjør ytterligere noen små hopp før den forsvinner bak barkflaket. Og det ble liv bak barken, et kor av tynne ungeskrik. Etter noen sekunder spretter den fram igjen. Vi får øyekontakt et lite øyeblikk før den hiver seg på vingene og flyr ivrig innover.
Trekryperen er en tolv centimeter liten fugl som virkelig har tilpasset seg et liv i disse gamle skogene. Stadig på matsøk. Den starter gjerne nederst på stammen, kryper sirklende oppover, stikker sitt krumme pinsettnebb bak barken og fisker frem små insekter. Tidlig på våren samler den små, tynne og tørre grankvister som den iherdig legger bak barken på et passende tre. Så sluttfører den med baststrimler, mose og sjegglav til den har et fint lite rede der bak. Der legger den sine små hvite, brunflekkete egg og ruger tålmodig i cirka to uker. Bak barken!
Det var egentlig ikke planen, men jeg ble sittende utover formiddagen ved denne ospa og følge dette fine familielivet. Mellom barken og veden. Et fin opplevelse i en bortgjemt skog. Hvis man lar være å haste forbi og heller bruker tiden her inne, så vil magien vise seg. Vi ble liksom litt venner den dagen, trekryperen og jeg.

Gammel skog inneholder et enormt biologisk mangfold, der mange er avhengig av urskoglignende miljøer med eldre trær og dødt trevirke. Den norske rødlista viser at halvparten av de truede og nær truede artene lever i skog. Derfor er det så avgjørende viktig å la slike økologiske, velfungerende skoger blir stående. Trekryperen kan ikke leve sitt liv i en granåker.
Vel, sola er over toppen, termosen er tom og kryperne har også tatt seg en pause. På tide å rusle tilbake til sivilisasjonen. I det jeg slenger den lille sekken på ryggen skriker det skarpt fra lia på den andre siden. Hønsehauken. De har et betydelig reir i ei mektig gran litt opp i skrenten. Der morrasola treffer først. Kanskje har de nyklekte hvite dununger i kvistboet nå. Ekorn og nøtteskriker går i såfall utrygge tider i møte og må holde oppmerksomheten skjerpet, for å ikke havne i haukens sylskarpe dødsgrep. Mystisk den hauken, når den, som en grå skygge, stille glir gjennom skogen med alle sanser påtent. På jakt. Suveren.
Skogen er jordas lunger. Det er satt et sterkt internasjonalt fokus på å verne de tropiske skoger, regnskogene, som en vesentlig løsning for å bevare et levelig klima. De binder karbon. Nå hevder eksperter at de gamle nordlige skoger er ennå viktigere for jordas klima. De lagrer store mengder karbon i bakken.
Skogen verden glemte?
Jeg går ut av skogsrommet, munter og fylt med glede. Neste gang skal jeg besøke hauken i lia.