Meitemarkmannen

Det virker ikke som om Eisen var særlig kvinnekjær. I så fall skjulte han det godt. Det er selvfølgelig ikke noe jeg har noe med, men naturligvis lurte jeg av og til. Kjærligheten kan forklare nesten alt i et menneskes liv.
Fantasien min løp avgårde med meg, men ingenting skjedde. Dessuten var det mye annet som også forble skjult, utilgjengelig. Jeg hadde for lengst oppgitt alle planer om å framstille Eisens livsløp som en rett linje med en begynnelse og en slutt. Da fikk jeg en dag høre om en finansmann i Los Angeles, etter hva jeg kan forstå svært suksessrik, som i sin markedsføring påstår at han er i slekt med Gustaf Eisen i rett nedstigende linje. Den legendariske vitenskapsmannen og samleren, som det står i reklamen.
Det amerikanske finansmarkedet befant seg nå i den dypeste krisen siden depresjonen på 1930-tallet, så jeg hadde ingen illusjoner om å få kontakt med denne mannen, men jeg prøvde likevel. Kanskje hadde de ikke så mye å gjøre i firmaet, for det tok ikke mange minutter før et helt regiment av informasjonssjefer engasjerte seg i saken, riktignok uten å ha noen gode svar på mine spørsmål. Finansmannen selv, konsernets eier, var ikke å treffe, men de lovte å framføre mitt ærend.
Allerede dagen etter tok han kontakt. Ingenting interesserer amerikanere mer enn familiespørsmål. Og historien viste seg i store trekk å stemme. Det avhenger av hva man mener med rett nedstigende linje. Han viste seg å være femtegenerasjons etterkommer til en av Eisens halvbrødre, en arkitekt i San Francisco. Det var da noe.
Vi korresponderte en stund og utvekslet informasjon. Da vi hadde blitt en smule kjent, dristet jeg meg til å spørre den vennlige mannen om han tilfeldigvis visste noe om kvinnene i Eisens liv. Det drøyde med svaret. Han hadde presentert seg som historikeren i slekten, så jeg gikk ut fra at han trengte tid til å forske før han svarte. Klanen er stor, det er mange å spørre. Men til slutt kom det et svar, typisk nok i en bisetning.
«… forresten, angående romantikken: En han sto svært nær, var Alice Eastwood. Det var hun som hentet asken hans i New York, til graven i Sequoia.»
Alice Eastwood! Henne hadde jeg hørt snakk om. Hun var i Sverige en gang, på den store botanikerkongressen i Stockholms Stadshus i 1950, som æresleder, 91 år gammel. En legende allerede da. Hvilket funn! På stående fot søkte jeg i kildene etter en av de hittil sikreste indikasjonene på sann og ekte kjærlighet. Jo visst, alt stemte. Eisen oppkalte en meitemark etter henne. Mesenchytraeus eastwoodi (Eisen 1904).

Samlingene er ødelagt. Nesten alt er borte. Det var et livsverk som gikk opp i røyk da Californian Academy brant i kaoset etter jordskjelvet i april 1906. Ytterst lite lot seg redde. Bare en brøkdel, det som nå finnes bearbeidet i skriftet Some earthworms from Eisen’s collection, publisert i 1962. Noen dusin marker på sprit, flere av dem inntil da ukjente arter.
Som om noen hadde kastet ut en håndskriftsamling fra øverste etasje i et brennende bibliotek. Ikke engang en tusendel.
Men som ved alle jordskjelv, da som nå, finnes også, midt i infernoet, fortellingen om den mirakuløse redningen. En heltefortelling, klassisk og vakker, om et menneske som satte livet på spill for å redde det som reddes kunne. Hun hadde kunnet beskytte hjemmet sitt fra flammene, likevel valgte hun å klatre på trapperekkverkene i museet, seks etasjer opp med flammene etter seg, for å redde den botaniske samlingen av arter. Alice!

Alice Eastwood (1859–1953) kom fra fattigslige kår i Toronto i Canada. Moren døde da hun var seks år gammel, og faren sendte henne bort til slektninger. Men hun var heldig og havnet hos en onkel som var interessert i botanikk og umiddelbart begynte å lære henne latinske artsnavn. Snart ble botanikken hennes egen verden, og allerede som tenåring viste hun en makeløs utholdenhet i feltarbeid. Hun kunne være borte i dagevis, alene.
Egentlig var hun selvlært, noe som ikke var til hinder for at hun på begynnelsen av 1890-tallet ble håndplukket til en stilling ved California Academy i San Francisco. De var ikke så nøye med formalitetene der, og i motsetning til de andre lærestedene i Amerika forsøkte de allerede fra starten av å lokke til seg kvinnelige forskere. Hun avanserte raskt, og som 35-åring ble hun intendant i den botaniske avdelingen, en stilling hun beholdt til hun ble pensjonist som nittiåring.
At hun grep inn etter jordskjelvet og reddet drøyt 1200 herbarieark med uerstattelige artseksemplarer, gjorde henne verdensberømt, men allerede lenge før den tid hadde hun skapt seg en sterk posisjon på akademiet, dels gjennom aktivisering av en mengde amatørbotanikere, særlig kvinner, dels gjennom å drive en offensiv politikk i spørsmål om parker og andre grøntområder i byene. Også innen naturvern var hun tidlig ute. Fra og med 1903 var hun, ironisk nok, en av de høyest rangerte botanikerne i den årlige oversikten Men of Science.
På 1890-tallet var også Eisen intendant på akademiet, med ansvar for de virvelløse dyrene, så de hadde naturligvis mye med hverandre å gjøre, men at de skulle være et par slik vi nå forstår begrepet, er det få som tror. Men hva vet man?
Som kvinne fikk hun jo av og til spørsmål om hvorfor hun ikke var gift, og en gang svarte hun ampert at noe så upraktisk antakelig bare ville ha stått i veien for hennes første kjærlighet, som var botanikken. Eisen var det nok ingen som spurte. Uansett er jeg sikker på at de så seg selv i hverandre. Begge hadde hatt en hard oppvekst og tidlig skapt seg sitt eget univers som samlere.
Venner var de, sikkert svært nære, men de var begge einstøinger. Eastwood brant for botanikken, og Eisen – ja, hva han egentlig brant for, har det ikke lyktes meg å få klarhet i. Men jeg tror ikke det var meitemarkene. Samlingen i seg selv, kanskje, og systematikken. Hele tiden å begynne forfra og lære noe nytt var vel på sin måte også en pasjon. Han er som et barn, i ordets aller beste betydning, troløs og nysgjerrig. Det er vel egentlig bare kjærligheten til de urgamle trærne som brant med uforminsket flamme livet ut.
Det er jeg den første til å forstå. Å forklare det er vanskeligere. Kanskje må vi ta en omvei gjennom verdenslitteraturen.

Som alle vet, feiret Astrid Lindgren en av sine aller største litterære triumfer med oppfinnelsen av det såkalte brustreet i boken Pippi Långstrump går om bord (1946). Enkelte av de senere fortellingene fra forfatterverkstedet hennes appellerte ikke til meg på samme måte, men jeg sluttet likevel aldri å elske henne, først og fremst på grunn av dette treet.
Et perfekt gjemmested. Alle fikk plass der inne, Pippi, Tommy og Annika. Det blir påstått at forbildet er en kolossal, hul alm som nå står som en grunnpilar i den smålandske turistindustrien, men i fortellingen var det en eik, et kjempetre der man kunne sitte å lure og kikke ut gjennom en sprekk i barken. Og ikke nok med det. I dette magiske treet materialiserte det seg som ut av ingenting både brus og sjokoladekaker ved passende anledninger.
Jeg var dypt fascinert av den historien. Det eneste som forstyrret meg en smule, var at barna overhodet ikke viste noen interesse for de billene som rimeligvis må ha vært inne i treet. Men på den annen side er det jo slik med god litteratur – man må tenke litt selv også, noe som var enkelt, for jeg er oppvokst med trær av dette kaliberet.
Særlig på den andre siden av Gränsö var det mengder med kjempeeiker, hvorav noen var morkne og hule nok til at hvem som helst kunne bruke den som sitt eget rom en stund, eller ta det i permanent besittelse, som et hemmelig tilfluktssted i milde sommernetter da alt som trengtes for å finne en smeller som var beboer i et hult tre, var nok tid og ei god lommelykt. Det var bare å vente. Før eller siden skjedde det alltid noe spennende.
Den som leser Astrid Lindgren virkelig grundig, merker seg for øvrig at billene faktisk til slutt kommer spaserende, som en liten prosesjon, i verkets tredje del, Pippi Långstrump i Söderhavet (1948). Det er da Pippi har oppfunnet ordet spunk, som ingen forstår, ikke engang hun selv, før hun og vennene etter møysommelig leting oppdager at spunk er navnet på en bille som kryper over gårdsplassen hjemme.
Det er vakkert. De leter og leter, vidt omkring, men svaret var hele tiden der hjemme, rett foran nesen på dem.
– Å, pass på billen, skrek Pippi.
Alle tre satte seg på huk for å se på ham. Han var så liten. Vingene var grønne og glinset som metall.
– En slik vakker liten en, sa Annika. Jeg lurer på hva hvilket slag det er.
– Det er ikke en oldenborre, sa Tommy.
– Og ikke en tordivel heller, sa Annika. Og ingen eikehjort. Jeg skulle virkelig ønske jeg visste hvilket slag det er.
Det spredte seg et salig smil i Pippis ansikt.
– Jeg vet det, sa hun. Det er en spunk.
Ja, og om man vil gå enda lenger og leke litteraturforsker, kan hele historien om det innholdsrike brustreet opphøyes til en av de mest finurlige metaforene i svensk litteratur, bygd som en tretrinnsrakett. Allerede i debutboken, Pippi Långstrump (1945), forekommer nemlig det samme treet, da i form av den berømte tingleterstubben der Tommy til sin overraskelse finner en notatbok med sølvpenn og Annika et halsbånd av rød korall i hulrommene.
«Man finner praktisk talt alltid ting i gamle stubber», sa Pippi.
Antakelig har disse bøkene, tidlig formidlet ved høytlesning, påvirket meg i en slik grad at jeg ennå i dag helt mister min kritiske evne stilt overfor alt som har med gamle, hule trær å gjøre. Til og med Ernest Callenbachs roman Ekotopia, som var en bestselger på 1970-tallet, utøver av den grunn en viss tiltrekning på meg, til tross for at boken lest med et annet og mer edruelig blikk er ufrivillig komisk.
Her fortelles historien om et framtidig idealsamfunn på den amerikanske vestkysten. Det nordlige California, Oregon og Washington har løsrevet seg fra USA og fjernet seg fra omverdenen for i en nærmest nordkoreansk isolering å skape et økologisk paradis. Journalisten Will Weston greier å komme inn i landet og havner snart oppe i Sierra Nevada, der han forelsker seg både i redwoodtrærne og i den frimodige ekotopikeren Marissa.

Vi kom inn i en tettere skog. Plutselig forsvant hun inn i et hull på baksiden av et kjempetre. Jeg løp etter henne og oppdaget at jeg var i en slags helligdom. Hun lå der på en seng av bar og pustet dypt og andpustent.

Ja, vi trenger ikke å gå inn på detaljer. På 70-tallet hadde miljøbevegelsen sine helt egne forlokkelser, vi kan kalle dem sosiale. Det var i hvert fall ikke fugler og insekter som tiltrakk flest tilhengere, og ofte var det nok ikke miljøspørsmål heller, men mer basale følelser. Det er ikke nødvendig å være kyniker for å se det. Den samme lysten og lengselen etter nærhet har til alle tider båret politiske bevegelser – og religiøse. Det er ikke merkelig og som oftest ikke noe stort problem. Tvert imot.
Kjærligheten til store trær er også gammel, men ikke i USA. I Europa var det en førkristen trekult som kirken aldri klarte å utrydde fullstendig, men blant Den nye verdens innvandrere hersket det på Eisens tid ennå et rått pengebegjær som kom til uttrykk i en sorgløs nedhugging av urskogene. Først ble redwooden hugget ned (Seqoia sempervirens) langs stillehavskysten, senere tok man seg opp i fjellene der de enda større mammuttrærne vokser – Sequoia gigantea.
Bestanden av redwood på kysten var vidstrakt og kjent siden midten av 1700-tallet, mens mammuttrærne, som ikke ble oppdaget før i 1852, bare vokste i små, spredte klynger oppe i Sierra Nevada. Sjeldne var de allerede fra begynnelsen av. Stammedelen fra en vindfelt sequoia med 2400 årringer som Erik Hultén fikk skipet hjem da han var sjef på Naturhistoriska riksmuseet, og som nå er plassert i foajeen der, har en omkrets på godt og vel tolv meter. Den treskiven går ingen uberørt forbi; bare vissheten om at den er saget for hånd, stemmer en til ettertanke. Men i fortellertradisjonen er det en annen historie som brukes for å beskrive hvor stort treet er, svært amerikansk og stilrent symbolmettet. Den handler om det største treet som ble ødelagt.
Omkretsen var 29 meter da det ble hugget. Dette skjedde allerede i 1853, like etter gullrushet. Og på stubben ble det bygget et dansegulv der 16 par om gangen fikk plass. Pluss et skikkelig orkester.
Vi reiste naturligvis dit.
Altfor mange ferske bjørnespor på stien den morgenen hadde overbevist oss om at man like godt kunne se Mount Eisen på avstand. Å gå opp dit virket unødvendig. Fjellet er over 3700 meter høyt, så det er synlig på lang avstand samme hvor i området man befinner seg. Uansett hadde vi nok likevel ikke funnet graven – bare et enkelt kors, gud vet hvor. Så vi latet oss på hotellterrassen et par dager i stedet, der vi nøt den friske høstluften, for etter ørkenopplevelsen i Fresno hadde vi nå bosatt oss høyt oppe i nasjonalparken.
Det var rim på bakken den morgenen vi dro ned til General Sherman. Det heter det, verdens aller største tre.
Og hva er det egentlig å si?
Ikke særlig mer, kanskje, enn at et par italienere som spaserte foran oss den korte veien fra parkeringsplassen, som pratet og gestikulerte slik italienere gjør, plutselig senket stemmen og begynte å hviske da trekolossen ble synlig. Omtrent som når man går inn døren i Peterskirken. Det er stort – og det må oppleves på stedet. Bare trevirket i dette ene treet er på rundt regnet 1500 kubikkmeter, det samme som et høyhus. Om General Sherman ble felt, kunne det bygges et enda større dansegulv, men i dag ville det vært en like utilgivelig forbrytelse som det er når fanatiske Taliban-soldater sprenger gamle buddhastatuer i de afghanske fjellene.
Til og med John Steinbeck hadde vanskeligheter med å beskrive kjempetreet, men greide likevel til slutt å løse problemet. Passasjen finnes i boken Turen med Charley (1963), en fortelling om forfatterens reise gjennom USA i en bobil med hunden Charley som eneste selskap. Steinbeck var gammel, berømt og velstående; han hadde lenge bodd på østkysten, men barndomstraktene i California lokket. Det var slik de havnet i Sierra Nevada, og nå måtte hunden tisse.
Jeg så det slik at en Long Island-puddel som hadde markert på en Sequoia sempervirens eller en Siquoia gigantea kunne bli noe helt for seg selv blant hunder – til og med bli som en Galahad som fant gralen. Tanken er svimlende. Etter den opplevelsen ville han på et eller annet mystisk vis kunne gå over i en annen eksistensform, en annen dimensjon, akkurat slik redwoodtrærne virker tidløse og utilgjengelige for vår normale tankegang. Erfaringen kunne rett og slett gjøre ham gal.
Det har skjedd mye på hundre år. Amerikanernes kjærlighet til gamle trær later nå til å være helt på høyde med tyskernes, en halvt religiøs dyrkelse med profetene John Muir og Thoreau, men det forutsetter også praktikere som Gustaf Eisen. Uten ham hadde det overhodet ikke vært noen trær igjen. Kanskje i Yosemite, lenger nord, men ikke her nede i de skogene som ble til Sequoia National Park.
Året var 1890. General Sherman het da Karl Marx.
Ja, mammuttrærne var så enestående i sin storhet at det tidlig ble en tradisjon å gi dem navn etter berømtheter. Eisen fant selv et av de største og døpte det General Grant, et navn som ennå holder stand. Men det aller største het altså Karl Marx. Grunnen til det var at en gruppe utopisk anlagte tilhengere av den danske sosialisten Laurence Grønlund hadde slått seg ned i traktene. En sekt, rett og slett, av vanlig amerikansk type, og nå var planen å kjøpe grunnen av staten for deretter å utvinne skogen. Noe skulle man jo leve av. Sekten besto av et par hundre sjeler; de kalte seg Kaweah Colony, og de mente alvor.
På samme tid var tilfeldigvis Eisen i området som rådgiver for en grunneier med ambisjoner om å dyrke marken. I femten år hadde han trasket omkring i Sierra Nevada, som samler eller bare for å få hvile fra slitet på plantasjene, og da han nå fikk høre om trusselen mot sequoiabestanden, nølte han ikke. Nøyaktig hvordan det foregikk den gangen nasjonalparken ble etablert er det ingen som vet i dag, for mange dokumenter forsvant i jordskjelvet, men i skrivende stund pågår en intens forskning, og alt tyder på at Eisen, helt på egen hånd, spilte et høyt spill og vant.
At han foreleste om trusselen fra utvinningen på California Academy er veldokumentert, like så at han fikk i oppdrag fra akademiet å utarbeide en plan for et reservat og tegne et kart som kunne presenteres for byråkratene i Washington. Det er også kjent at sterke økonomiske interesser opptrådte i kulissene; Southern Pacific Railway og andre selskaper var ute etter de samme skogene som Kaweah Colony, og de hadde en nærmest ubegrenset makt. Ikke minst var akademikerne i San Francisco helt i lomma på storselskapene.
Kartet Eisen presenterte, ble derfor ansett for å være uakseptabelt. Størrelsen på den foreslåtte parken ble strøket ned til det halve før dokumentet ble sendt til østkysten. Det var ganske riktig en nokså liten Sequoia National Park som ble opprettet 25. september 1890. Det historikerne imidlertid aldri har forstått, er hvorfor presidenten, Benjamin Harrison, bare en uke senere undertegnet enda et vedtak som tredoblet parkens størrelse slik at parken også kom til å omfatte områdene interessentene gjorde krav på.
Jeg ble innviet i disse mysteriene av en historiker på stedets museum mens jeg var i Sequoia. Etterpå ble det til at vi holdt kontakten og forsket videre på saken, hver på sin kant. Senere var det han som reiste til Sverige, da det viste seg at kopier av dokumenter som manglet i San Francisco, befant seg blant Eisens etterlatte papirer i Uppsala. Så sent som i 2009 har det dukket opp dokumenter som viser at Eisen ble så skuffet og muligens forbannet da millionærenes lydige tjenere hadde redusert forslaget hans, at han tegnet enda et kart, med tredoblet størrelse, for så å agere på egen hånd, i hemmelighet, via kontakter i Washington.
Sequoia er den nest eldste nasjonalparken i USA, bare Yellowstone er eldre. Den er nesten like stor som Sarek. Først nå, etter 120 år, ser det ut som om det kan kastes lys over den skyggefulle tilblivelsen. Eisen selv gjorde aldri noen stor sak av dramaet; jeg tror han mente at det var saken som var det viktige, og kjærligheten, ikke æren. Men etter hans død var det andre som framhevet sin mer beskjedne innsats på hans bekostning. Det ergrer i hvert fall meg.

Også kjempetreet mitt på Gränsö er nå fredet. Hvordan det skjedde, er jeg ikke sikker på. Det var vel tidsånden. Mye har skjedd på 35 år. På 1970-tallet, da det nesten ikke bodde mennesker der ute og slottet sto øde og forfallent, hendte det at mange hundre år gamle kjemper ble felt uten at man tenkte særlig over det, men det er ikke mulig lenger. Utbyggingen har vært omfattende; det har vokst opp hele villaområder, og slottet er som nytt igjen. Den igjengrodde jungelen jeg en gang hadde mer eller mindre for meg selv, har igjen blitt en velfrisert herregårdshage, og det interessante er at vernet om trærne på den måten har blitt sterkere, ganske enkelt fordi det bor mennesker der. At de som nå sitter med makten, leste Astrid Lindgren som barn, har sikkert også noe med saken å gjøre.
De eikene rundt Gränsö slott som ennå ikke har blitt hule, men bare er gamle og store, er kompakte som søyler av betong. Da for eksempel legen, filmmannen, krigshelten, eventyreren med mer Kit Colfach (1923–2002) endte sine dager ved å kjøre inn i et av dem, ble det bare en skramme i barken. Av bilen, derimot, var det ikke stort igjen.
Hver gang jeg passerer dette treet sender jeg ham en tanke og håper at noen en vakker dag vil fortelle historien hans. Selv kan jeg ikke gjøre det. Han var min fars beste venn og er for tett på; han var som et uberegnelig værfenomen.
Han var født i Danmark, og til å begynne med hadde han et nokså fargeløst navn, men hvordan det nå hadde seg, havnet han i motstandsbevegelsen under den tyske okkupasjonen, utførte betydelige heltedåder, ble fengslet, men greide å flykte til Sverige, og et sted på den veien skjedde det. Jeg går ut fra at Kit Colfach ganske enkelt var hans nom de guerre, og det passet ham virkelig, for han var det mest vidløftige menneske jeg noensinne har kjent. Alt annet stoppet opp idet han steg over dørterskelen, noe som skjedde jevnt og trutt. Han var stilig og selvsikker, ufordragelig sjarmerende, og skrytingen hans var det ingen som kjente grensene for.
Repertoaret var like fullt ganske forutsigbart; om det var mennesker han ikke kjente i rommet, fyrte han av en hel serie historier fra krigen eller noe annet eventyrlig, som oftest fra Kon-Tiki-ekspedisjonen, som han i og for seg ikke var med på, men likevel. Hvis jeg husker riktig, hadde han takket nei da Thor Heyerdahl ba ham bli med. Eller så fortalte han om hårreisende interiører fra Hollywood. Han lagde jo film. I senere år eksellerte han også med fortellinger uten poeng fra de cruiseskipene der han i ledige stunder var livlege for amerikanske millionærer. Hadde man uflaks, viste han film, uendelige opptak fra Sørishavet som for mitt vedkommende la grunnlaget for en aktiv mangel på interesse for pingviner.
Men han var en gudbenådet lege, en magiker, som kurerte oss alle. Om han hadde funnet en sykdom som het spunk, ville vi trodd ham, uten tvil. Og av den engelske dronningen fikk han den fineste tapperhetsmedaljer en utlending kan få. Jeg så dem ligge på kisten hans ved begravelsen i Sankt Gertruds Kyrka. Det blir sagt at han var sabotør bak tyskernes linjer, men det fortalte han aldri om.

Over 6000 abonnenter får Harvests nyhetsbrev på epost hver uke. Det er helt gratis. Du kan melde deg på her.