Lyden av vår

En søndag tidlig i februar hører vi fuglelyder gjennom stengte stue­vinduer. Det er en flokk meiser som endelig har oppdaget frøene jeg fylte på fôringsautomaten fredag ettermiddag. Noen av fuglene kommer med lyse «kvink!». Andre kvitrer skurrende, kanskje de ser oss bak vinduet og varsler hverandre. Og av og til høres en kjøttmeis­hann som prøver ut vårsangen sin, to enkle toner: ti-ta-ti-ta-ti-ta.
«Ah, den lyden minner om vår», sier Katrine, som, så vidt jeg vet, aldri har artsbestemt en småfugl ut fra sangen. Meiselydene får henne til å tenke på kaffe i solveggen, krokus og bare flekker. Utenfor vinduet er hagen fortsatt snødekket, men det er lett regn i lufta, og et kjøttmeispar er i gang med å undersøke en fuglekasse i furutreet sør for huset. Hunnen forsvinner inn og kommer ut av åpningen igjen, undersøker kassa nøye både innvendig og utvendig. Hannen sitter i det nakne rognebærtreet ved siden av og følger med. Han flytter seg litt rundt, virker oppjaget. Av og til synger han noen strofer.
Kassa i furutreet er av tradisjonell type, umalt og spikret sammen av ru, uhøvlede bordbiter. Jeg fikk den til førtiårsdagen av Lars Petter og Mariane. Hun jobber som arbeidsleder for folk med varig tilrettelagt arbeidsplass i Nesodden kommunes bedrift Remontér AS, hvor de blant mye annet snekrer slike fuglekasser. Logoen er svidd inn i trevirket. Nå begynner jeg å bekymre meg for om meisene vil foretrekke denne gode, gammeldagse kassa i furutreet framfor den nymotens kamerakassa på husveggen, slik at vi går glipp av alt som skjer på innsiden. Eller kanskje vi får to meise-familier i år? Det var i hvert fall tanken da jeg lot kassa i furutreet bli hengende.

På denne tiden av året er en veldig forandring underveis i meise-livet. Du hører det: I tillegg til alle de forskjellige lydene meisene bruker til å holde kontakten seg imellom og advare hverandre om fare, begynner hannene å synge. Hannmeisens sang er mer melodisk og langvarig enn de andre meiselydene, og den spiller en helt egen rolle. Sangen er hans erklæring om at han tar området der han synger, i besittelse, den er en utfordring til andre hannmeiser som måtte ha interesse av å ta området i bruk, og dessuten er den en invitasjon til hunnmeisen. Om høsten og vinteren gir mange kjøtt­meiser og blåmeiser opp territoriet sitt og streifer fritt omkring på jakt etter mat. De som blir værende, forsøker ikke lenger å hindre andre i å ferdes på territoriet. Om vinteren er det viktigere å holde seg mett. Men når det stunder mot vår, kommer grensepatruljering – og sang – høyt på prioriteringslista igjen.
Inne i meisene skjer andre store forandringer, usynlig for oss. De kommer kort sagt i puberteten hver vår. I de små kroppene, som nylig bare var innstilt på å spise og unngå fare, begynner hormonene å herje. Kjønnsorganene, som er skjult innvendig, har krympet kraftig i løpet av sommeren og høsten. Utover våren vokser de seg store igjen. Egg- og sædceller begynner å modnes. Hjernen endrer seg også, blant annet vokser de delene av hann­fuglens hjerne som styrer sangen. Dessuten skjerpes hørselen hos mange fugler, sannsynligvis for at begge kjønn bedre skal kunne oppfatte og vurdere hannfuglenes sang.
Startsignalet for meisenes årlige pubertet gis av de stadig lengre dagene utover våren. Daglyset setter i gang en kjedereaksjon av hormoner som starter i hjernen, men som snart skyller gjennom hele kroppen. Mange av disse hormonene har velkjente navn som melatonin, østrogen, testosteron og tyroksin. Om de ikke er kjemisk identiske med våre hormoner, er de nært beslektet. Hormonsystemet er en del av den felles arven mennesker, meiser og andre virveldyr (dyr med ryggrad og hodeskalle) har fra felles forfedre. Dette kjemiske signalsystemet fungerer såpass godt og fleksibelt at evolusjonen har bevart det gjennom millioner av år, men hvilke signaler som sendes når, avhenger selvsagt av hva slags liv den enkelte organismen er tilpasset.
Man skulle tro det var øynene som ga beskjed om at mørketiden er over, men så enkelt er det ikke. Fugler har nemlig også noen spesielle, lysfølsomme celler langt inne i hjernen, som ikke kan brukes til å se med, men som registrerer de minimale mengdene lys som trenger helt inn dit. Selv blinde fugler blir derfor våryre av lengre dager.

Meiser foretrekker å bo i hull. Mange andre småfugler bygger reirene sine åpent på bakken eller i trærne og satser på at kamuflasje og foreldrenes diskré oppførsel ved reiret skal redde eggene og ungene fra å bli spist. Meisene, derimot, sikrer seg bak solide vegger, om de kan. De foretrekker åpninger som bare så vidt er vide nok til at de selv kommer gjennom.
Det finnes flere slags meiser. Men i boligstrøk og tettsteder treffer man helst de to med gult bryst, kjøttmeis og blåmeis. De to artene er ganske nært i slekt. De ligner hverandre både i utseende og i levesett. En av grunnene til at de har funnet seg så godt til rette sammen med folk, er at de er fleksibelt innstilt når det gjelder boligvalg.
I skogsterreng velger de helst hull og sprekker i gamle trær. Ellers tar de seg til rette der de kan: under trerøtter, mellom steiner og til og med i gamle rotte- og musehull. Dessuten tar kjøttmeis og blåmeis gjerne i bruk menneskeskapte gjemmesteder. Meisereir har blitt funnet i postkasser, rørstumper, piper, gatelykter, bensinkanner, flasker, støvler, bikuber og hull i bygninger. Blant annet. En bare middels pålitelig historie fra England forteller at et blåmeispar en gang hekket mellom tennene i skallen til en hengt morder.
I våre dager starter veldig mange kjøttmeiser og blåmeiser livet i spesialbygde fuglekasser. De fleste som henger opp fuglekasser, gjør det nok fordi de liker å ha småfuglfamilier i nærheten. Men håpet om å bli kvitt plagsomme insektlarver var med på å gjøre det til en utbredt skikk. Systematiske forsøk på eplegårder i Nederland i nyere tid tyder på at fruktdyrkere virkelig kan bedre avlingene ved å legge til rette for meisene. Færre av eplene ble markstukne der det hang fuglekasser blant frukttrærne. Uansett økonomisk nytte er rugekassene til stor fordel for kjøttmeis og blåmeis. Ikke bare er de bygget og plassert for å gi beboerne best mulig beskyttelse, folk blir til og med rådet til å tømme og rengjøre kassene årlig. Det tar knekken på de blodsugende loppene som gjerne finnes i gamle reir.