Ingen liker å bli lurt

Knut Hamsuns roman Markens grøde fra 1917 starter som en fabel, hvor den navnløse vandreren går gjennom skogene med en grov og dyrisk framtoning. Så finner mannen et sted å slå seg ned, og først da får han et navn, Isak. Han bygger ei gamme og skaffer seg noen geiter. Nå må han også sørge for at geitene får mat mens han er borte i ærend, og hjernen hans begynner å skjerpes: «Nød gjør opfindsom, hans hjærne var stærk og ubrukt, han øvet den op til mere og mere.» Isak finner opp en innretning med et kar som fylles med vann i løpet av fjorten timer, vekten får karet til å tippe, og det utløser en mekanisme som slipper fôret ned til geitene.
Vi liker denne historien om mennesket som tar kontroll over naturen, mind over matter. Det er så vi kan se kulturen vokse fram på Isaks husmannsplass, kløktige løsninger tar sakte, men sikkert over for rå kraft der praktiske problemer skal løses. Sånn betraktet de fleste historien om menneskets utvikling, helt til 1976. Da publiserte psykologen Nicholas Humphrey en artikkel ved navn «The Social Function of Intellect», der han framsatte ideen om at hjernen vår ikke hadde blitt skjerpet så mye av naturens luner, som av våre medmenneskers.

Når vinteren kommer til Isaks husmannsplass Sellanrå, fryser vannet, og fôringsautomaten fungerer ikke lenger. Isak har allerede skjønt at han ikke kan være alene om å drive bruket, og har sendt ut signaler om at han skulle hatt et kvinnfolk. Så dukker Inger opp, og de blir et par. Isak bryr seg lite om at hun har hareskår, så lenge hun er realt arbeidsjern; livet blir lettere, for de er to til å dele på arbeid og ansvar. Men det er først nå Isaks mentale kapasitet blir testet for alvor. Inger drar ut på en reise, hun sier at hun skal besøke familien sin. Isak er ikke sikker – han uroer seg for om hun egentlig har tenkt å komme tilbake. Når hun omsider dukker opp, har hun med seg ei ku som hun hevder å ha alet opp selv. Isak mistenker henne for å ha stjålet den, og vurderer i hemmelighet å slakte den og kvitte seg med beviset. Historien om kua viser seg å være sann, men med Ingers slektninger kommer stadig nye spørsmål inn i Isaks liv, om motivasjoner og påstander. Kampen mot naturen er ingenting i forhold til dette. I skogen og på jordet er han en kjempe, men i det sosiale spillet er han som et lite barn, her er ikke hjernen hans sterk nok.

Nicholas Humphreys tanke på 70-tallet var at det menneskelige «kreative intellektet» var mer nyttig sosialt enn praktisk, og at løgn og bedrag spilte en viktigere rolle enn ærlig arbeid i utviklingen av vår intelligens. Denne framstillingen ble ikke særlig velvillig mottatt. I Markens grøde er det da også enkle, men arbeidsomme Isak som får leserens sympati – ikke Ingers manipulerende slektning Oline. Hun sender Inger en hare mens hun går gravid, noe som ifølge overtro kan gi barnet hareskår. Når Inger får nettopp et slikt barn, dreper hun det i affekt. Oline leter senere fram den lille graven og får Inger sendt i fengsel for barnedrap. Deretter innsetter hun seg selv som hushjelp i Ingers fravær, og stjeler Isaks husdyr mens hun snakker ham rundt med sin raske tunge. Men hvem vi liker er én ting, noe helt annet hvem som er smartest.

Nicholas Humphreys tanker ble gradvis plukket opp av andre. Kanskje kunne bedrag være en drivkraft for evolusjonen? I så fall burde mer avanserte arter praktisere bedrag som lignet på de menneskelige. Frans De Waal utga i 1982 boka Chimpanzee Politics, som skildret en gruppe sjimpanser i en nederlandsk dyrehage, og de skiftende maktforholdene i det lille samfunnet. De Waal henviste rett som det var til Niccolo Macchiavellis studier av allianser og manipulasjon i det gamle Italia, og viste hvordan sjimpansene stadig bløffet og lurte hverandre. En scene i boka forteller om hvordan en av hunnene jager en annen bort. Så ser hun ut til å ombestemme seg, og strekker hånden ut for å signalisere at hun vil at de skal være venner igjen. Den unge rivalinnen kommer nølende tilbake for å ta imot gesten, og idet hun er innen rekkevidde, kaster den eldre hunnen seg over henne og biter henne. De Waal kaller dette trekket «det bedragerske forsoningstilbudet». Det er nettopp slikt som Genèvekonvensjonene prøver å begrense i krig, og, som forfatter Ian Leslie bemerker i Born Liars (2012), «Enhver som har vært på en lekeplass eller sett The Sopranos vil gjenkjenne det.»

De to primatologene Richard Byrne og Andrew Whiten var fascinert av både Humphreys teori og De Waals studier, og lot seg inspirere til å utgi boka Machiavellian Intelligence i 1988, hvor de systematiserte eksempler på juks og lureri. Deres tanker om lurendreierintelligens fikk stor innflytelse, og ble plukket opp av psykologer og økonomer. Foreløpig hadde de lite annet enn anekdotisk belegg, men sosialantropologen Robin Dunbar kom dem snart til unnsetning. Han oppdaget at hjernestørrelsen sett i forhold til kroppsvekten varierte systematisk hos primatene, og undersøkte hvorvidt det var et samsvar mellom en arts sosiale kapasitet og størrelsen på hjernebarken – den delen av hjernen som har ansvar for avanserte sosiale beregninger. Korrelasjonen han fant var slående.

Jo større grupper dyrene måtte forholde seg til, jo større var hjernebarken, eller cortex, som den også kalles. Ut fra formelen han hadde lagd, regnet han seg fram til at menneskets hjernestørrelse burde duge for å håndtere en sosial gruppe på omtrent 150 personer. Når han så trålte gjennom antropologisk og sosiologisk litteratur om gruppedynamikk, dukket det samme tallet stadig opp. Han sjekket 21 forskjellige jeger- og sankersamfunn verden rundt, og fant ut at landsbyene deres hadde et gjennomsnittlig innbyggertall på 148,4. Også moderne bedriftsstrukturer og militære avdelinger har en tendens til å gruppere seg i grupper på rundt 150. Det indikerte at Byrne og Whitens idé stemte – den ubehagelige tesen at vår intelligens har sitt utgangspunkt i «sosial manipulasjon, bedrag og utspekulert samarbeid».

Byrne plukket opp ballen igjen, og undersøkte sammenhengen mellom hjernestørrelse og bedrag. Ganske riktig var dyr med liten cortex dårlige løgnere. Lemuren, for eksempel, lurer ikke mange. Men etter som dyrene med større hjernebark ble undersøkt, viste en direkte sammenheng seg mellom cortex-størrelse og forekomst av bedrag. Helt opp til de dyrene med størst cortex, menneskeapene. Av alle dyrene han sjekket, var apene de mest manipulerende og løgnaktige. Dyret på toppen av denne skalaen er ikke med i hans studie, men få vil bestride at homo sapiens er den suverent mest bedragerske arten.

I dag organiserer menneskene seg i gigantiske nettverk og samfunn – de største og mest sosialt komplekse som noen gang har eksistert. Enkeltmennesker møtes stadig i nye konstellasjoner hvor de må vurdere om de skal stole på hverandre eller ikke. Men hvordan kom vi hit? Når begynte individer egentlig å stole på hverandre i det hele tatt, og hvordan har vi endt opp med den balansen mellom tillit og skepsis vi kjenner fra våre daglige omgivelser?

Løse fugler
Tore Slagsvolds kontor på Blindern inneholder flere skjønnhetsprodukter enn jeg ville vente for en mannlig biolog i 60-årene. Men hårfargen er ikke tiltenkt hans egne grå lokker, som ærlig nok signaliserer hans status og alder: norsk akademiker som nærmer seg pensjonsalder etter en forskerkarriere med en rekke priser på rullebladet og innpass i den eksklusive highly cited-kategorien på den internasjonale ISI-indeksen – en intellektuell alfahann. Solkremen bruker han heller ikke selv. Disse produktene er, i likhet med akrylmalingen han har kjøpt på en kunstforretning, anskaffet med tanke på å lure småfuglene. Han har også mer spesialisert utstyr til samme formål: opptak av fuglelyder og høyttalere til å spille dem igjennom, utstoppede fugler og feller til å fange dem levende. Når han spenner på seg trugene og legger ut i skogen er det imidlertid ikke fordi han får personlig nytelse av å holde dyr for narr, alt er til ære for vitenskapen. Og ikke minst for å finne ut hva slags lureri som foregår mellom dyrene selv. I hans tilfelle: fluesnappere.
– Vi har svære bur som vi setter opp med levende hanner inni, to stykker i hvert sitt bur, og så ser vi hvor hunnen helst vil bygge reir. Vi spiller sang fra der hvert av burene er, og om vi har to hanner av lik farge og spiller større repertoar hos den ene, velger hunnen han som har det store sangrepertoaret.
Repertoaret er bare ett av hunnenes kriterier. I løpet av få minutter vurderer hunnene hannens utseende, tilholdssted og status, og bestemmer seg for hvem som er best parti. Og her kommer l’Oreal-produktene inn i bildet. Norske fluesnapperhanner er stort sett svarte og hvite, mens hunnene er brune, i tråd med et velkjent mønster i naturen: Hannene har utspjåket og fargerik framtoning, mens hunnene er mer anonyme, og forsvinner mot bakgrunnen. Men noen av hannene er av en eller annen grunn brune, og nærmest umulig å skille fra hunnene.
– Første gang jeg fanget en sånn skrev jeg «hunn» i protokollen, forteller Slagsvold. – Og neste dag sang den og parret en hunn.
Det opplagte spørsmålet var hvorfor noen hannfugler foretrakk å framstå som hunner. I dette mest basale møtet mellom de to kjønnene, skulle man tro at det var lurt å få fram sin egen maskulinitet så godt som mulig. Så hvem er det egentlig de prøver å lure med denne strategien, som tydeligvis er så vanlig i naturen at den har et eget navn?
– Female mimicry, sier Slagsvold. – Om eieren av territoriet tror de er hunner, får de lov til å være der, og kanskje får de mulighet til å snikparre hunnene. Men vi testet den hypotesen, og det viste seg at de brune hannene ikke ble far til noen unger. Altså var de ikke snikere, eller, for å bruke et stygt uttrykk, sneaker fuckers.

Og dermed må vi nesten spore av fra intervjuet med Tore Slagsvold et øyeblikk. Jeg ble så fascinert av dette uttrykket jeg hadde skrevet ned i notatboka med to streker under, at jeg måtte sjekke det. Og det viser seg å være et etablert biologibegrep, også kalt sneaky fuckers. Frosker, for eksempel, som er små og ikke har dype nok kvekk til å trekke damer, foretrekker ofte å sitte helt stille i nærheten av de store froskene, såkalte hotshots. Når alle hunnfroskene kommer for å parre seg med alfahannene, blir det kødannelse, og i forvirringen sniker snikerne seg inn og bedekker en hunn eller to. Kombinert med en bedragersk framtreden er dette enda mer effektivt, derfor ser noen hannslanger og -fisk ut som hunner, så de kan komme inn i orgien uten at den andre hannen blir oppmerksom på dem.
Et av de mest sofistikerte eksemplene finnes blant blekkspruter. Disse dyrene kan endre form og farge etter eget ønske, og dermed også bedrive en form for situasjonsbestemt crossdressing. Et YouTube-klipp viser en hannblekksprut som er i ferd med å bedekke en hunn, når en tredjepart dukker opp. Tilsynelatende er det en annen hunn, som smyger seg inn mellom dem. Den overraskede hannen begynner forsøksvis å bedekke den nyankomne, som benytter muligheten til å parre seg med hunnen. Noen blekkspruter er til og med slu nok til å framstå som en mann på den ene siden og kvinne på den andre. Det minner om danseren som er halvt brud og halvt brudgom, i den gamle Whitney Houston-videoen fra 80-tallet, «I Wanna Dance with Somebody (Who Loves Me)». Kanskje er det nettopp noe i den retningen de skuffede manneblekksprutene tenker etterpå.

Når man betrakter slike scener er det vanskelig ikke å menneskeliggjøre dyrene. Jeg humrer av den dumme blekkspruthannen som lar seg lure, og er mer usikker på hvem jeg skal sympatisere mest med av de to andre. Og etter noen få klikk på nettet oppdager jeg at veien til menneskelige versjoner av tematikken er kort. Jeg finner raskt en definisjon på sneaky fucker på Urban Dictionary: «Et individ som foregir å være homoseksuell bare for å bli venn med intetanende medlemmer av det motsatte kjønn som han eller hun har lyst til å ha sex med.» Kort tid etter er jeg havnet inne på et nettsted som heter trans seduction og tydeligvis representerer en helt egen sjanger innen nettets erotiske fantasitilbud, hvor female mimicry spiller en viktig rolle: hele konseptet baserer seg på at en mann blir «forført» av en vakker kvinne, som deretter viser seg å være maskulint utstyrt under skjørtet, og har sex med mannen på uventet vis. Skjønt det neppe er uventet for sjangerens tilsiktede målgruppe. Når jeg om litt får somlet meg til å skru på sikkerhetsfilteret på datamaskinen igjen, oppdager jeg at internett har en egen historie med juksejenter. Tidlig var onlineverdenen visstnok så mannsdominert at man kunne oppnå store fordeler ved å foregi å være kvinne, noe som førte til mange falske kvinneavatarer og påfølgende utbredt mistro. I en del onlinespill henger fortsatt slike fordommer i, siden anslag på et tidspunkt viste at opp mot halvparten av kvinnelige spillere i World of Warcraft var menn.

– Men for å komme tilbake til disse fluesnapperne, da, sier Tore Slagsvold. – For å teste om territoriets eiere ble lurt, satte vi ut et bur. Først satte vi en hunn inni der. Eieren av territoriet fløy til kassen sin, lagde lokkelåter og ville ha hunnen til å komme etter seg. Så, om vi puttet en svart og hvit hann i buret ble eieren rasende og føyk på buret og prøvde å angripe den inni. Men når vi puttet en brun hann inni, ble de andre hannene lurt. De dro til kassa og prøvde å lokke denne falske hunnen til seg.
De brune undercover-hannene får kanskje litt uønsket oppmerksomhet fra revirets eier, men de får også lov til å oppholde seg i området uten å bli jagd bort. Og selv om de ikke sniker seg inn i alfahannenes reir, finner de andre hunner i området, og de bruser med fjæra og synger, hunnene skjønner at de er hanner, og så får de parret seg. Slagsvold og hans partnere lagde en spillteoretisk modell for å vise hvordan det kunne forklares at de vanlige hannene tillot juksemakerne i sitt revir: Det er så kostbart for en hann å avvise en hunn, at evolusjonært sett lønner det seg å heller være litt troskyldig, og la seg bløffe iblant.

Tillit og mistillit
Menneskelig samarbeid baserer seg på tillit. Ordet sivilisasjon skaper gjerne mentale bilder av bygninger, infrastruktur og teknologi – deretter, i betydninger som «sivilisert framferd», vekkes forestillinger om fredsommelighet, tillit og rettskaffenhet. På Immanuel Kants gravstein står det skrevet: «To ting fyller mitt sinn med stadig større undring og ærefrykt jo oftere og jo grundigere jeg tenker over dem: stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg.» Kant er en av de mest siterte moraltenkerne, og hans utsagn synes å stå i sterk kontrast til kollega Thomas Hobbes' beskrivelse av naturtilstanden som «en alles krig mot alle», uten noen naturlig plass for tillit. Våre religioner og samfunn har utviklet en mengde systemer for moral og juridiske prosedyrer, som alle er ment å holde oss på matta. Betyr det at vi har en iboende tendens til å jukse og lyve – som konstant må holdes i sjakk – eller er de rettslige og etiske strukturene formaliseringer av en medfødt moralsk intuisjon?

Når biologer skal undersøke etikk, vender de seg ofte til spillteori. De anvender matematiske modeller for å regne ut hvilke strategier som lønner seg i det lange løp, og dermed kan de si at enkelte typer atferd logisk sett kan ha utviklet seg over tid. Mange dyr lurer hverandre, og ofte lar de seg lure. Aper kan for eksempel utstøte falske fareskrik, for å sende resten av flokken unna veien når de har funnet ekstra god mat. Å ignorere faresignalet innebærer det teoretikerne kaller «en stor potensiell kostnad» (andre kaller det døden), derfor vil ingen ta sjansen på å bli. Men om det blir for mange falske signaler, oppstår den såkalte «ulv, ulv»-effekten, og signalet mister sin troverdighet. Derfor kan apene bare bløffe en viss andel av tida.

I Vest-Afrika finnes det en giftig sommerfuglfamilie med fem ulike arter. I det samme området bor én sommerfuglart som ikke tilhører den giftige familien, men smaker helt utmerket. Denne arten har utviklet evnen til å imitere alle de fem giftige typene, for å forsvare seg mot fugler. Hunnen er i stand til å legge fem forskjellige typer egg, som kan vokse opp til å bli kopier av hver av de uappetittelige artene. Finurlig – men hvorfor ta seg bryet med å etterligne alle i stedet for å spesialisere seg på én art? Svaret ligger i det som kalles frekvensavhengig utvelgelse. De fem narrevariantene finnes til en hver tid i en andel som tilsvarer den typen de modellerer seg på. Om juksemakeren blir for tallrik i forhold til originalen, mister bløffen verdi, og det er fare for at fugler spesialiserer seg på å gjenkjenne og spise arten. Som i militære sammenhenger – det er ikke bra hvis fienden vet hva han skal se etter.
Det høres jo positivt ut – og minner om ett av Kants argumenter mot løgn: Om alle begynner å lyve, vil ikke løgn lenger lønne seg; ingen vil tro på hverandre uansett. Så bedraget begrenser seg selv. Men det omvendte er også sant: Jo flere som snakker sant, jo mer lønner det seg å lyve. Og det er grunnen til at sommerfuglen har utviklet ikke bare én, men fem former for bedrag. Bløff er et spill som belønner innovasjon.

Siden bedrag er så utbredt i vår evolusjonære forhistorie, har det også utviklet seg strategier for å motvirke det, og mange av dem minner om det vi kaller moralsk indignasjon. Rhesus-aper har et spesielt signal de bruker for å gi flokken beskjed om at de har funnet mat, men velger noen ganger å ikke si fra. Biologen Marc Hauser fant at 55 prosent av apene han studerte holdt tett om oppdagelsen sin – men det straffet seg. De som underslo informasjon ble utskjelt, jaget og angrepet av de andre apene om de ble oppdaget, noe som ga seg utslag i at de fikk spist mindre, fordi de måtte løpe fra maten, eller gi fra seg halvspiste biter for å stagge sinte etterfølgere. Ingen liker å bli lurt, heller ikke aper.