Mannen som kunne kaste med kuken

Da jeg bodde hjemme på Rykkinn og verden fortsatt var liten og tilsynelatende ufarlig, bodde det en kar lenger oppe i veien som de påstod kunne kaste med kuken. Vi visste godt hvem han var for vi så ham jevnlig i Sandvikselva…på avstand. Han var eldre enn oss og hang med de voksne som fisket med flue. Jokern og Per Morten kjente ham og sa de hadde sett ham kaste. Han kastet visstnok jævlig bra. Kuken og Jok bodde i samme oppgang. Jeg husker godt den kvelden de fortalte det til oss. En mørk kveld ved Leirraset kunne de ikke lenger holde på hemmeligheten. Vi satt under skinnet fra en av gatelyktene, det vi ikke klarte å sparke ut, og drakk. Noen hadde fått tak i en flaske uten etikett med sprit. Jeg var for lite frempå og fikk knapt smake men latet som om jeg ble full og sjangla da jeg gikk til sykkelen. Alle fikk lov til å være seint ute på syttitallet. Mødrene våre visste at vi stod i fiskeforeninga og at høstfisket måtte foregå i mørket. Var de likevel engstelige? Jeg kan ikke huske at noen hjemme klaget eller var redde, men jeg husker mange sene kakaokopper og halve brødskiver med eggerøre og saltpølse. Fra bordet kunne jeg se regnet som slo på skrå ned gjennom lyskjeglene langs Bjørnebærstia. Stemmer fra fjernsynet i leiligheten over surret og gikk og varmen hadde kommet prikkende tilbake til fingrene mine. For en brutal kveld det hadde vært.

Bildet var ikke til å få ut av hodet. Det rykket meg rett ut av barndommen og jeg savnet den allerede.
Her er hva som hendte: Sykkelen min stod der nede hvor det noen år senere ble dumpet et lass asfalt og ved det laget et helveteslandemerke. Hoiinga fra gutta lenger oppe nådde såvidt ned hit og jeg ventet og lyttet for å høre hva de ropte. Det låt som en opphisset stamme i ferd med å legge ut på krigsstien. Da hørte jeg noe annet. Et plask fra elva. I lykteskinnet så jeg oransje bølger etter et skikkelig plask.

Det må ha kommet fisk på elva i kveld. Denne hølen har vi holdt under oppsikt i lang tid og det har vært lite å se. Bare noen gamle juliørreter som har vært vanskelige å få. Stien er lett å følge for den er min egen. Stanga står ved sykkelen. Jeg vil bare se et plask til før hjemturen og sniker meg opp til stedet.

Jeg ser ham før han ser meg. Tror jeg. Det skremmer meg å være alene og liten.
En høy fyr, en voksen mann, med ubestemmelige ansiktstrekk og mørke, våte regnklær står bak Kastetrærene med en hånd på hver av stammene. Han lener seg fremover på armene. Under løvverket som henger over den stille lonen har et flak med sjøørret stillet seg opp, det raser ploger og virvler i overflaten. Mannen står breibeint og stødig og glir ikke langs leira ned til vannet. Han har en sigarett i munnen. Gloa blusser opp ved hvert trekk og tobakkrøyk driver over meg. Det er den forbudte lukten. Gud hjelpe meg om han hadde fått øye på meg. Så ser jeg han ta ett kast, fortsatt med begge hendene på trestammen. Agnet eller sluken plopper ut i elva. Mannen vender ansiktet i min retning og oransje lys streifer lueskyggen hans så den glimter. Sigaretten stikker ut av skyggen og vipper da han gliser. Han kremter høyt og tydelig. Da flykter jeg. Fy faen for et løp. Sykkelen henger fast i grener og pedalen har vrengt seg igjen. Jeg hopper på setet og tråkker stående helt opp til Bakers før jeg tør å se meg tilbake. Jeg klarer ikke å slutte å skjelve. Sykkelturen hjem tar sin tid og underveis klarner det opp og blir kjøligere. Hanskene lå gjenglemt på asfalthaugen. Jeg måtte trekke jakkeermene over hendene så det strammet ubehagelig ved skuldrene. Jeg var i ferd med å vokse ut av fiskejakka.

De siste ukene av sesongen er det flom. Et enormt regnvær har farget Sandvikselva og den dundrer forbi, høy og mektig, med alt for mye vann. Den renner ut over jordene ved Vøyenenga og drar med seg trær og sykler. En lang planke fløt forbi der pappa og jeg stod på Løxabroa å kikket. Han holdt meg i armen. Det ble fiskeforbud på alle mann og det var slutten på den sesongen. Senere på høsten…langt ute i gytetiden …forbi gytetiden….gikk vi langs elva og så utslitte kilosørreter stå i det grunne vannet. De hadde ingen krefter tilbake og skvatt motvillig unna når vi skremte dem. Hvite flekker av sopp på skinn og finner avslørte dem og selv den mest korka av oss kunne se dem i strømmen. Ørret og laks var alt jeg ville ha…selvdøde eller levende.

Han med kuken traff jeg aldri igjen og året etter begynte jeg på gymnaset og fiskegjengen gikk i oppløsning. Vi ble spredt til forskjellige skoler. Noen av gutta begynte å feste og gled ut i det tåkelagte mens jeg fikk meg fluestang og nye venner som ikke var så kule. Men jeg likte dem og vi ga hverandre flere dårlige råd om hvordan fluefiske skulle gjøres. Vi var i den vanskelige alderen hvor alt var potensielt flaut og vi voktet oss vel for ikke å stille pinlige spørsmål. Og spørsmålet er opplagt og tabubelagt: Er det mulig å bruke kuken som fiskestang? Det høres usannsynlig ut, men jeg har aldri gjort et helhjertet forsøk heller. Kan man komme opp i situasjoner der det er hensiktsmessig å ha begge hendene fri samtidig som det kastes? Er det faktisk mulig å kaste flue med kuken? Ja, hvis det jeg så var sant, og det jeg husker riktig, så er det mulig. Jeg kan ikke ha drømt opp Mannen som kunne kaste med kuken. Han er et skummelt barndomsminne.