Mannen som ikke likte vinteren

Jeg har prøvd å like vinteren. Jeg får det ikke til.
Jeg mistenker at det var Zambia som ødela meg, at jeg tidlig i livet fikk smaken på hvordan det egentlig skal være, da jeg bodde to år i det sentralafrikanske landet på 1970-tallet. Da jeg kom hjem, lovet jeg meg selv på tro og ære at jeg ville tilbringe vinteren et varmt sted når jeg ble stor.

De fleste jeg kjenner, er enige i at norsk vinter er for spesielt interesserte. Men vi aksepterer at den er loddet i våre ellers så privilegerte liv.
Vinteren er prisen vi må betale for alt det andre ved Norge som er så bra. Så vi klager litt, men ikke for mye, biter tennene sammen, drar en uke til Thailand og gjør det beste ut av det.

Noen få jeg kjenner, hevder at de elsker norsk vinter.
Jeg har alltid tenkt at det må være en variant av Stockholmsyndromet: man utvikler sympati over tid med det som egentlig skader deg og merker deg for livet.
Etter hvert omfavner man det og forsvarer det med nebb og klør.

(artikkelen fortsetter)