Søkkvåt hønsehauk

Fru Jakobsen lengst borte i gata røsker med seg Hjemmet, saftmugga og sommerduken når styrtregnet kommer. Hun hiver seg inn verandadøra, med sommerhatten på skeive, livredd for å bli gjennomvåt. For når det først regner, så fosser vannet fra himmelen. Fru Jakobsens gule parasoll vakler i været.
Når det kalde regnet herjer skrått, er det ikke bare fru Jakobsen som får det tøft. Ute i skogen gir de ufyselige forholdene røffe betingelser. Dyr og fugler gjemmer seg vekk og søker ly så godt de kan. De tette granene, steinrøysa i lia eller et uthogd svartspetthull duger som gode regnskydd.
Men det er noen som må ut. Som må trosse vær, vind og intense regnbyger. Uansett.
For de sitter i trærne og skriker etter mat, hønsehaukungene. Ta med deg regnfrakken og ta deg en tur ut i den grove barskogen, så kan det hende du får deg en opplevelse av de sjeldne. For det blir garantert leven og kamp om maten når en av foreldrene kommer med ei nøtteskrike eller et ekorn.
Og haukeforeldrene må stadig på vingene for å jakte. Også i intenst møkkavær. Utrivelig, men nødvendig for å holde liv i de kravstore. Utfordringen er at de fleste byttene i skogen altså har gjemt seg bort, og dermed er vanskelige å få kloa i.
Håpet er at sola snart er tilbake, slik at fru Jakobsen kan kose seg med kryssord og saft i solhjørnet på verandaen og haukene får jage ubekymret i de innerste skogene.

I gjengrodde plogfårer

Midsommers. Follafjorden. Nord-Trønderlag. Ekspedisjon til gamle bosetninger fra fordums dager. Avtrykk fra en glemt og gjemt tid. For å sitere Hamsun:

Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før han. Siden fulgte et og andet dyr det svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren. Slik blev stien til gjennem den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.
Turfølget, min far, vår kamerat og jeg tråkker etter stien som slynger seg fra fjorden og innover i marka. En sti som Hamsun skriver om, en sti gjennom det herreløse land. Sterkt synlig er den ikke, stien, halv gjengrodd, men bærer preg av å ha blitt tråkket mang en gang i fortiden. Sletta som åpenbarer seg mellom granskogen er så frodig og grønn at det er ingen tvil om at ei kjærlig hånd har bearbeida åkerlappen, en gang i fortia. Her sto den og gliste mot oss, åkerlappen, stolt og kry, ville liksom si: Se så grønn kåpe jeg har på! Stolte av åkerlappen var nok også de som voktet den og dyrket den. Avhengige, men stolte.
Oppe ved steinmurene og de siste restene av bolighus og fjøs står han. Plogen. Ettskjærs, som har pløyd mang ei fåre bak hesten eller oksen.
For ikke så mange år tilbake var dette hverdagen for veldig mange mennesker i Norges land. Om man hadde funnet på noe sånt i dag, hadde man nok havnet både på ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” og ”Sjeldne attraksjoner”. Jeg tror det enkle gårdslivet, med hest, ku, sau og geit, med sommerfjøset, med småbruka, med helt enkle hjelperedskaper, var et verdig liv å leve på alle områder. Jeg er helt sikker på at livet ikke bare var enklere, men også mer fylt av ekte glede. Glede over ei vellykka avling, over et nyfødt lam, over ljåen som slo over duggfylt gress i soloppgangen. Et rikere liv, rett og slett.
En skal kanskje ikke nasjonal-romantisere det enkle bondelivet for mye, men jeg er overbevist om at vi mangler våre forfedres indre essens og sindige ro i sjelen. Det er noe ved denne naturen, dens urkraft og voldsomme stryke som vi mennesker ikke forstår. Vi forstår mindre og mindre og fjerner oss mer og mer fra vårt opprinnelige hjem. De fleste er opptatt av det hverdagslige kavet, og har glemt urkraften. Vi har glemt oss selv et sted på veien.
Men om vi går på han, stien. Halv gjengrodd, men som bærer preg av å ha blitt tråkket mang en gang i fortiden. Så finner vi kanskje igjen noe veldig viktig, noe avgjørende for livene våre.

Lettcore friluftsliv

Lettilgjengelig. Lavterskel. Barnevennlig. Stor glede. Pusterom. Frihet. Lek.
Dette er stikkord som er viktige for meg når det gjelder naturopplevelser. Som nybakt alene-/deltidsmor for to jenter på tre og seks er dette nøkkelen til å få det til. Å veve naturen inn i livene våre. Å la naturen vokse seg inn i hjertene til jentene, som den har gjort på meg fra jeg var like ung.
En mor som tok ungene med på fotturer i fjellet om sommeren og skiturer i nærmarka hele vinteren gjennom. Utallige turer traskende i hælene på far, på jakt etter fugl og fisk. Hele somre i fjellheimen, på hytta med farmor og farfar. Tyttebærturene med mormor og morfar og opplæring ved årene over stille røyevann. Ikke en påske uten de hvite viddene. Teltur her, tiurleik der. Oppdagelsesferder i skauen med naboungene. Grytidlig opp for å bivåne soloppgangen.
Nå er jeg alene. Inntil videre er det jeg som legger løpet for hvor viktig rolle naturen skal spille for oss. Og valget er tatt. I den grad det egentlig var et valg. Eller om det bare måtte bli slik.
Teltet Hilleberg Kaitum 3 er i hus. Og alt annet vi trenger for å dra på ekspedisjon. En kjeeeempeekspedisjon. Vi skal gå i alle fall en hel kilometer fra bilen. Rett innenfor markagrensa. Holder i massevis dét. For der er det fiskevann, teltplass og alt vi trenger. Kveldsturen vi tok sist uke, de hundre metrene ned til vannet vårt, var bare oppvarmingen. Seksåringen som på null komma niks lærte seg å kaste med haspelsnella. Treåringen som sveivet inn med kyndig hånd. Kveldsmaten i lyngen og tannpussen med iskaldt vann. Det eneste som manglet da var å kunne krype inn i teltet. Men nå blir det telt også!
Motivasjonen gled sakte, men med svært bestemte skritt ut av mor da jeg satt med tusen forskjellige alternativer på pcen for utenlandsreise denne sommeren. Sol og bad. Ikke sjans! Men så kom tanken fra min egen barndoms ferier snikende. Hva husket jeg best? Hytta på fjellet? Javisst! Teltturene? Javisst! Så var målet satt: Kristiansand Dyrepark. Til vill jubel fra jentene. Det de ennå ikke visste, varr at målet mitt var et annet: nemlig veien ned dit. Den skulle gå via fjellene. Fjell jeg kjenner. Fjell jeg ikke kjenner. Kjøreetapper på to timer, fem timer? Visste ikke. Vi skulle ta det som det kom. Var vi ferdige med kjøringen og så noen kvadratmeter med flat bakke. ja,da var det der vi skulle tilbringe natta. Og kanskje neste natt.