Leirbålet
Mandagsekspedisjonen
SOLOPPGANG
Jeg er ikke blant dem som får energi av å ta meg helt ut, bestige høye topper, dykke i trange huler eller jage nye rekorder. Men jeg gleder meg over fortellingene til dem som drar ut på slike eventyr. Derimot er jeg som skapt til ørkesløst dagdriveri. En verdensmester i slaraffenliv når jeg kan, uten en gnist av dårlig samvittighet. Livet mitt snurrer så fort. Jeg trener på å finne frirom og bremse med foten, for å SE og verdsette de dagene jeg får. Derfor hyller jeg de korte turene.
Å gå til jobben. Å åpne terassedøra ut til hagen og bli der. Eller slentre en liten nedoverbakke og bittelitt bortover. For i naturen sanser jeg som et dyr og bare ER. Og det gjør meg så lykkelig. La meg fortelle om en grytidlig søndagstur fra øst til vest, fra Tøyen til Huk.
De soloppganger jeg har fått med meg er dem hvor jeg ikke har lagt meg ennå. Som nyforelska fotograf, altså nyforelska i fotografering, ville jeg se en slik morgenstund uten at den var slutten på festen. Mitt første bestemte skritt var å laste ned soloppgangsapp. Ti over ni sent i januar, og dermed grytidlig for meg på en søndagsmorgen, skulle jeg være på Huk, en vakker strand på Oslo vest. To venninner som ville ha meg med på byen lørdag, ble så forfjamset av mitt alternative forslag om heller å stå opp halv seks for å se soloppgang på Huk at de svarte ja.
Alle tre var usikre på hva vi hadde gitt oss ut på. Den ene mente at en strand på vestsiden kanskje ikke var stedet å se soloppgang. Jeg visste at sola går ned i vest(en) og står opp i øst. Helt dreis på det med himmelretninger har jeg ikke, men mente at så lenge vi sto et sted hvor vi kunne snu oss og se i alle himmelretninger, måtte vi vel få øye på sola. Vi tok sjansen.
Turen var ikke lang, men innebar morgenens første busser, for min del to. Rundt syv dro jeg hjemmenfra. Min lille landsby sov. Og himmelen var blå. Så blå. For meg var den et under.
FJÆR I HATTEN
Han kjenner rastløsheten bre seg i kroppen. Det rykker i pekefingeren og han må ut. I nitiden pakker han det mest nødvendige i sekken og kjører inn i natten. Med skjeve lykter og blendende fjernlys hilser han de han møter på sin vei.
Blant ruvende topper og duvende bjørk stopper han bilen. Med stjernene som lyspunkter leder den hvite myrullen vei. Han klyver oppover og der vierkrattene febrilsk kjemper en tapper kamp mot de stadig fremadstormende bjørkene slår han leir.
Han ruller ut liggeunderlaget, stapper ut soveposen og kryper nedi. Med melkeveien som tak og blåbærlyng som hodepute har man alt man trenger.
En ferdig oppskåret grovbrødskive med en snart utløpt salami har aldri smakt bedre. Hadde han bare kunne fått ett glass melk fra der oppe. Han kikker opp på de millioner av soler som kaster fortidens lys ned til oss. Det er vel det nærmeste vi kommer en tidsmaskin. Med ett farer en stjerne over himmelen og blir borte. Et varmt drag trekker over myra. Neseborene fylles av fuktig frisk lukt, med et svakt hint av jern.
Det er ikke tvil om hva han ønsker seg. Liggende under himmelhvelvningen med en kropp fylt av forventning kjenner han evigheten komme krypende. En fugl med et silketørkle kommer flaksende langt der borte. Han sovner før den har kommet frem.
Kvart over fire er alt grått, og med det gjør han seg klar. Jervenduken foldes til side, termosen finnes fram. Med ett er rykende fersk havregrøt med et sprøtt dryss av sukker og kanel klar til å inntas. Idet gråtonene gjøres om til fargenyanser, lader han hagla og jobber seg oppover lia. Systematisk utforsker han knausene med krekling, vierkratt og blåbærlyng. Stadig oppover, for på en dag som denne må de sitte på toppen å nyte utsikten.
Et rødskjær har begynt å tre frem i øst. Mens han klatrer oppover stiger noe større gradvis opp bak ham. Skjorta er kastet for lengst. Idet det begynner å flate ut ser han solstrålene ligge horisontalt mellom to av de steile toppene. Det er som du kan skimte lyspartiklene. Han vandrer videre oppover, og han nærmer seg toppen. Med ett får han øye på to hoder som stikker så vidt over en fjellknaus. Med noen lange byks får han sett tilstrekkelig til å sende avgårde en salve av vismut og kruttslam. Fuglen tumler bak kanten og han sprinter frem for å nå igjen den andre. Når han kommer over kanten bakster en fjellrype foran føttene hans, mens moren og broren flyr trygt nedover lia.
Hjertet jobber på høygir, adrenalinet fosser gjennom blodet, og en tilfredshet siger inn over kroppen. Et urinstinkt har blitt dekt. Han klarte å overliste rypa etter bare noen timer ut i grålysningen. Ra er enda ikke helt våken. Om litt har han fått gnikket all søvnen ut av øynene og fjellene bader i et fyldig gyllent lys som sammen med en turkisblå himmel får frem høstens mange branner.
Etter en sløyfe på toppen uten vingeslag stiller han seg på varden og speider utover. Solstrålene når nå helt fram til skotuppene. Han lukker øynene og lar seg drive bort. Et hest kråkeskrik får han tilbake igjen. Han skimter bilen langt der nede og setter kursen ned fjellsiden. Med en av beboerne i øverste etasje i sekken har han et smil om munnen.
En jervenduk er sannelig ikke lett å finne i lyngen. For i all hast i grålysningen var det viktigere å komme seg oppover enn å sette på de signalfargede båndene som følger med. Etter trasking oppover og nedover både forlengs og baklengs tråkker han så å si på den. En tankevekker om man skulle ligge skadet i jervenduken på fjellet. Nå er timeglasset i ferd med å renne ut. Han slenger den fjærlette sekken på ryggen og lar beina lange ut på den myke lyngen. Lyngen erstattes av surklende myr og sekken dingler samtidig i et saktere tempo.
Han når frem til bilen. Vrenger av seg ulltrøya og får på seg en tørr. De myrgjennomtrukne fjellstøvlene blir slengt baki og tørre joggesko blir funnet fram.
Bilen starter opp og sammen legger de i vei mot universitetet og obligatorisk forelesning. Tankene følger motorduren, og han fordøyer opplevelsene. Han legger brennende bjørker og glitrende myrer bak seg. De roper på ham, lokker ham til å bli. Men han er denne gang herre over sin lidenskap og dermed slave av sin fornuft.
Han undres over hvordan dette halve døgnet kan oppleves som to. Hvordan øyeblikkene varer lengere når man er ute. Kanskje oppleves det lengere fordi man er mer tilstede og får med seg detaljene? Man har fjernet seg fra unødige distraksjoner og får mulighet til å hengi seg til øyeblikket. En mulighet som fører til større tilstedeværelse og av den grunn en større bevissthet ovenfor alle sanseinntrykkene som man til enhver tid tar innover seg. Både bevisst og ubevisst.
Livet kan ses på som øyeblikk satt sammen i en lang rekke. Det er følelsen vi har når vi blunker som avgjør om det blir et godt eller dårlig minne. Så ved en større tilstedeværelse vil man da oppnå et liv bestående av mer meningsfylte øyeblikk?
Motorduren stopper og tankerekken likeså. Samtidig med at det siste sandkornet renner gjennom timeglasset, klyver han ut av bilen. Med forskjeftet i lomma og rypeblod på henda rusler han inn og setter seg på første rad i forelesningssalen. Klar for å øse av kunnskapens kilde.
PAYBACK TIME
Det er snart april og jeg trekkes mot fjellet – høyfjellet. Første torsdagen i april, når Leirvassbu i Jotunheimen åpner for sesongen, drar vi i år. Far og jeg, og noen venner. Far 87, jeg 54 år.
Leirvassbu, stedet hvor mor og far tok meg med første gang i 1975. Stedet hvor fjellene har fått personlighet. Fjellene står der majestetiske og venter på meg år etter år. Helt uforandret.
Kyrkja, Storebjørn, Stetind og Stehø, Saksa, Høgvagletind. Det var dit jeg dro etter mange års fravær - og etter skilsmissen. Dit jeg ønsket å dra for å finne tilbake til meg selv.
Det er gått 15 år siden jeg lot dette bli en tradisjon. 15 år med mange fine turer – toppturer når været tillot det. Jeg har mange ganger dratt alene dit, men funnet turfølge på fjellet. Eller jeg har fått med venner eller reist sammen med far eller barna.
Turene. Oppover og oppover, mot toppen. Stadig nye, ville topper som dukker opp i horisonten. Slitet. Samtalene, tankene. Det er utrolig hvor åpen og klartenkt man blir med sånne omgivelser. Det er som å ta ctrl+alt+delete med hjernen. Langt fra byens stress og mas. Og målet - på toppen, å skue utover verden under deg. Fantastisk! Magisk! For det er det livet dreier seg om. Gi seg selv og andre magiske øyeblikk.
Mor (86) har dessverre ikke lenger helse til å være med. Far gleder seg, tror jeg. Til å komme tilbake. Han får sitt faste rom, 258 hver gang. Han tror det blir siste gangen hvert år, og vil ikke lenger gå på ski sammen med meg. Han vil rusle for seg selv. Han har lovet – i hvert fall nesten – at han kun skal rusle i området rundt ,sånn at han ser Leirvassbu til enhver tid.
Nå er det pay back time, far. Nå er det jeg som inviterer på tur. Takk til deg og mor for at dere lærte meg å bli glad i naturen, og viste meg turer og steder – og Jotunheimen.
