Leirbålet

Mandagsekspedisjonen

Tre byboere om hverdagen og drømmene ut. A: Det er et evig hig etter å få med noen på tur.
B: Hvordan ble jeg en urban faen? C: Jeg trenger jevnlig medisin, den er sterk og gratis.

Tredemølla på Sats
er alltid nærmere

En gang var man en som var ute. Så ble man en som er inne.

- Skal vi dra på tur?
- Nei, katta er syk, det er tacokveld, det er Bylarm, det er Øya, har ingen til å passe fiskene, latte-steameren min har gått i stykker, skal jobbe, skal i bursdag, må vente på elektrikeren, liker ikke snø, skal på date, har ikke bil, har ikke penger, det er for varmt, det er for kaldt, har brukket en finger, skal på konsert, kan ikke gå på ski, må vaske klær, liker ikke høyder, liker ikke tur, er fyllesyk, har PMS, skal bake cupcakes, skal se fotball, liker ikke være ute.

(Vennligst sett inn passende svar)

Et evig hig etter å få med noen på tur. Kanskje var forventninger litt for høye da flyttelasset ble sendt fra Svalbard og tilbake til byen. Alt er jo så nære, det går buss, tog og trikk over alt. Det finnes mer enn nok av biler, folk og fjell. Massevis av båter, sjø og tjern. Så hvorfor blir vi bare sittende her, mens vi instagramer lunsjen og venter på bedre tider?
Det er ikke noe galt med dem som bor i byen altså. Det er bare påfallende at de fleste liker seg best nettopp her, i byen. Og hvordan blir man plutselig en av dem?

Å pakke ned et liv bestående av gore-tex og ull til fordel for denim og bysko. Med vemod, men med en plan. Inngå kompromiss med seg selv om å sette livet ute litt på vent. Flytte fra et friluftsutopia der alle vil på tur, alle snakker om tur og nesten alle drar på tur. Der værforhold, føre, istykkelse, utstyr, tidligere og kommende turer skulle drøftes til det kjedsommelige.
Man trengte ikke være venner for å dra på tur sammen, ikke sånn på ordentlig, man trengte bare å ha fri samtidig. Men snøscooteren er solgt, sykkel er kjøpt og sommertøy funnet frem fra pappesker på støvete loft. Padleårer og fjellstøvler er byttet ut med pensum og markeringspenn. Nye ekspedisjoner i korridorene på Blindern. Nøkkelen til et liv med fleksibilitet, frilandsjobb og friluftsliv var kanskje bare en bachelor unna. Aldri måtte gå i kø mellom Songsvann og Ullevållseter eller bli påkjørt av danske turister i Hemsedal.

Tanken om byen var egentlig ikke så skremmende når man kjente lukten av trær og planter. Marka bare en trikketur unna. Bortoverski i lysløyper. Nedoverski er lettere med heis. Faste fjell å klatre i. Milde havstrømmer å bade i. Sykle over sleipe røtter og bratte stier. Padle mellom holmer på lyse sommernetter. Uendelige veier. Du kan kjøre så langt du vil. Du kan gå til føttene faller av. Trenger ikke ta med rifle, for her er det ingen isbjørner. Det er klart man kan være ute på fastlandet også!

Men hverdagen er plutselig sykkellåser som klippes, løv som faller, måneder som går. Kombinert soverom, kontor og nedstøvet utstyrslager. Tre skippertak og to nyåpninger senere er marka stadig litt for langt borte. Tredemølla på Sats er alltid nærmere. Men den kvalmende følelsen som brer seg ut i kroppen hver gang noen poster et skibilde på Instagram avtar ikke. Asfaltangst og fornektelse vokser.
En gang var man en som var ute. Så ble man en som er inne. Lukker seg vekk fra jøgglerne og engangsgrillene i parken utenfor. Drømmer om fjellturer med tung sekk, varme svaberg og vidder dekket av urørt snø. Hvorfor blir alt så vanskelig når man bor i byen? Hvordan blir man fanget i dette vakuumet av mur og betong? Jeg har ikke dårlig tid og jeg vet at det er en tid for alt, men det gjør ikke mindre vondt når snøen smelter og skia fortsatt ser nypreppa ut.

Foto: Sigurd Myklebust

Verk i kroppen

Helt umerkelig har jeg plutselig blitt en urban faen. En av disse som holder seg inne når det regner.

Gjennom mitt, nei, arbeidsplassens 24-tommers 16:9 vindu mot verden, lar jeg nok en gang forbauselsen ta overhånd. Synet av svarte tinder og dype fjellvann må være det eneste som aldri blir oppbrukt. Her omgitt av en litt ujevn, søvndyssende lyd, som i sin karakter kan minne om en fjellbekk medio juli. Nå og da forsøkt overdøvet av nostalgiens soundtrack fra Spotify. "These mist covered mountains, are a home now for me."
Ventilasjonen og datamaskinene vinner. Denne byen er et hjem nå for meg. Helt umerkelig har jeg plutselig blitt en urban faen. En som kan finne på å slå i hjel tid på et kjøpesenter. En som til daglig følger brosteinbelagte stier. Kroppen verker. Ikke etter å ha gått 1303 minus 60 høydemeter på halvannen time, men etter timer i kontorstolen eller sofaen. Den lengter etter fysisk utmattelse og følelsen av å nå toppen.

I en by uten fjell er det lite å feste blikket på. Derfor fikseres det et sted og en tid langt herifra. Her er det eksamener i flertall, flere titalls arbeidsdager og mange tusen ord som skal skrives. Da er det godt å kunne se frem til juni. Til endelige horisonter. Til tindene ikke lengre bare er piksler på en LCD-monitor. I mellomtiden må turabstinensenes brusing og uendelige klukking i blodårene dempes.
Med fora og andre nettsteder med likesinnede.
Eller med nettbutikker med det teltet som hadde gjort turene 900 gram lettere.
Eller med dypdykk i arkivet med turbilder fra de siste ni årene. Statistikken er forresten skremmende; flust av mapper frem til 2009, derifra kun noen få datoer i sommermånedene ...
Eller med høydekoter på en av de nettbaserte karttjenestene. Tette, brune linjer i den virtuelle verdenen på skjermen. Bortgjemte fjellsider som i virkeligheten er uten brune stier og røde T-er. Fortsatt finnes det steder hvor få ferdes.

Øynene lukkes i snøstormen. Jeg har stoppet for å trekke pusten, etter flere timers gange i et goldt vinterlandskap. Sekundet etter åpnes øynene igjen, og jeg er tilbake på parkeringsplassen i et enda goldere betonglandskap på Sør-Vestlandet. Ta meg med, hvor som helst, men aller helst til nordligere deler av Vestlandet i juni måned. Det er bare mars, men tankene har dradd i forveien allerede. I mellomtiden er kroppen overlatt til jobb og studier.

Foto: Lars Andreas Dybvik

Sterk medisinering

Jeg driver selvmedisinering, i ujevne doser og med ujevne mellomrom.

En gang fikk jeg en humoristisk ment kommentar i bloggen min om at jeg var i ferd med å glemme medisineringen min. Det henspilte nok på mine snurrige tekster og tanker. Jeg lo godt og lenge av den. Men så begynte jeg å tenke litt. Og i grunnen hadde vedkommende helt rett. Tilfellet er at jeg er i er kraftig avhengighetsforhold til medisiner. De er helt uunnværlige for meg. For at hodet skal holde seg noenlunde i vater, og at jeg skal fungere sosialt på jobb og i fritiden, har jeg ikke noe valg.

Det fine er at medisinen min er gratis, så jeg trenger ikke belaste trygdevesenet eller legevesenet eller andre vesen. Jeg greier meg rimelig godt på egen hånd. Medisineringen foregår i ujevne doser og med ujevne mellomrom. Drøyer det for lenge merker både jeg og mine nærmeste det ganske tydelig.

Men, så snart jeg får en velrettet dose igjen, stabiliserer det hele seg. Jeg trenger bare noe annet enn asfalt under føttene. At ekkoet av bylarmen avtar i hodet. At sansene begynner å jobbe igjen. Så snart jeg får litt vindsus å høre på. Se fjellbjørka vaie, eller granbaret bøye seg. Kanskje høre lyden av dønninger mot stein i fjæra. Ja, da er jeg ganske straks grei å ha med å gjøre. Skulle jeg føle behov for sterkere doser, ja så tar jeg bare med kamera også.