EKSPEDISJON ØSTMARKA

Da vi begynner å planlegge turen er jula nettopp over. Det er bart på bakken og regn i lufta. Det spiller ingen rolle, vi vil ut på tur i marka uansett.

Om vi har ski på beina eller går til fots er ikke så farlig, det viktigste er å få være ute blant trærne, netter under åpen himmel og samtaler rundt bålet.
Vårt første planleggingsmøte i form av en kaffe på Tea Lounge midt på Grünerløkka, finner sted ganske nøyaktig samtidig som værgudene bestemmer seg for at det likevel skal bli vinter. Snøen laver ned og har gjort det i mange dager allerede. Den er så lett og fin at det trengs masse av den, og vi er fortsatt litt usikre på hvordan føreforholdene i Østmarka kommer til å være den helga vi har bestemt oss for å dra, men vi satser på at det kommer til å gå bra.
Noen uker etterpå snør det fortsatt og vi bestemmer oss for at vi satser på tur med ski på beina. Vi er klar over at det sannsynligvis ikke kommer til å være oppkjørte spor hele veien fra Våglia til Ellingsrud. Ekstra utfordrende blir det også fordi vi heller ikke kan krysse vann på grunn av altfor utrygg is.

Samboeren til Sølve, som er gravid og sju måneder på vei, kjører Joel, Henrik og Sølve til Ytre Enebakk, nærmere bestemt Våglia, der vi har planlagt å begynne turen. Hun skal hjem og innrede barnerom og drikke kakao, mens den kommende pappaen sliter seg fram i snøen. Begge deler fine forberedelser til det kommende familielivet.
Vi er ikke så godt kjent i området, men finner til slutt en inngang i marka der det går en rødmerka løype retning nord. Denne er vel å merke ikke oppkjørt, men det er noe vi har regnet med. Vi spenner på oss sekkene, smører ski og tar farvel med Tiril før vi setter kursen inn i skogen.
Det blir en brutal start. På en time har vi så vidt kommet oss en kilometer av sted. Det er tungt å gå oppover i løssnø til knærne og med tung sekk på ryggen. Ofte må vi stoppe opp for å få igjen pusten. Det er vakkert rundt oss, men det å se noe viltliv er det nok dessverre små sjanser for så mye som vi puster og peser.
Sakte, men sikkert sniker mørket seg på. Vi har bestemt oss for å ta en forholdsvis tidlig kveld og begynner å se oss om etter en leirplass etter rundt fire kilometer. Vi er gode og slitne når vi til slutt finner et sted vi er fornøyde med. Vi tråkker opp plass til soveposene, setter opp tarpen og bytter ut skiene med fotposer før vi går i gang med å samle inn ved til bålet.
Det blir en fin, men slitsom kveld. Det er vanskelig å få ordentlig fyr på bålet på grunn av våt ved og få døde trær i området, men bålmester Henrik klarer det til slutt. Etter at pølser og litt godis er fortært kryper vi ganske kjapt ned i soveposene. Det medbragte termometeret viser syv minusgrader. Det snør lett.

Det har holdt seg stabilt rundt syv minusgrader hele natta og vi sover lenge lørdag morgen. Det er noe eget med å våkne opp i en sovepose i skogen midt på vinteren. Men det er en aldri så liten prosess å komme seg ut av den og få på seg kalde klær, men så fort man er i gang går det greit. Forholdsvis kjapt er vi også i gang med å samle inn ved til et lite frokostbål.
Mens vi står og nyter morgenkaffen blir skogens ro avbrutt av en snøscooter som delvis kjører opp spor.
- Ser ut som vi slipper å gå i løssnø i dag, i hvert fall til vi er forbi Vangen, konstaterer Henrik idet vi begynner å pakke sammen sakene våre.
Klokka tolv er vi på vei, ikke mer enn to timer etter at vi sto opp. Ikke verst. I går gikk vi helt for oss selv, men i dag møter vi flere og flere folk jo nærmere vi kommer Vangen. Det er hyggelig at så mange mennesker benytter seg av marka på en fin vinterdag som denne.
Det er gode forhold og kilometerne raser unna. Vi går aldri helt inn til Vangen, men tar av litt mot vest rett før. Mens vi står og studerer kartet i et lite løypekryss kommer det en eldre dame ned en bakke i stor fart. Hun kommer fra Sandbakken, har gått i ring og finner ikke veien hjem. Hun er sliten og vil vite korteste veien til Østmarksetra parkering. En godt kjent mann sier at korteste vei dit er via Sandbakken, men der kom hun fra og vil absolutt ikke tilbake igjen. Hun likte mye bedre forslaget om å gå via Mariholtet, selv om det er en ganske stor omvei. Der er hun tross alt kjent. Vi får håpe hun fant fram til slutt.

Vi sikter oss inn på Deledalen østsiden av Elvåga og går deler av turen i Valstadløypa. Etter rundt to mil begynner vi å se oss om etter en leirplass. Mørket sniker seg på og vi er slitne. Det er merkbart mer snø i disse områdene enn der vi var i går, og det blir et svare strev å komme litt bort fra løypa og finne et passende sted.
Etter litt strev får vi fyr på bålet i kveld også. Leirplasslivet er enkelt og slitsomt. Det handler om å tråkke ned snøen slik at vi får en fin plass å sove på, få på seg nok klær, samle ved til bålet, spise og drikke. Etter at maten er fortært handler resten av kvelden om å finne nok ved til bålet sånn at det brenner til vi skal legge oss. Det blir ofte en ganske tidlig kveld.

Vi våkner flere ganger i løpet av natta av at det detter store mengder snø ned på duken vi sover under. Det er et værskifte på gang og snøen smelter. Det er regn i lufta når vi kryper ut av soveposene våre og klær som ikke var fuktige fra før blir fort våte nå.
Heldigvis skal vi ikke gå så langt denne dagen. Det er vanskelig å smøre skiene, enten kladder det eller så er det ikke feste i det hele tatt. Omsider kommer vi slitne, våte, men fornøyde fram til parkeringsplassen på Ellingsrud. En fantastisk helg i Østmarka er over.

MØRKEREDSEL TIL BESVÆR

Skogen oppfører seg forskjellig hver dag. I dag var den skremmende mørk.

Lysten til å gå på ski overskygget mine tanker om at det var kveld og mørkt ute. Ikke før jeg hadde skiene på beina og gikk innover i lysløypa. kom jeg på hvor faretruende mørk en januarkveld er. Fem meter lys, syv meter halvmørke.
Jeg lar blikket gli ut i skogen og redselen kommer snikende. Jeg prøver å ikke se ut på siden av løypa. Jeg prøver å ikke se ut i mørket. Men jeg gjør det innimellom. Jeg lukker øynene et halvt sekund og forestiller meg at det er dag. Jeg kommer plutselig på noe. Hva skjer om lysene slukker? Jeg har ikke med meg hodelykt. Hva gjøre jeg da? Hvis mørket sluker meg fra alle kanter. Sluker meg dypt ned i magen sin der jeg ikke ser annet enn det som kunne vært innsiden av mine egne øyelokk.
Jeg prøver å ikke tenke på det. Jeg tenker på pusten min. Høyre ski, venstre ski, høyre ski, venstre ski. Jeg blir allikevel litt stressa av tanken. Svisj, svisj. Gli, gli. Jeg glipper et tak. Så et til.
Jeg tenker bare på veien hjem. Hvor lettet jeg skal bli når jeg kommer ut av skogen. Jeg kaver litt i oppoverbakken. Så når jeg endelig toppen og setter utfor. Står beint på skiene. En sving. Jeg hører lyden av fotballbanen i enden av løypa. En bakke og en sving til. Jeg ser banen. Det er hundre meter igjen. Hundre meter til jeg er ute av skogen og mørket.
Dommeren blåser i fløyta og jeg savner den stille skogen. Den flombelyste banen gjør meg trygg. Ingen mørke skygger og ikke noe mørkt som kan sluke meg. Hvorfor er jeg egentlig redd skogen i mørket? Jeg elsker jo skogen. Den står der trofast dag som natt. Mørket biter meg fortsatt i nakken og lurer meg til å tro at det skuler noe det ikke gjør. Kanskje en dag vil jeg oppdage at det ikke er noe forskjell på skogen fra dag til natt? Da har jeg lært meg å bli helt trygg i den. Jeg er ikke der enda.

LENGTER TIL FJELLS

Jeg lengter så innmari til fjells, men ikke til snø og ski. Jeg lengter til den første fjellturen med ryggsekk og fiskestang, til nakne fjellrabber, lyng og gress. Som på turen i fjor, i ville, vakre Vikefjellet.

På selveste nasjonaldagen var dagen der. I gråvær er jeg på vei innover fra Haugesund i bilen. Et nytt fjellområde hadde jeg blinket ut for første fjellturen denne sesongen. Lenger øst var det ennå for tidlig etter en lang og kald vinter, men i disse ytre fjellene var det sjans for isfrie forhold. Vikefjellet like øst for Haugesund skulle besøkes. Dette lille fjellområdet mellom Ålfjorden og Ølensfjorden hadde jeg hatt i tankene i mange år. Det var aldri blitt noe av, men nå etter denne merkelige vinteren, var tiden der.
Fiskekort var å få kjøpt på Ulvevne, eller «Ulvebne», som de lokale sier. Ingen store kostnader å snakke om, kun noen tiere for et årskort. En hyggelig prat blir det også om fiskemulighetene i fjellområdet. Bilen parkerer jeg inne i Bjordal og betaler en tjuekroning i en postkasse for det. Bilen vil stå trygt der til jeg er nede igjen.
Stien fra Bjordal er grei å følge, men bratt. Det merkes at sofaen i vinter har vært mye brukt, og det er jammen på tide å få i gang kroppen. En slik turstart som dette burde hjelpe mye. Det er vår i liene, men gråvær i lufta. Finværet som er meldt for denne maihelga ser jeg ikke noe til der jeg sliter meg oppover stien. Etter en halvtime flater det ut og den tette skogen åpner seg mer og mer. Jeg roter litt og kommer vekk fra stien en periode. Capsen som jeg har gått med i hånda den siste halvtimen, er plutselig borte og jeg leter fram og tilbake i einerkrattene før jeg til slutt finner den igjen. Er ikke første gang det skjer. Litt høyere opp i fjellet kommer jeg til et skilt som viser vei til målet for dagen. Grautvatnet. Her skal det være fisk.
Ikke så langt fra et lite innos øst i Grautvatnet finner jeg plass til tarpen jeg har med. Telt har jeg tatt sjansen på å droppe på denne helgeturen. Et kraftig høytrykk med finvær skal nemlig være på vei. Under tarpen har jeg god plass og fin utsikt over Grautvatnet. Det viser seg snart at dette vannet er fiskerikt. Jeg tar fisk på nesten hvert eneste kast. Ingen størrelse å snakke om, og kanskje noen garn med rette maskevidde kunne bedret på nettopp det. I tjønnene like oppstrøms innoset er det derimot ingen kjenning med fisk.
På natta blåser det friskt og vinden river og sliter i nylonduken jeg har som tak. Det går litt utover søvnen til tider, men det roer seg utpå morgenkvisten. Et siste kraftig regnskyll gyver løs på både Grautvatnet og tarpen under frokosten. Så bryter sola gjennom og det lovede finværet plasserer seg over Haugalandet og Vikefjellet.

Det er et fascinerende fjellandskap jeg vandrer i. Det vestligste fjellområdet på Haugalandet. De høyeste toppene her i Vikefjellet strekker seg opp i 6-700 meters høyde. Det er ikke mange snørester å se fra vinteren. Normalt er det ikke så snørikt i disse fjellene heller, så nære kysten som de ligger. Hjort er det mye av her oppe og jeg kan ikke unngå å se spor etter disse dyrene. Jeg følger også tråkkene etter dem flere plasser. De vet om den beste veien. Oppover i fjellet etter Grautvatnet er det vilt terreng. Et terreng som må passe hjorten ypperlig. Jeg ser dem ikke, men de er nok ikke så langt unna. Litt lavere nede i liene, antar jeg, for det er ikke så mye grønt å se å se her oppe ennå. Hjorten vil nok følge våren oppover i fjellet her etter hvert.
Jeg følger vassdraget oppover til noen tjønner som alle ligger i omtrent 500 meters høyde. Ved et av disse finner jeg snart en plass til tarpen. Ingen perfekt plass, men den fungerer. Ved hjelp av et par rognekjepper jeg spikker til gir den fin skygge mot den sterke sola. Den kjennes i nakken nå. Jeg må være forsiktig. Solkrem er nemlig glemt igjen hjemme.
Ved tjønnet jeg har tarpen har jeg virkelig pen ørret etter sluken. Jeg anslår den jeg ser til oppunder kiloen. Et litt større tjønn nedstrøms er mer eller mindre overbefolket. Fisk på nesten hvert kast.
Det blir en flott kveld. Sjelden har jeg sovet så godt utendørs som denne natta. Havregrøten til frokost gir energien jeg trenger utover dagen. Det er vindstille og steikende sol i dag også. Jeg pakker sakene og legger i vei videre oppover vassdraget. De øverste tjønnene vil jeg prøve før jeg tar turen over Ulserhaug, den høyeste toppen i Vikefjell.
Det blir en liten stans på toppen Ulserhaug. 631 meter over havet strekker den seg. Ingen majestet, men utsikten er likevel fantastisk. Jeg ser hele Haugalandet herfra i alle himmelretninger. Jeg skriver navnet i boka i kassen som er å finne på varden. Bevis på at jeg har vært her jeg også. Så er det nedover mot Longåsdalen.
Til slutt passerer jeg Longåsdalshytta innerst ved Longåsdalsvatnet. Noen syklister har funnet veien inn hit i dag ser jeg. Bjørka har sprunget ut og det skinner lysegrønt i liene. På bakken strekker hvitveisen seg mot sola. En svak bris lager krusninger på vannflaten på det nesten to kilometer lange vannet. Inne i skogen hører jeg et yrende fugleliv. Det blir et par kilometer på traktorveien langs vannet og ned til bilen igjen. Helt i orden det. Beina er møre etter nedstigningen fra Ulserhaug. Deilig er det likevel å kjenne at nå er våren skikkelig i gang etter en kald vinter. Isen går nok snart også lenger inne i nærfjellene mine. Neste helg går turen dit.