Ekspedisjon i det små

Jeg er ikke en sånn som husker hvordan været var vinteren 95. Men selv jeg husker at sommeren i fjor var finere enn på år og dag.

Skogen bugnet av bær og det ble meldt om bra med fugl i jaktterrenget, men jeg nøyde meg med ukentlige runder rundt Sognsvann samt en moltetur som ble avbrutt med halvfullt spann. Jeg orket ikke å bøye meg over den store magen en gang til. Det var den fineste sommeren på flere år, tidenes sommer å være kjempegravid på. Som en døsig flodhest var det best å ligge og vake i Akerselva. Selv turene rundt Sognsvann skulle det bli slutt på. Blodtrykket skøyt i været og jordmor erklærte at jeg burde holde senga og unngå pulsforhøyende aktivitet. I det høstlufta begynte å bli skarp og klar, tre dager over termin, kom lille Olav. Endelig var gutten ute. Frisk og fin. Et overveldende øyeblikk.

Men det er jo da det begynner. Nattevåk. Leilighetssalg. Flytting. Rekkehus. Oppussing. Klassisk. Babyen er vel fullstendig likegyldig til ekstra soverom og høyglans kjøkken, men vi kjører på. Baby O. blir satt ut for å sove slik at mamma kan benytte tiden til diverse forefallende. Det er alltid noe som skal vaskes, ryddes og males.

Utpå senhøsten kommer svigerfar og skal hjelpe til med oppussingen. Som sendt fra himmelen. Jeg triller ut med baby O. Vi har flyttet inntil marka for å kunne stikke på tur i hverdagen. Men jeg har ennå ikke utforsket nærskogen, og jeg er spent der jeg tusler ut en onsdagsmorgen i det solstrålene reiser seg på himmelen. Det knitrer under beina mine og trærne har fått et tynt, glitrende lag av rim. Veien går bratt opp under store furutrær, og jeg tenker at trærne skygger for den fine sola. Mens jeg dytter vogna oppover, kjenner jeg pulsen stige og erkjenner at jeg har tatt på meg alt for mye klær. Jeg vet stort sett å kle meg etter forholdene, men jeg har undervurdert effekten av å dytte barnevogn opp bratte skogsveier. Jeg lurer på hvor lang bakken er. Men det er godt å bruke kroppen igjen. Kjenne at jeg blir sliten og varm.

Jeg kommer til et veiskille. Det er ingen skilt. Jeg lurer på hvilken retning jeg skal ta, og tar til høyre da veien til venstre ser ut til å flate ut. Jeg vil opp. Opp å se. Min legning tilsier at jeg vil til topps. Og nå åpner skogen seg og solstrålene når ned til oss. På myrene har vannet frosset og danner små rimbelagte speil. Grusveien har gått over til å bli myk og oransje, belagt med barnåler. Det er som å ta på seg tøflene ute. Det er da jeg ser en bratt vegg foran oss. Mitt i veien reiser det seg et stort svaberg. Rimfrosten glinser mot meg, og jeg lurer på hvordan jeg og baby O. skal komme oss videre. Jeg stopper og vurderer. Opp skal jeg. I midten av svaberget vokser det noen gresstuster hvor jeg tenker skoen kanskje kan få feste, slik at jeg får dytta vogna over berget. Jeg gjør et forsøk. Tar fart og får feste. Nesten. Så sklir jeg ned igjen. Klamrer meg til vogna, redd for at mammas ville skogseventyr skal skade sneipen. Jeg må finne en annen linje. En rute rundt. Det er bare pingler som går rundt. Men det får gå. Jeg vil videre. Rundt neste sving og se hva som skjuler seg der. Rundt svaberget er det litt mer røtter og småstein, og jeg fester foten min og får skjøvet barnevogna opp. Vi kommer oss forbi. Barnevogn er da ingen hindring. Pøh.

Det flater ut og vi suser videre i lettere terreng. Farten er god. Kroppen føles fin. Etter noen svinger tar jeg opp mobilen og titter på klokka. Jeg tenker at vi fint kan gå et kvarter til og allikevel være tilbake før baby O. skal ha mat. Det er da jeg ser det. Det er ikke mobilforhold. Mer skal ikke til for at jeg kjenner villmarksfølelsen komme sigende, og jeg trasker fornøyd videre. Og plutselig lyser et lite vann mot meg. Hele skogen speiler seg i vannet, det er ikke en eneneste krusning å se. Jeg parkerer vogna og tusler helt ned til vannkanten. Stokkendene suser lydløst forbi foran skoen min, og jeg tar meg selv i å lure på om de er så uredde fordi de ikke har sett folk før. Jeg står og skuer utover det lille vannet og kjenner sola varme ansiktet mitt. Det er helt stille. Ikke fuglekvitter. Ikke vind. Ingenting. Jeg gnir fingertuppene mine inntil hverandre mot øret, for å sjekke om jeg har mista hørselen. Men det er bare lyden av stillhet. Jeg drar noen dype drag av den skarpe høstlufta og tenker over alt som har skjedd i det siste. Det er akkurat som at det først nå virkelig går opp for meg. Gleden vokser når den blir reflektert inntil et stille vann i morgensola.

Veien tilbake går susende lett, og jeg hilser høylytt og morgenfriskt til noen joggere som har våknet til. Det er en mammalerke som kommer tilbake til rekkehuset under oppussing denne onsdagen. Og jeg er takknemlig. Takknemlig for at naturen er der også for slitne småbarnsmødre. Takknemlig for at jeg er på tur igjen. Takknemlig for å ha fått en sønn som sover best ute. Takknemlig for at ekspedisjoner kan gjennomføres i det små.

På et fang ved et bål

Det er mørkt, vi rusler innover skogsbilveien, det er sen fredag ettermiddag.

Vi trasker noen hundre meter innover, hunden trekker ivrig i selen. Oppe i skogen finner vi en snøfri flekk under en furu. Bålet er fort gjort å tenne. Det er sen ettermiddag da vi reiser, og jeg har tatt med ved hjemmefra. Kjapp bålopptenning med tørr ved øker sjansene for å rekke en trivelig stund før det er leggetid.
Jeg tenker at jeg går litt på akkord med meg selv når jeg tar med tørr ved og opptenningsbrikker fra hjemme, men jeg er blitt ganske flink til å ignorere slikt.
Skogen er fylt med snø, greinene er tynget av is og kjennes gjennomfuktige. Bjørkeveden flammer villig opp, og snart brenner det godt i sju vedkubber. Vesla blir stående og se inn i bålet. Helt stille, lar øynene hvile på bålet.
Med hjemmelaget pizza fra middagen og kaldt vann på den lille termosen sin, siger hun ned på fanget og slapper av fremfor bålet. Etter en stund synker hun sammen, blir trøtt. Vil hjem å legge seg, sier hun. Bålet er i ferd med å brenne ut, vi pakker sammen, trasker i snøen ned til skogsbilveien. Oppe i den ellers mørke skogen ser vi fortsatt en boble av varmt lys fra bålet som må brenne ned alene.
Vel hjemme i sengen sovner hun før boken om Ugla som ville vise seg er ferdiglest. Fornøyd fordi vi faktisk tok turen ut som hun hadde så lyst til.
Jeg er fornøyd, jeg også. En liten tur, en glad jente på fanget, et varmt bål, kald luft, snø, trøtt unge som sovner uten diskusjoner.

Etter at middagen var over denne fredags ettermiddagen, hadde eldstejenta kommet bort til meg og sagt at hun ville på fjelltur, hun er tre år. Som småbarnsforelder kan jeg ikke ønske meg noe mer enn en tre-åring som vil på fjelltur en ettermiddag etter en lang barnehageuke. Ikke engang når det snart er et år siden vi var på båltur alene, uten at vi er i nesten konstant helspenn fordi minst ett barn til enhver tid står i fare for å velte ned i bålet eller bli kald på beina, uten å måtte lete etter rosinen eller prinsessematboksen nederst i den uendelig dype sekken, uten å måtte bistå med åpning og lukking av små termoser og kjappe bleieskift i kald høstvind, uten å tørke snørr med ullvottene fordi vi har glemt papir igjen hjemme, denne gangen også.
Hva skjedde med turene vi hadde mens vi bare var to? I album har vi limt inn minner fra turer til høye fjell, furuskoger, vinterturer, kanoturer. Da vi hadde bare oss selv å tenke på, vi så at det fantes stjerner på himmelen, vi hørte stillhet, og vi hørte lydene fra skogen og fjellet, vi hørte at bålet knitret. Det kunne være onsdag kveld, rundt oss kunne det være grove furulegger, fremfor oss et bål. Kanskje var det snø som var kommet for å bli over vinteren. Det var slik det var for bare tre-fire år siden. Så har vi også bilder fra teltturer med ungene som på bildene fremstår som turer til paradis, men som i bakhodet vårt fortsatt minner om turer til et langt varmere endested. Noen ganger gjør turminner seg best på bilder. Andre ganger er minnene best i seg selv.
Turene med barna er bra. Mye jobb, men bra.

Burde jeg skamme meg over å småklage over (eller høyt realistisk beskrive, alt etter hvordan man ser det) hvordan turer med små barn kan framstå som en eksamen i logistikk og tålmodighet? Jeg tror ikke det. Ungene er mennesker i miniatyr, og det er vi som skal være tryggheten deres og lede dem gjennom verden, helt til de, etter planen, blir ansvarsfulle, men fortsatt lekne og oppdagende voksne som etterlater oss i et reir av minner. Et reir av minner fylt med opplevelser med barn og uten barn.
Jeg håper minnereiret vil være fylt av minner om unger som har lyst på fjelltur en mørk fredag ettermiddag. Det bor et lite miniatyrmenneske hjemme hos oss som har lyst til å ha meg med på båltur. Det er et like verdifullt minne det, som minnene i albumet fra turer mens vi ennå bare var to.

Vi er snart framme

«Kva er dét?». Noah (5) ser ned i grøfta. Regnveret dei siste dagane har laga ei lita elv der, blant gjørme og klissete haustblad. «Det ser ut som krem.»

Sola står ikkje høgt på himmelen. Skogen står stille. Blada klamrar seg fast til greinene. Grantrea og furene står meir rakrygga enn elles, føler seg kanskje litt ovenpå.
Øyrene våre blir raude i den klåre haustlufta.
Vi er mange, tretten i alt. Foreldre, systrer, svogerar, nevøar, borneborn, tanter. I sekken har vi pølser, brød og ketsjup. Ved, fyrstikker og ein gamal kniv i ei slire laga av ein brukt mjølkekartong. «Eit gamalt kadaver», seier mamma om kniven. Det var det ho fann i farta.

Vi går stødig oppover. Nokon spring, andre trillar barnevogner.
«I dag er ikkje det berre du som skal ta bilete, tante Nita», seier Noah til meg. Han løfter handa og rundt den heng eit lite kamera. Han blir ekstra rak i ryggen og brystkassa skyt litt fram. «No er dette mitt.» Eg spør kva han vil ta bilete av. Av alle trea og kanskje nokre dyr, seier han.
«Viss eg ser ein hjort, så skal eg ta kameraet mitt og gøyme meg bak eit tre! Så skal eg ta bilete av den», forklarar han. Eg seier at det høyrest ut som ein god plan.

Når vi har kome halvvegs i første bakken kjem Liam (4) og tek handa mi. Han vil ikkje på tur, seier han. Han vil heim og spele Mario. Først seier eg det som eg kom til å repetere fleire gongar: Vi skal ikkje gå langt, vi er snart framme. Så fortel eg kva vi skal når vi kjem fram. Gå inn i skogen, spikke spyd, lage bål, ete pølser og kanskje litt sjokolade. Høyrest ikkje det kjekt ut? Han nikkar forsiktig, ikkje heilt overbevist.
«Har du fått nye sko», spør eg. Ja, det har han. Sherrocksar. Dei gode gamle skoa som ser ut til å overleve generasjon på generasjon med barnehagekull. Dei er raude.

«Slike hadde eg også når eg var lita», seier eg. «Dei var også raude.» Han lurer på kor lenge det er sidan. Han tippar hundre år.

No har vi fått opp varmen. Når vi pustar, kjem det ikkje røyk. Ikkje endå. Men lufta er haustskarp, som fargane rundt oss. Vi går forbi ei forlatt gravemaskin. Ingen jobbar på ein dag som dette.
Hovdevatnet, der Ivar Aasen kanskje bada som unggut, speglar fjell, himmel og skog. Vi ser ned på det frå vegen der vi går. Målet er toppen av åsen. Vi er snart framme.
Men ikkje alle heng med. Liam har gløymt Mario, men Sebastian (2) vil ikkje gå sjølv. Han vil berast. «Kom hit, du», seier mormor. Ho stikk handa ned i sekken. Det sprakar litt og det er som eit lite lys blir tent i augene hans. Fem svenske bilar skiftar heim og no kan han bestige tindar, om han finn det for godt. Resten av turen har han handa i lomma.

Bak han står resten og ventar på tur. Storebror Lukas (5) får åtte, men vil ha fleire. «Æ sa ti», seier han til mormor. Ja, men det sa ikkje eg, svarar ho. «Det må vere nok til alle». Noah kjem bort til meg. «Først fekk eg fem, så fekk eg tre. Det blir ti», seier han fornøgd. Han strekk fram handa og viser dei til meg, gule og oransje seige vingummibitar.

Det er sjeldan vi har slike dagar i denne delen av landet. I år har vi hatt mange. Vi ser ut av vindauga og kjenner oss heldige. Vi går ut i skogen, opp på fjell, og sjeleroa senker seg for kvart steg.

No er vi snart framme, ser enden av vegen. Og akkurat når vi vaksne seier ting som «dette må vi gjere oftare» og «eg ynskjer meg telt til jul», så stoppar Noah ved grøfta og ser på skummet som har forma seg der. Han lurer på kva det er. Vi har ikkje noko godt svar. Det berre er sånn i elva av og til. Men det er ikkje godt nok, vi må jo vite slikt vi som er store. Noah hoppar bortover vegen og ropar som til heile verda: «Kva er skummet i elva?». Han snur seg rundt, smiler og rettar peikefingeren mot meg:
«Det er det store spørsmålet!».