Før kontortid

Makrellmorgen

En grytidlig sommermorgen på sjøen gir deg også dette: Følelsen av å få noe som de andre ikke får.

Ble vekket av den yngste klokka fire, og fikk ikke sove etterpå. Kjente kløe på kroppen, to flått som hadde sugd seg fast på skogsturen i går. Jeg så ut, sola var ennå ikke oppe, men det var lyst og ospebladene raslet ikke i vinden, noen få skyer drev rolig over nattehimmelen, suset fra havet hørtes bak heia, en ide oppsto; hva om jeg…Og når en slik ide først er kommet, kan den ikke bli borte. Den kan slås tilbake, og ofte er det hva vi gjør. Kanskje er det der vi gjør feil, lever for rasjonelt, tenker alltid ”en annen gang”.
Kroppen var tung. Varmekablene på badegulvet dro i motsatt retning av suset fra havet. Båten var fem minutter unna, makrellen kanskje 20 minutter unna. Kvart over fire satt jeg over kaffen, spiste en bolle müsli som ikke smakte noe. Jeg skrev en lapp og la på kjøkkenbenken: ”Ute og fisker. Tilbake før barnehagetid, jeg kan kjøre”.
Jeg listet meg ut av huset, veltet en krakk, men ingen våknet. Ute på jordet sto et rådyr, lyden fra glidelåsen da jeg dro opp jakka var nok til at dyret rykket hodet opp av enga, maten smaker alltid for rådyret, jeg syklet av gårde og så den hvite stumpen sprette mot skogkanten.
På brygga var det rått, i båten var alt vått. Dogg. Lett å glemme nattedoggen. Jeg peilet diesel, støtte litt olje i sylinderen og motoren startet straks. Løsnet fortøyningen, satt termosen støtt, la stang og snøre klart, og så skled jeg utover. Den røde sola var på gang bak skyene, innerst i fjorden var sjøen blank som ferskvann, skogen speilet seg med en lett skjelven i de svake bølgene fra min båts fem knop.
Ingen hyttegjester nede på bryggene, der våte møbler sto og sov, menneskene lå bak nedrullede gardiner, og jeg tenkte denne litt dumme tanken om å være foran, få et forsprang, bruke dagen bedre enn de andre, som om livet var en evig konkurranse, kvart på fem skjenket jeg den første kaffekoppen, og jeg tenkte mer selvgodt: Det er små ting som gjør at du lever litt mer. Men det er sant, denne dagen og kanskje hele uka var jo reddet da jeg så det myke sollyset farge furuleggene røde inne i det grønne bakenfor alt det blå, og da hadde jeg ennå ikke kastet ut sluken.

Så spørs det da, makrell. Kan ikke alltid regne med å få deg. Selv om ryktene har godt om store fangster. Ingen vet hvor du er, nytter ikke å dra til makrellplassen, du flytter deg alltid og få tegn røper dine bevegelser, noen sier man skal se på måkeflokkene, men du er ikke lett å beregne, makrell. Når du først er i farvannet så biter du på det meste. Og du er mange, du jager i flokk. Men hvor?
Holder man på lenge nok og prøver mange nok steder får man nesten alltid noen ombord, men den store fangsten, stimet, vet man aldri når slår til.

Det var Rune som kunne fiske makrell. Husker han kom hjem fra sommerferien og fortalte om svære fangster, 40-50 fisk, måtte slutte, for han hadde ikke plass til flere. Aldri sånn på mine fisketurer, det var sjelden noen makrell i vår båt, mest den dovne torsken. Nå er torsk blitt vanskeligere å få enn makrell, men for et barn kunne lite måle seg med å få den ville makrellen på kroken, som nappet så voldsomt, tok seg pauser, for så å sjene ut i alle retninger. Traff du et stim kunne du få tre eller fire på av gangen, på ett og samme snøre, da gjaldt det å beholde roen, hekte av en og en fisk, dro du hele snøret inn ville snart alt være en eneste tufse av sprellende makrell og snøre.

Ti over halv seks. Ingen fisk. En viss trøtthet melder seg. Bare maneter å se. Noen svære mygg henger over dekk, mygg, ikke måker, så aldri mygg ute på sjøen før. Ingen folk. Ingen båter. Ingen fisk. Men plutselig kan du være der, det er som å se en fotball-kamp, håpet om det store gjør at man holder ut.

Jeg kjører lenger utover, ved de siste skjærene før åpent hav er det bølger, ikke bare dønninger, men nokså krappe bølger, det må være rester fra vinden i går kveld, et uvær kan henge lenge igjen i sjøen, stille vind betyr ikke stille hav, ikke alltid. Best å gå litt inn igjen, tenker du, og akkurat da biter den.
Åååh. Jeg har kjent denne følelsen hundre ganger før, men det er like fint hver gang, i hvert fall når det er lenge siden sist, det er som, ja, jeg slipper å skrive det, men likheten er der, blir du lei et makrellnapp er livet over.
Ingenting i forhold til å fiske en ørret eller en laks, mulig det, men det er jo fint å få noe på kroken også, ikke bare leve med håpet.
Hardt napper den i snøret, det er ingen pir, jeg kjenner det på tyngden, det er en sprek og passe stor makrell. Et par minutter senere spreller den på dørken. Sommerens første. På stang. Tatt 05.50.
Der hjemme sover de.

Hjemme kvart på åtte, med masse fisk. Barna sitter i sofaen og ser på barne-tv. De ser ikke opp når jeg kommer inn. Neste gang får de være med. Jeg ordner med frokost. Fire timer etter at jeg dro ut. Smører niste og kjører til barnehagen. Som alle andre morgener. Men helt annerledes.