Essay

Lyset under vann

Hvorfor i alle dager er surfing viktig? Nicolai Houms essay gir et svar.

Da de første kalvinistiske misjonærene kom til Hawaii, femti år etter kaptein Cook, fant de at de innfødte hadde en del fritidsinteresser som ikke var forenelige med et fromt liv, så som kappløp, padlekonkurranser med utriggerkano og en slags forløper til bowling. Men det som vekket mest kalvinistisk harme, var bølgesurfing. Misjonæren Sheldon Dibble fra New England skrev om dette særpolynesiske tidsfordrivet:

«Ondene dette medfører har til dels blitt fastslått. Enkelte har mistet livet, andre har blitt alvorlig skadet, lemlestet og lammet, noen er nedsunket i fattigdom, gjennom å ha tapt veddemål eller ved å unnlate å dyrke jorden, ikke så rent få har endt i den ytterste armod.»

En kort innføring i surfingens pre-kalvinistiske historie: Man regner med at bodysurfing, altså det å ri på bølgene uten brett, er blitt utøvd til alle tider der man finner de nødvendige forutsetningene: eksponert kystlinje og behagelig badetemperatur. Det er også rimelig å anta, med tanke på menneskets trang til å gjøre potensielt idiotiske ting i fremskrittets tjeneste, at en og annen førsivilisatorisk fyr har tatt med seg en uthult stokk eller et balsaflak ut i brenningene. Men de første sikre sporene etter oppreist surfing på en gjenstand stammer fra 500 e.Kr., etter folkevandringen fra Selskapsøyene til Hawaii. Innen år 1000 var he’enalu – bølgesurfing – blitt en del av kulturen på Hawaii. Øykulturens tabu-system, eller kapu, avskar det brede lag av folket fra surfingen, mens den kongelige Alii-klassen, som hadde tid og midler og tilgang til de beste surfebrettmaterialene, perfeksjonerte kunsten å surfe og tilførte etter hvert sporten et seremonielt nivå: Et tre som skulle bli til surfebrett ble velsignet av en kakuna, eller helligmann, ved å legge en kumu-fisk ved treets rot. Visse oljer og asken av en svidd nøtt ble brukt til å polere emnet. Ytterligere velsignelser fra kakunaen ved sjøsetting etc.

Da Cook anløp øygruppen, lot han seg imponere av de innfødte som raste på sine sytti kilo tunge olo-brett over skarpe korallrev, drevet frem av digre, hule dønninger. Fysisk fostring i kombinasjon med moro var kanskje ikke helt fremmed for Cook, enda det var hundre år til den hvite mann skulle begynne å bade bare for gøy, eller for den saks skyld gli på snø bare for gøy – den europeiske ekvivalenten til surfing. Men hva var det misjonærene som fulgte etter Cook, mislikte så sterkt ved surfing? Det rituelle aspektet, som kunne tolkes som avgudsdyrkelse? Antakeligvis. Den lette bekledningen? Man skulle tro det. At menn og kvinner bar lett bekledning sammen? Utvilsomt, jamfør et annet sitat fra misjonær Dibbles:

«Det største onde av dem alle følger av det stadige og uhindrete samkvem mellom kjønnene og mellom mennesker i alle aldre, dagen lang og selv natten igjennom.»

Men moralsk indignasjon er gjerne det man tyr til når de underliggende motivene ikke tåler dagens lys. Misjonærene var siste rekke i en invasjon, etter oppdagere, slavehandlere og handelsmenn, ifølge dem selv Guds utsendinger, men i praksis innsettere av en regeltro, hierarkisk

samfunnsorden der innfødte var å betrakte som gratis arbeidskraft. 2147 sjømil fra det amerikanske fastlandet, midt uti Stillehavet, var kirkens funksjon den samme som alle andre steder: å sørge for et stabilt samfunn med tro undersåtter som ikke stilte spørsmål ved den gjennomgripende urettferdigheten og dessuten GJORDE NOE FORNUFTIG.

Foto: Nicolai Houm

Surfing er grunnleggende ufornuftig. Det har ikke lagsportens sosiale funksjon. Det er en dårlig tilskuersport, på grunn av den lange ventetiden mellom serier med egnete bølger, eller set, som det heter, samt avstanden mellom betrakter og utøver. (Er det han der i svart våtdrakt med grå hette, eller er det en sel?) Selv en konkurranse i verdenscupen tiltrekker ikke et større publikum enn et kretsmesterskap i bandy. Om man ser bort fra alle småsure surfekjærester som gjennom tidene har sittet og hutret på strandhåndklær, har knapt noe menneske sett særlig lenge på noen som surfer. Surfing er, på tross av alle vennskap det har knyttet, fra Peru til Island, all samkjøring i folkevognbusser og overnattinger i salryggete, smulefylte sofaer, en ensom greie. Det handler om én mann eller kvinne, ett brett og havet. Og det leder ikke til noe som helst, utover at det gir dette ene mennesket glede. Det indignerende er samtidig det forlokkende: å padle ut på havet på en enmannsfarkost, få denne farkosten opp i plan ved hjelp av muskelkraft og vende tilbake til land igjen, uten så mye som en fisk. Bare et glassaktig, triumferende blikk å skjenke stakkarene på land. Som om man hadde skjønt noe der ute i havet som ikke lot seg skjønne noe annet sted. Surfere smiler oftere enn andre mennesker. Surfere gir faen i ting som ikke-surfende mennesker hadde hatt godt av å gi faen i. Antikonformister er overrepresentert blant surfere. Psykisk syke er underrepresentert. Surfende menn får flere damer enn ikke-surfende menn. Surfende kvinner får ikke-surfende menn til å føle seg underlegne. Surfere er over gjennomsnittet opptatt av miljøspørsmål. Det er flere vegetarianere blant surfere enn blant de som ikke surfer. Surfere er, i likhet med dykkere, sjelden forkjølet, fordi bihulene jevnlig skylles med saltvann. På den annen side lider en unormalt høy andel surfere av stær på grunn av eksponering for direkte sollys og reflekser fra havflaten. Det er vanskelig å si hvor dette skal lede, ref. surferes tilbøyelighet til å gi faen.

Alle høyerestående pattedyr har en trang til å leke. Isbjørner aker i snøhellingen, otere finner naturlige sklier i bekkefaret, kattedyr sniker seg inn på gresstrå som veiver i vinden. Hos dyrene begrenses denne leken av de naturlige omstendighetene. En reell trussel krever brått all oppmerksomhet, sult gjør det nødvendig å igangsette den atferden som leken simulerer. Men med mennesker forholder det seg annerledes. Vår intrikate flokkstruktur og innbyrdes spesialisering gjør at enkeltindivider, i lange perioder, et helt liv, for den saks skyld, kan fortsette å leke. Men de samme sidene ved menneskenes sosiale liv – kompleksiteten og avhengigheten – fordrer en form for overordnet kontroll. Det å overleve er et kollektivt anliggende, hvorledes livet skal leves, er stadig gjenstand for samfunnets subsidier og sanksjoner, et kompleks av moral, religion, oppdragelse. Vi respekterer at barn leker, tilrettelegger for det som et ledd i sosialiseringen. Men når et voksent individ bruker uforholdsmessig mye tid og krefter på noe unyttig, opplever vi at det truer den ordenen som sikrer vår videreføring. I skrivende stund, i et av verdens rikeste land, der innbyggerne visstnok har mer fritid enn noensinne, kan det virke som om folk ikke gjør noe annet enn å leke, men merk hvordan leken ofte rettferdiggjøres innenfor en større samfunnstjenlig ramme: Squash-spillere, triatlon-utøvere og langrennsløpere «holder seg i form», underforstått: forlenger sine produktive livsløp og sørger for å begrense belastningen på helsevesenet, eller de «utfordrer seg selv», en forklaring som kler den rådende prestasjonskulturen. Sportsfiskere og kajakkpadlere «henter krefter» og «lader batteriene». Kampsportutøvere hevder de ventilerer aggresjonen, selv om alle undersøkelser viser at vold avler vold, uansett. Den dominerende formen for organisert lek, den hellige lagidretten, krever knapt noen unnskyldning. Det er allment vedtatt at det er konstruktivt å løpe rundt og prøve å få en eller annen variant av oppblåst svineblære inn i et definert område, så lenge det gjøres som et gruppearbeid. De mest forskrudde lekene – treklatring for voksne, ørretsafari med snorkel, sumobryting i oppblåsbare drakter etc. – er derimot så vanskelig å forsvare at de må alterneres med faglig innhold og gjøres innenfor den mest oppbyggelige og produktive rammen man kan tenke seg: firma-arrangementet.

Tilbake til tiden da surfing virkelig var provoserende: Noen fortsatte å surfe i smug på Hawaii. Noen som ga faen. Noen som ikke kunne la være. For da den olympiske svømmeren Duke Kahanamoku (gull i fristil, Stockholm 1912) bestemte seg for å vise verden surfing og turnerte Australia, New Zealand og den amerikanske vestkysten, fikk man se at den gamle kunsten ikke var gått tapt. Håndverket med å skjære ut de tunge edeltrebrettene var intakt, det samme var vågemotet og kunnskapen om hvordan man leser bølgene. Surfeambassadøren Kahanamoku hadde bakgrunn fra Hui Nalu, eller «forenet i surfing», en guttegjeng som i 1905 begynte å møtes på Waikiki. Kahanamokus oppvisninger var spesielt populære i California, der han inspirerte en liten gruppe ungdommer til å padle ut i bølgene. De første californiske surferne sydde sine egen shorts og lagde lettere, hule varianter av de tradisjonelle olo-brettene, og selv om de var få, var de på vei til å befeste Californias posisjon som et nytt kraftsentrum for surfing. Inntil andre verdenskrig brøt ut. Ungemenn dro ut for å kjempe og unge kvinner var opptatt med å lengte og å arbeide. Den moderne surfingens frø lå i kimen i den langstrakte kyststaten, helt til vekstforholdene var perfekte, med etterkrigstidens økonomiske boom og fremveksten av en ungdomskultur. Den samme eksentrisiteten som hadde plaget kalvinistene, ble nå vendt mot det slipskledde etablissementet i USA. Surfingens barbentmentalitet viste seg å være den perfekte negasjonen av foreldregenerasjonens idealer, dansen langs bølgeveggen en motsats til soldatens marsj eller Wall Street-arbeidernes hastige gange med dokumentmappen. Unge eventyrere sov i de rustne, gamle Chevyene og Oldsmobilene sine og våknet til synet av jomfruelige bølger som traff en amerikansk vestkyst som knapt var kartlagt. Nye bevegelser, teknikkerog triks ble oppdaget i Stillehavets dønninger og navngitt i skjæret fra et bål på stranden. Malibu, Palisades, Corona DelMar. Sand og kjærlighet, og solen som gikk ned i havet ved den vestlige verdens ende. En tusenårig hawaiisk historie, men samtidig den berusende følelsen av en helt ny tid, av frihet og fart.

Men også den gangen fantes det kvikke hoder som så et markedspotensial i en gryende subkultur. Hollywood spydde snart ut spillefilmer om bikinikledde surfenymfer. Det musikalsk innovative, men knapt surfende guttebandet Beach Boys slapp deres første hit «Surfin». Blant de første californiske surferne – de skjeggete, sandaltassende, benzedrin-misbrukende pionerene – finnes det de som vil hevde at surfekulturen ble ødelagt bare et tiår etter at den ble født. Men hver generasjon med surfere etter dem kom til å påstå det samme: at de rakk å oppleve den virkelige surfekulturen, men at den ble korrumpert straks etterpå. Ingen fikk seg til å tro at surfingens enkle sjel skulle kunne overleve bombardementet av tiår: syttitallets glassfiber- og skumkjerne-revolusjon, som gjorde brettene lettere, enklere å manøvrere, billigere og dermed tilgjengelige for massene. Åttitallets konkurransefokus, som styrte de beste surferne mot slappe, bynære bølger, store pengepremier og et pastellfarget champagne- og kokainmareritt. Nittitallets repressive toleranse, da storkonsern gjorde et siste fremstøt mot brettsportene og lyktes i å trekke ut et lett fordøyelig, familievennlig livsstilsprodukt innenfor det såkalte ekstremsportsegmentet, egnet til å omsettes i kjøpesentre.

Men sannheten er at surfingens sjel forblir urørt i hver enkelt surfer. Ingenting kan rokke ved surferens opplevelse idet hun padler inn i bølgens hjerte, brettet får fart, og hun kommer seg på føttene med et hopp og vinkler brettet parallelt med land og kjenner de frådende vannmassene i ryggen, og foran seg: en vegg av vann, stundevis luftfylt og foruroligende, andre ganger svart og faretruende som ryggen på en hval. Når vannet raser, lik en omvendt foss mot himmelen, og vrenger seg og faller og skummer og perler over nakne føtter som med ørsmå bevegelser korrigerer tyngdepunktet og presser brettet mot havflaten som i denne farten er både tilgivelsesfull og glatt som is. Når finnene på brettet skjærer i vannet og sender surferen opp fra den sugende bølgedalen mot bølgens loddrette ansikt som frister med vektløshet. Den følelsen er den samme, selv om tretti millioner mennesker går med surfe-t-skjorter. Selv om våtdraktene blir sydd av undertrykte kinesere og overskuddet går til et firma som holder til i den amerikanske Midtvesten og eies av en dresskledd streiting som hater vann. Ja, selv om ordet surfe, for de fleste mennesker i dag, betegner et forehavende som er så ulikt det å rase bortover en bølge at det virker som en hån: å sitte foran en dataskjerm og pille seg i skrittet med en finger og klikke på en mus med en annen.

De forsøk som er blitt gjort på å formidle følelsen av surfing til et større publikum, har ofte ledet til machofilmer om vågale menn som risikerer livet i jakten på den ene store bølgen, eller floskelfylte romaner der hovedpersonens åndelige søken til slutt leder ham til Himalaya og toppen av retningsløs ny-åndelighet. Misoppfatningene som leder til den første typen fiksjon er kanskje vanskeligst å forstå. For de aller fleste surfere handler nemlig ikke surfing om å utsette seg for fare. Å bade i havet, uten oppdriften fra en våtdrakt eller tryggheten et surfebrett gir, er en langt mer dødelig aktivitet enn å surfe. De mytiske understrømmene det snakkes om, som skal kunne trekke et menneske under vann, er med få unntak nettopp mytiske. Havstrømmene på surfesteder oppstår gjennomat vannmasser skyves inn av bølger og tidevann, og deretter presses ut fra land igjen. Disse strømmene har nesten aldri nedadgående bevegelse, men arter seg heller som elver av smulere vann som renner ut fra stranden, inntil de bøyer av utenfor brenningene. For badende, som instinktivt prøver å svømme rett mot land, og dermed motstrøms, i stedet for på skrått ut av strømmen, kan det ende med utmattelse og døden. For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensenmot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalys resonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bølge er som å ligge i fosterstilling i en industrivaskemaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske,måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden – inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai ellermiste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet.

Det er lettere å forstå hvordan det spirituelle imaget til surfing har oppstått, som en forvrengning av surferes egne beskrivelser av euforien de opplever. Surfere snakker om å være ett med naturen, en klisjé av dimensjoner. Men hva hvis det er sant? For turgåeren, som simpelthen er i naturen, omgitt av den, vil det være et forslitt bilde, men for surferen, som dykker gjennom bølgene, flyter på havflaten og oppnår fart gjennom en direkte utnyttelse av bølgenes bevegelsesmengde, finnes det vel knapt noen bedre måte å si det på? En annen uttømt frase surfere bruker, er at det oppleves som om tiden står stille inni bølgen. Igjen: Hvordan skal surferen ellers beskrive det? Brettet farer over den skiftende vannflaten, øyeblikket krever all oppmerksomhet, bevegelsene må være opphøyd til det idrettspsykologien kaller automatiseringsstadiet. Tidsoppfatning likner den som oppstår ved en ulykke, rett før det går galt, idet trappegangens tomhet åpner seg for den som snubler, eller den uheldige bilisten slynges mot sikkerhetsbeltet og ser skyen av talkumpulver som kommer forut for airbagen, når sekundene synes å strekke seg ut og tillate en annen form for blank, sanseforsterket tilstedeværelse.

I forbindelse med studiet «Depression, Anxiety and Coping in Surfers», ba doktorgradsstipendiat Benjamin J. Levin og psykolog Jim Taylor ved University of California hundre surfere om å uttrykke hvordan det føles å surfe. Informantene kunne sette en sirkel rundt en eller flere av nitten beskrivelser som sto oppført på et ark. Ikke overraskende valgte 97 prosent å markere ordet «gøy». Men på en andreplass, med 75 prosent, var «følelsen av å være forbundet med naturen, Gud, eller universet». 74 prosent sirklet inn «mindre opptatt av verden utenfor meg selv». Og 63 prosent valgte formuleringen «høynet tilstedeværelse». Det er umulig å registrere hva som faktisk skjer på et nevrokjemisk nivå i et menneske som surfer, så lenge det ikke finnes kompakte, vanntette CT-scannere som kan tas med ut i vannet, men Levin og Taylor antar at man vil kunne se de samme økte nivåene av dopamin og seratonin som ved dyp meditasjon. Informantenes svar tyder på at de opplever en kraftig nedtoning av omverdenens betydning og opphører å tenke bevisst på hvordan de reagerer på ytre omstendigheter, samtidig som de opplever forsterket sansing. Kort sagt en opphøyet tilstand. Andre forskere har antydet at det ikke er selve surfingen som utløser denne tilstanden, i hvert fall ikke alene, men også miljøet surfingen foregår i. De har prøvd å definere havets forlokkelse, og én teori postulerer at det å se på det åpne, visuelt ensartede havet, uten enkeltgjenstander å feste blikket på, er naturlig beroligende og kan sammenliknes med det å lukke øynene.

For å forstå informantenes svar børstet Levin og Taylor støv av uttrykket «oseanfølelsen» som Sigmund Freud omtaler i sitt kulturfilosofiske verk Ubehaget i kulturen. Levin og Taylor tolket oseanfølelsen som en «altoppslukende, inkluderende følelse som eksisterer parallelt med det modne egoet» og fant at det på flere områder sammenfalt med informantenes opplevelse av å surfe. Det skal sies at Freud selv var skeptisk til oseanfølelsen, som ikke var hans eget begrep, og at hans behandling av oseanfølelsen i Ubehaget i kulturen er kort, overflatisk og ment som en innledning til det egentlige emnet for bokens første kapittel: religionens opphav. Freud refererer til et brev han har fått av vennen Romain Rolland, der Rolland sier seg enig i Freuds syn på religionen som illusjon, men beklager at Freud ikke har vurdert religiøsitetens egentlige kilde. «Dette var en særskilt følelse,» gjengir Freud fra Rollands brev, «som aldri pleide å forlate ham, og som han også hadde fått bekreftet av mange andre, ja, som han til og med våget å forutsette fantes hos millioner av mennesker. Det var en følelse han ville kalle en fornemmelse av ‘evigheten’, en følelse av noe ubegrenset, skrankeløst.» Rolland beskriver oseanfølelsen som «en ren subjektiv kjensgjerning og ingen trossetning; det knyttet seg ingen forsikringer til den om et liv etter døden, men den utgjorde kilden til den religiøse energi som de forskjellige kirkesamfunn og religionssystemer bygger på, kanaliserer i en bestemt retning og ganske sikkert også nyttegjør seg». Hvis Levin og Taylor skulle ha rett i at oseanfølelsen finnes, og at den lett oppstår hos surfere, nærmer vi oss en dypere forståelse av kalvinistenes aversjon mot surfing. Vi kan forestille oss at de, fremfor å styre de innfødte surfernes fornemmelse av evighet og uløselig fellesskap inn mot institusjonell religion, slik Rolland foreslår, simpelthen har betraktet det som unyttig avgudsdyrkelse.

I et halvhjertet forsøk på å forstå sin venn Rolland, spør Freud seg om oseanfølelsen kan underkastes vitenskapelig bearbeidelse og om dens fysiologiske kjennetegn kan beskrives. Han kommer til at følelser generelt unndrar seg en slik karakteristikk og at han «dermed er henvist til å holde seg til det forestillingsinnhold som i første omgang knytter seg assosiativt til følelsen». Det er viktig å forstå at Freud ikke motsetter seg oseanfølelsens innhold, altså samhørigheten med omverdenen, kontakten med altet. Freud går jo nettopp ut fra at jeg’ets grenser mot det’ets er illusoriske, men for Freuds del er det en intellektuell innsikt, og han har vanskelig for å tro at Rolland, eller noen annen, kan komme til denne erkjennelsen gjennom en umiddelbar følelse. For å forklare denne skepsisen, må Freud dra en kortversjon av sin teori om den modne jeg-følelsens tilblivelse. Han beskriver hvordan spedbarnet langsomt lærer at kilder til enkelte stimuli finnes i det selv, mens andre, for eksempel morsbrystet, kan forsvinne, og først kommer tilbake når barnet skriker tilstrekkelig. Slik tar barnet de første skritt mot dannelsen av realitetsprinsippet og dannelsen av en adskillelse som «har det praktiske formål at man kan vegre seg mot den merkbare og truende ulystfølelsen». På denne måten frigjør jeg’et seg fra omverdenen, heter det hos Freud, og når denne utviklingen er fullendt, har Freud vanskelig for å tro at selv en rest av det primære sjelslivet som rommet altet, kan være bevart: Jeg-følelsens klare og skarpe avgrensning mot omverdenen utelukker den umiddelbare erkjennelsen av total samhørighet som Rolland beskriver. Jeg’ets livsnødvendige behov for å være et jeg, ensomt og enerådende i sjelslivet, umuliggjør primære tanker om altet. Det at mennesket ut fra en følelse skulle kunne skaffe seg kunnskap om sin samhørighet med omverdenen, strider mot hele det psykologiske systemet Freud har utarbeidet. Etter hans skjønn kan en slik utglidning bare forekomme på et grunt, innbilt plan og under to spesielle omstendigheter: som følge av forelskelse (man ønsker å bli ett med forelskelsens objekt) eller sinnssykdom (man tror at ens egne tanker tilhører verden).

I kjent stil, med seg selv som pasient, sier Freud at han ikke kan oppdage noe av denne oseanfølelsen i sitt eget sinn (men så var Freud heller ingen surfer). Mot slutten av den femten sider lange avvisningen av oseanfølelsen, etter en villvokst utlegning som sveiper innom evolusjonsteorien og arkitekturen i Roma og London, innrømmer riktignok Freud at det kan være vanskelig selv for ham å arbeide med «disse knapt fattbare størrelser» og at han kjenner flere enn Rolland som argumenter for en oseanfølelse. Denne innrømmelsen er ikke uten ironi, men i denne sammenhengen, med Levin og Taylors analogi mellom surfing og meditasjon i bakhodet, er innrømmelsen like fullt verdifull: «En av mine venner, som av uslokkelig vitebegjær har drevet de mest uvanlige eksperimenter, og som til slutt er blitt rent allvitende, har forsikret meg om at man ved yogaøvelser, som består i en særskilt måte å puste på, slik at man binder oppmerksomheten til de kroppslige funksjoner og helt vender seg bort fra omverdenen, kan vekke i seg nye fornemmelser og følelser; og disse vil han igjen oppfatte som regresjon til de aller eldste nedlagte sjelstilstander.» Ut fra svarene i Levin og Taylors undersøkelse kan man slutte at surfere opplever noe av det samme som Freuds venn, den allvitende yogien.

For min egen del er oseanfølelsen på sitt sterkeste ikke når jeg står på brettet og faktisk surfer, men på vei ut fra land, i det øyeblikket da jeg tvinger brettet under bølgen og følger etter det ned i dypet, en såkalt duck dive. Manøveren er noe man foretar når man padler utover og møter en bølge, for å unngå å bli skylt tilbake på stranden. Når og hvorfor en bølge bryter, kan uttrykkes med en formel basert på forholdet mellom vanndybden og bølgehøyden. Ved et gitt punkt blir det så grunt at bølgen velter over seg selv. Det er lett å tro at etter dette punktet blir alt mellom havbunnen og bølgetoppen et frådende kaos. Men det finnes et stille vannlag under bølgen. Hvis jeg har tilstrekkelig fart utover og presser brettet dypt nok under i rette øyeblikk, og deretter bruker motstanden vannet øver på brettet til å trekke meg ned, når jeg dette vannlaget og kan se opp på bølgen som ruller over meg. I disse sekundene – som i likhet med den korte stunden man surfer på en bølge, virker fordreide eller forlengede – før jeg skyter opp på baksiden av bølgen, og verden over overflaten igjen åpenbarer seg, oppleves samhørigheten med havet, enten den er en klisjé eller ikke, som fullstendig. Fornemmelsen av å være et uvelkomment fremmedlegeme, som en sterk naturopplevelse også kan fremkalle, er fraværende når det hvite overflatebulderet forsvinner og jeg er i det dunkle rommet under bølgen. Strenger av luft dras under vann og buer seg med bølgen og farer over meg som årer av sølv, og det oppstår et spesielt lysspill idet boblene stråler mykt og det sølvfargete lyset treffer hendene mine og brettets hvite overside og opptrer som et vifteformet gjenskinn mot overflaten. Ofte kan himmelen sees gjennom bølgen. Himmelens klare blå, eller, på overskyete dager, skarpe grå lys brytes i vannet og er ikke til å skille fra de dempede lydene under vann, alt virker avklart, og det paradoksale er at den sakrale freden eller helheten eller kanskje følelsen av å bli tilgitt som oppstår gjennom erkjennelsen av at jeg er del av noe ufattelig mye større enn meg selv (altså følelsen av at alt jeg har gjort og konsekvensene av det er ubetydelige i dette perspektivet), oppstår først når jeg er på et ulevelig sted. Og holder pusten.

De håpefulle er utgitt på Tiden. «Lyset under vann» er trykket med tillatelse fra forlaget.