10 grunner til optimisme

Da de største partiene sveivet i gang valgkampmaskineriet på starten av året, var det én ting de ikke hadde forberedt seg på: Å diskutere Norges oljeavhengighet i beste sendetid. Og da støvet hadde lagt seg og en ny blå-blå regjering hadde fordelt ministerpostene, var det én ting miljøorganisasjonene ikke var forberedt på: At Ap i opposisjon plutselig ville at Norge og det norske oljefondet skulle kvitte seg med investeringer i klimafiendtlig kull.

Dette er usedvanlig gode nyheter. For det første viser det at velgerne er mer opptatt av klima enn mange politikere tror. For det andre viser det at også demokratisk valgte ledere kan forholde seg til langsiktig ansvarlighet – når velgerne krever det. Miljø- og klimautfordringene krever langsiktig omstilling, men det er mulig å finne gode løsninger. For WWF blir det en hovedutfordring framover å sørge for at miljøtemaene holdes høyt på dagsorden, og dessuten passe på at den nye regjeringen holder løftene sine.

Fornybart i raskt tempo.
Også internasjonalt har det vært grønne lyspunkter i 2013. Barack Obama har børstet støv av amerikanske klimaplaner, og den globale produksjonen av fornybar energi forsetter å øke i raskt tempo. På tampen av året er det likevel det mislykkede klimatoppmøtet i Warszawa vi husker best. Verdens ledere var samlet i Polen for å få bukt med klimautslipp som vokser når de burde stupe. Igjen sviktet de i arbeidet med å løse klodens viktigste utfordring, og mange var ikke engang interessert i å prøve. Så påtakelig var savnet av reelt engasjement og ledelse, at WWF og en rekke andre miljø-, fag- og andre organisasjoner forlot forhandlingene i protest. Aldri har det hastet så mye, sjelden har innsatsen vært mer tafatt.

Ett lyspunkt var det likevel: Klimaforhandlingene brakte framgang i arbeidet for å stanse avskoging av tropisk regnskog. Her ble det endelig enighet om det tekniske rammeverket, slik at regnskoglandene kan videreutvikle aktiviteter for å stanse avskogingen og forvente resultatbasert betaling. Finansieringsforpliktelsene fra de rike landende er fortsatt langt fra tilstrekkelige, desto viktigere er det at vår nye regjering så tydelig har forpliktet Norge til å opprettholde den årlige støtten på 3 milliarder norske kroner fram til 2020. Det har vært en av WWFs hovedprioriteringer gjennom valgkampen, og var blant de aller første gladmeldingene som kom fra den nye regjeringen.

Bekymret for norsk natur.
Viktige skoger er imidlertid ikke bare noe som finnes langt borte, i land som fortsatt har store og intakte naturområder. Den norske naturen er under sterkt press og WWF er bekymret over de signalene regjeringen nå sender om å «effektivisere» saksbehandlingen i utbyggingssaker, inkludert ønsket om en mer «pragmatisk» tolkning av den viktige naturmangfoldloven. Mer positivt er det at den nye regjeringen opprettholder økningen i bevilgningen til skogvern. Å redde de siste naturskogene er uhyre viktig for å bevare det norske artsmangfoldet. WWF har vært en sentral pådriver for en nær tredobling av bevilgningene til skogvernet de siste årene. Vi er svært glade for at regjeringen ser ut til å ville fortsette å prioritere dette, og vi har store forventninger til en rask opptrapping til den årlige «skogvernmiliarden».

Glade budskap fra de blå-blå.
Den nye regjeringen var raskt ute med flere gladmeldinger da den tiltrådte i høst: Avklaringen om at Lofoten, Vesterålen og Senja skal holdes petroleumsfritt i nye fire år, er en kjempeseier for WWF og en samlet norsk miljøbevegelse. At dette unike naturområdet prioriteres for fiske og andre bærekraftige aktiviteter, redder den norske miljøsjelen fra fordervelse. Vi er en petroleumsnasjon med en knøttliten andel av den globale befolkning, som lever skyhøyt på å eksportere klimaødeleggelse med alle mulige slags unnskyldninger om at det er til beste for verden og de fattigste. Miljøseieren i Lofoten viser at det både finnes en grense og dessuten anstendighet i bunn. Det burde alle, også petroleumsbransjen, være stolte av og bygge videre på når vi for alvor skal i gang med skiftet fra fossilt til fornybart.

Effekten av norske sparepenger.
Forvaltningen av de norske sparepengene er for øvrig en annen utfordring for norsk anstendighet og moral. Ingen annen nasjon har så mye penger på bok som Norge. Hvordan vi disponerer våre 5.000.000.000.000 kroner (altså vanvittige fem tusen milliarder!) har større betydning for den globale utviklingen enn noe annet nasjonen Norge foretar seg. Dagens forvaltningsmodell innebærer i praksis at vi forventer, og bidrar til, at verden fortsetter å utvikle seg omtrent som i dag. Det innebærer blant annet at den globale oppvarmingen øker med mellom 4 og 6 grader Celsius – noe som garantert fører til en klimakatastrofe som vil gjøre all verdens pensjonspenger verdiløse i møte med naturødeleggelser og menneskelig lidelse.
Gjennom de siste to regjeringsperiodene har WWF og andre jobbet for å få den forrige regjeringen til å erkjenne at det ikke finnes noen politisk nøytral måte å forvalte disse pengene på. Få dager etter regjeringsskiftet, og uten makt til gjennomføring, viste tidligere utenriks-/helseminister Jonas Gahr Støre at de hadde lyttet tross alt, og foreslo å trekke fondet ut av investeringene i kull. Sent, men veldig godt!

Oljefondet i fornybar energi.
Samtidig tyder mye på at den påtroppende regjeringen ser at det både er økonomisk fornuftig og etisk nødvendig å bidra målrettet til investeringer i fornybar energi. Å gjennomføre et skifte fra fossil til fornybar energi er det viktigste som må skje for å hindre at den globale oppvarmingen stiger mer enn to grader. Etter et intenst og målrettet påvirkningsarbeid, har WWF – sammen med rekke samarbeidspartnere fra organisasjoner og næringsliv – klart å få den nye regjeringen til å love å vurdere å be Statens Pensjonsfond Utland (SPU, Oljefondet) om å investere mer i fornybar energiproduksjon, helt i tråd med våre krav!
En av de aller største miljøseirene dette året, er det WWF har fått til i samarbeid med progressive næringsaktører. Blant annet som et resultat av samarbeidet med WWF, har oppdrettsselskaper som representerer 70 prosent av den globale lakseproduksjonen lovet at hele deres produksjon skal følge svært strenge sertifiseringskrav innen 2020. Kravene er langt strengere enn myndighetene så langt har våget å stille og er et eksempel på at store globale næringer ser at deres «license to operate» avhenger av de beviser at de kan produsere uten å bruke opp eller ødelegge naturressursene for kortsiktig profitt.

Grunn til forsiktig optimisme.
Til tross for at vi har stadig mer presis kunnskap om hvordan menneskene ødelegger natur og klima og hva vi må gjøre for å snu utviklingen, fortsatte de store globale trendene i feil retning i år også. Men, summen av positive enkeltsaker som er nevnt over gir grunn til forsiktig optimisme. For første gang er «Norge etter oljen» et tema i den offentlige debatten, det samme er pensjonsfondets investeringsprofil. Potensielt ressursrike områder som Lofoten holdes unna kortsiktige, økonomiske interesser og næringsaktører pålegger seg selv strengere miljøkrav enn det myndighetene krever av dem. Dette er en god utvikling! Vi må våge å holde blikket festet langt forbi korte regjeringsperioder og forholde oss til den kunnskapen vi har om miljøutfordringer og -løsninger. Vi må erkjenne at den nødvendige kursomleggingen ikke vil drives fram av globalt lederskap i internasjonale klimaforhandlinger eller et miljøopplyst enevelde, men av en rekke små politiske beslutninger, teknologiske nyvinninger, og en bevisst global befolkning: Deg og meg.

Arild Skedsmo er fagsjef i WWF Norge.